Bergens tidende 23.juni 2013
Det frie ordet er under økende press i Norge og Europa. Både politikere, akademikere og medier ser det, men vil helst tie om ubehaget: frykten for å utøve religionskritikk. De samme har ingen problem med å jamre høyt når andre får støtte for ikke å tie. Det er nok en sammenheng.
Arnulf Øverland kalte ytringsfriheten for den første menneskerettigheten. I boken Det frie ord (1935) skrev han disse fornøyelige setningene om denne avgjørende friheten: «Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det første man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men likevel».
Tause som graven
Det brøles i disse dager i forferdelse fra de sobre salongene over at Fjordman, Peder Are Nøstvold Jensen, støttes med 75 000 kroner av Fritt Ord for å skrive bok om sine betraktninger rundt 22.juli. De samme var tause som graven da en av de forferdedes kollegaer fra de samme salongene fikk støtte fra samme Fritt Ord for å skrive en portrettbok om samme Fjordman.
Logisk?
Fra samme salonger var det stille da Fritt Ord støttet utgivelse av bok på norsk med oversatte taler av Osama bin Laden.
Logisk?
Det er et mønster, og det handler blant annet om politikk langs en høyre-venstre-akse. Og det er utslag av sinnelagsetikk, ikke konsekvensetikk. For: Man har ingen problem med at de som på 70-tallet hyllet massemordere som Pol Pot (og en del har aldri tatt avstand fra sine uttalelser den gang), i dag befester topposisjoner i samfunnet vårt, inkludert sjefsstoler i media.
Voldsromantikk
Fjordman har aldri tatt til ordet for massedrap. Jeg har heller aldri registrert noen form for voldsromantikk fra hans penn, slik Egil Knutsen (Ap) påstår. Og i motsetning til samme Knutsen klarer Fjordman å skille mellom islam og muslimer: at det selvsagt finnes mange muslimer som er moderate, er noe annet enn å påstå at islam i seg selv er moderat. Det er islam ikke.
Fjordmann er derfor (med rette) kritisk til islam. Så er det ingen forbrytelse å gå lengre i sin islamkritikk enn det jeg gjør. Det er langt alvorligere at redaktører er så redde for å kritisere islam at de mentalt gjør i buksa bare med tanken.
Farlig tema
Jeg peker derfor ganske oppgitt og fortvilet på Aftenpostens Harald Stanghelle i en ny bok, essaysamlingen Ny vind over Norge. Det falt skudd mot en kollega av Stanghelle i København i februar i år, lederen av Trykkefrihedsselskabet Lars Hedegaard, tidligere redaktør av Information. Hedegaard er mest kjent for å omtale nettopp vår tids farligste tema, islam (kritisk, vel og merke). Det var nok derfor skuddene falt. Stanghelle presterte følgende: han skrev en helsides kommentar 7.februar som er alarmerende. Han åpnet kraftfullt slik: «Det er blitt farligere å ytre seg i de nordiske land. Vi ser en utvikling som inviterer til en selvsensur som kan sette oss flere tiår tilbake.»
Han avrunder slik: «Det handler om en kjede av trusler mot ytringer som hates. En kjede som må brytes før den strammes så hardt at vi blir et samfunn som sakte, men sikkert kommer til å oppleve et innskrenket ytringsrom. Da kan vi plutselig en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen.»
Frykten
Til NRK tre dager senere gikk Stanghelle et skritt videre: Det er bare «tilfeldig at ikke liv har gått tapt i Norden», grunnet «ekstremister som er villige til å ty til vold, i verste fall å drepe». Han håper ikke dette fører til at «vi demper oss»: «Men jeg tror det gjør det.»
Ikke ett eneste ord om islam eller islamisme. Ikke ett.
Denne frykten, denne unnlatelsessynden, er antakelig vårt tids største potensielle katastrofe, ikke at Fjordman får skrivestøtte.
Som Hedegaard nylig sa det: taper vi ytringsfriheten, er alt tapt.