Forskjellsbehandling og diskriminering

Overdrivelsen og fantasiens kunst

Det har vært en bølge av hat og vold mot muslimer i Storbritannia etter terrordrapet på Lee Rigby, melder BBC og andre toneangivende medier. Hvor er de konkrete ansiktene til ofrene? Hva er de faktiske overgrepene? Se dette minner svært om norske mediers fortelling om vold og overgrep mot muslimer i timene etter at bomben smalt 22.juli.

Medier liker å marsjere i takt. Fortellingen denne gangen har sitt utspring i Woolwich-terroren, altså drapet på soldaten Lee Rigby. I følge et prosjekt, Tell Mama, med over to millioner kroner i statsstøtte årlig, utløste drapet hat og vold mot muslimer. Følgende har prosjektleder Fiyaz Mughal fortalt media, og blitt ukritisk referert på:

Det har vært “en bølge angrep, trakassering og hatefulle utsagn mot muslimer … et enestående antall hendelser”, inkludert “en økende trakassering av muslimer i gatene – uprovoserte, opportunistiske angrep utført av fremmede”, mot muslimer i det daglige. Videre hevder Mughal dette: ”I løpet av om lag den siste uken, har denne type kriminalitet med tydelighet økt i antall, i mange sammenhenger blitt mer ekstrem.” Og: ”Omfanget av tilbakesteget er forbløffende – det har vært en massiv økning i anti-muslimske fordommer.”

”Jeg ser ingen ende på den onde sirkelen.” la herremannen fortvilet til. Han fortsatte slik: “Det er en underliggende islamofobi i samfunnet vårt, og den forferdelige hendelsen i Woolwich har brakt dette til overflaten.”

Så kanskje til rosinen i pølsa: Regjeringens agenda og arbeid mot ekstremisme ”har ikke fungert i forhold til å bygge tillit – følelsen av frykt fremmedgjør og isolerer lokalsamfunn”.

(Altså trenger prosjektet mer offentlig støtte?)

The Telegraph tok uttalelsene på alvor og gikk bak tall som ble fremlagt. Påstandene ble således avkledd, det samme ble tunge mediers ukritiske omgang med påstander som dette, som typisk gjengis ukritisk når det handler om den innfødte befolkningens påståtte behandling av muslimer.

Vi så det samme etter 22.juli, i Norge særlig hypet av Antirasistisk senter: det var ikke måte på hvordan nordmenn behandlet muslimer på i det offentlige rommet før man forstod at det ikke var islamsk terror men Behring Breivik som stod bak. Dette ble en sannhet, men som i Storbritannia – hvor var ofrene? Hvor var politilogger eller anmeldelser som kunne bekrefte dette? Hvor var de konkrete ofrene?

Media gadd ikke ta seg bryet med å sjekke, og ARS og dets like fikk oppmerksomhet rundt prosjektet sitt: å skape et inntrykk av islamofobi blant fordomsfulle nordmenn som generelt er negativt innstilt til muslimer.

Ikke fortell meg at ARS og co ikke hadde klart å kjøre konkrete ofre ut i media, anonymt eller åpent, hvis de hadde kontaktet senteret og virket troverdige.

Så tok forfater og journalist i Aftenposten Kjetil Østli fatt på researcharbeid et halvt år etter 22.juli og de organiserte antirasistene hadde klart å skape bildet av et latent islamofob/muslimhatende Norge som kom frem rett etter bomben, og hva fant han?

Det er 27 politidistrikter i Norge. Aftenposten har bedt dem søke i politilogger etter overfall/trakassering/vold mot innvandrere i timene etter 22. juli-eksplosjonen. Alle 27 har svart. Konklusjon: Politiet har ikke registrert ett eneste tilfelle. Hverken i anmeldelser eller i logger (hendelser som ikke trenger å bli anmeldt). Selv ikke politiet i Oslo har registrert vold mot innvandrere i disse timene.

(…).

Antirasistisk senter har en egen «mottakskasse» for rasismehendelser. Ingenting ble rapportert der i dagene etter 22. juli, bekrefter leder Kari Helene Partapuoli.

– Men det skjedde mye, så det må ikke betviles. Ansatte og ungdom som brukte senteret 22. juli, gikk ut på gaten for å se, men fikk ukvemsord ropt etter seg og gikk raskt inn igjen. Flere ringte dessuten og skjelte ut faren min. De sa til ham at jeg var skyldig i at innvandrerne kom hit. Og en papirløs fra Iran vi kjenner, fortalte at han ble sparket på bussen da han ba om et sete, sier Partapuoli.

Iraneren skal ikke ha anmeldt dette. Vi har bedt Antirasistisk Senter om å sette oss i kontakt med iraneren, men de har ikke telefonnummeret hans og vet kun at han er på et mottak i nord.

Østli kunne konstatere at heller ikke Diskrimineringsombudet hadde mottatt en eneste henvendelse.

Det er å håpe at media neste gang en hendelse utløser påstander om vold og diskriminering – som er alvorlig uansett hvem som rammes – etterprøver påstandene. Slik at ikke visse grupper ut fra politiske og økonomiske motiv får befeste et bilde av folkegrupper som ikke er sannferdig.