Fakta er: Norge har aldri hatt en så høy innvandring som under de rødgrønnes styre i nå snart åtte år. Prislappen for denne historiske innvandringsbølgen er på 4 100 milliarder gjennom dette århundret kroner hvis andregenerasjon får perfekt integrering og nivået på innvandringen er som de siste fem årene.
Det er fire statsbudsjetter, eller fire år med null penger i din egen husholdning. Null.
Hvis det ikke går bra med andregenerasjon, hvilket rapporter tyder på det ikke gjør, blir prislappen på seks statsbudsjetter.
Det er seks år med hengelås på kjøleskapet ditt og tom tank på bilen din. Seks år.
Sannsynligvis blir det verre enn som så, for det er grunn til å tro at integreringsproblem i form av en usunn skatte- og trygdeprofil fortsetter i tredje- og fjerdegenerasjon ikke-vestlige.
Hvis ikke det er ekstremt å kjøre en velfungerende og omsorgsfull velferdsstat i grøfta, som vil påføre millioner av mennesker reduserte levekår, helse og sosial uro – hva er da ekstremt? Sagt motsatt og like fullt sant: hvis det ikke er humanisme å videreføre en sunn velferdsstat til sine etterkommere, hva er da humanisme?
Dertil er det slik at jeg knapt kan tenke meg noen større egoister enn de politikerne som står bak dette ekstreme prosjektet. De vet at de personlig seiler trygt i havn, de er blant de økonomisk utvalgte og de er på min alder, og har således ca 20 -30 år igjen på norsk jord før de fyker til himmels. (Tror man på himmelen, er det dog grunn til å mene at de ikke fortjener plass ved Jesu bord.) Selv har de fått servert alt det beste en velferdsstat kan levere, for så å sende regninga til barna og barnebarna.
Det er brutalt egoistisk. Veldig brutalt.
Og det er verre enn som så, for knapphet på goder som neste generasjoner skal måtte leve med – hvis vi ikke ser en revolusjonerende ny politikk fortere enn svint – vil i beste fall føre til sosiale opptøyer, i verste fall til borgerkrigsliknende tilstander.
Hvordan kan man se seg i speilet om morgenen og si: ”God morgen Grete, du har jammen meg et humant menneskesyn”, er meg ubegripelig.
Så til diskriminering. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Så: Ute av syne, ute av sinn. Hvordan kan en barne- og integreringsminister, og en uttalt feminist, som Inga Marte, ta på seg penklærne og smilende selvtilfreds sette seg ved Kongens bord fra tid til annen, vel vitende at tusener av barn ikke har det som datteren hennes, og likevel ikke løfte en finger for å likestille barn i Norge? Det handler om det åpenbare faktumet at dersom tre til fire tusen barn i Trøndelag i grunnskolealder, viser seg ikke å være på skolen, ei heller i landet, så hadde, Gudskjelov og takk, himmel og jord blitt satt i bevegelse for å finne dem og aller helst få dem tilbake til Norge.
Tror du noe annet ville ha skjedd, så kom gjerne med det skriftlig til meg under her. Fra the missing children er det taust som graven, naturlig nok. Derfor smiler Inga Marte så bredt. De plager henne ikke. De krever ingenting. Deres eventuelle smerter er kun deres smerter.
Vi kan likegodt kalle Regjeringens neglisjering av disse unge sjelene for rasisme. Hva ellers er det?
Det samme gjelder at de over 10 000 jentene i Lofoten, Vesterålen, på Finmarkskysten, og en del håndfuller på Hedemarken, ikke får den åpenbare beskyttelsen de etter alle barnekonvensjoner etc har krav på: Regjeringen vet at mange av dem får klippet bort øret på et tidspunkt, fordi foreldrene synes dette er pent, og de mener deres Gud og Profet krever det av dem. At det gjør vondt, det får så være, mener foreldrene, for det er vondere å brenne i helvete til evig tid, ikke sant? Slik resonneres det, og derfor kuttes og klippes det stadig vekk, men ingen helsesøster ser det, for barna det gjelder, de har en lue på hodet som skjuler det bortskårne øret, natt som dag, sommer som vinter, og foreldre, antropologer, kristenfolk, journalister og politikere, blir hysteriske hvis noen mener det ville vært fint å lage en regel som kunne holde begge ørene på plass inntil barnet ble voksen og selv eventuelt bestemte seg for å bruke kniv eller saks. Det er forfølgelse, det er stigmatisering, det er å traumatisere barna som ikke er vant med å lufte håret i vinden. Derfor skal ikke helsesøster fra tid til annen ta en titt under lua for å se om begge ørene er som de skal være.
Det er meg totalt ubegripelig at barn i Norge i 2013 lemlestes og Inga Martene ser en annen vei. Som dertil har en egen datter som ikke lemlestets. Selvsagt. Den datteren er jo hvit som snøen, mens de døtrene jeg tenker på er alt fra sjatteringen kurdisk, nesten helt hvit, til kullsort vestafrikaner.
Rasismen er rett og slett kvalmende.
Hvis Frp kommer i regjering, det eneste partiet som aldri har hatt regjeringsmakt, og IKKE lar hodet og fornuft styre politikken, da legger jeg meg selv ned, kanskje på alle måter. Jeg orker rett og slett ikke å være et tidsvitne til vår tids Titanic.