Innvandring

Nathansaken – noen prinsipielle betraktninger

Oslo tingrett avsa den 12.03.13 dom i den såkalte Nathansaken, der Utlendingsnemndas (UNE) tidligere vedtak om å avslå opphold på humanitært grunnlag ble opphevet. Dommen inneholder en rekke punkter som ikke har kommet frem i medieomtalen, og som det kan være nyttig å få med seg.

Av Trond Ellingsen, advokat

Det er tale om et ektepar fra Etiopia som har vært i Norge siden henholdsvis 2001 og 2003. Første avslag på søknad om asyl ble gitt av UNE i 2003 for han og i 2004 for henne. Avslagene innebar at ekteparet hadde plikt til å forlate Norge frivillig, noe de ikke gjorde. Og siden Etiopia inntil i fjor, da Regjeringen fikk i stand en utleveringsavtale med landet, kun tok i mot egne borgere som reiste frivillig, ble familien boende på asylmottak uten at det var mulig å transportere dem med tvang tilbake til hjemlandet. Siden den gang har ekteparet stort sett søkt omgjøring av UNE’s avslag hvert eneste år, og fått stadig nye avslag.

Nathan ble født i 2005. På det tidspunktet hadde foreldrene ikke lovlig opphold i Norge, og hadde motsatt seg frivillig retur. Nathan ble fra fødselen av registrert som asylsøker, og formelt avslag på hans søknad ble gitt i 2006. Siden den gang er det søkt om omgjøring flere ganger på vegne av både foreldrene og Nathan, med begrunnelse i hans tilknytning til Norge og med henvisning til FN’s barnekonvensjon der «barnets beste» skal tillegges avgjørende vekt. Alle gangene har UNE gitt avslag, med begrunnelse i at Nathans primære tilknytning er til foreldrene og ikke til Norge. Siste avslag ble gitt i april 2012, og det var gyldigheten av dette vedtaket som Oslo tingrett skulle vurdere.

Det som er verdt å merke seg er at for tingretten var eneste anførsel Nathans tilknytning til Norge. Det var kun dette tingretten skulle prøve. Den opprinnelige asylgrunn til Nathans far, at han hadde vært medlem av en motstandsbevegelse i Etiopia og derfor fryktet forfølgelse ved retur, ble ikke tatt opp for tingretten i det hele tatt. Men det er opplyst i dommen at familien nylig har sendt en ny omgjøringsbegjæring til UNE, og der er begrunnelsen at det er fare ved retur.

I desember i fjor behandlet Høyesterett i plenum rammene for domstolenes rett til å overprøve vedtak fattet av UNE, med særlig henblikk på vedtak som omfattet barn. Høyesterett kom da til (dissens 14-5) at det var tilknytningen til Norge på det tidspunkt UNE’s vedtak ble fattet  som domstolen skulle vurdere – ikke tilknytningen på det tidspunkt saken kom opp for retten. Høyesterett presiserte også at domstolene ikke kunne overprøve det skjønn som UNE som forvaltningsorgan hadde utøvd da avgjørelsen ble fattet. Det eneste som kunne prøves var hvorvidt skjønnet var utøvd på forsvarlig måte, og om hensynet til barnet var tilstrekkelig vurdert.

Oslo tingretts dom er avsagt av dommerfullmektig Eldbjørg Martinsen som har permisjon fra advokatfirma Elden. Jeg betviler ikke hennes faglige dyktighet men har likevel problemer med å forstå hvorledes hun kan komme frem det resultat hun gjorde. Det Høyesterett sa i plenumsdommen i desember var at tilknytning til Norge som har oppstått i en periode der utlendingen hadde ulovlig opphold i Norge ikke skulle tillegges vekt. Og så lenge Nathan og hans foreldre har oppholdt seg ulovlig i Norge siden 2006 så har Oslo tingrett på dette punkt fraveket Høyesteretts dom.  

Det som forkludrer Nathansaken er at hans mor feilaktig fikk utstedt arbeidstillatelse fra Hordaland Politidistrikt i perioden 2009 til 2011, og at hun derfor trodde at hun hadde lovlig opphold. Denne arbeidstillatelsen var ukjent for UNE da siste vedtak ble fattet, fordi Nathans mor ikke fremla brevet før under rettssaken. Dette har tingretten brukt som hovedbegrunnelse for å oppheve UNE’s avslag på familiens omgjøringsbegjæring, fordi det kunne tenkes at UNE hadde behandlet saken annerledes dersom de hadde visst om brevet. Ved gjennomlesning av dommen fremstår det som om tingretten representert ved dommerfullmektig Martinsen har grepet fatt i denne for meg relativt bagatellmessige kortslutning hos Bergenspolitiet for å komme frem til et ønsket resultat. Og denne feil gjaldt dessuten kun mor og ikke resten av familien.

Saken reiser mange prinsipielle spørsmål.  Det første som slår meg er hvor mange ganger noen som har fått endelig avslag skal ha anledning til å fremsette begjæringer om omgjøring. Når er et endelig vedtak et endelig vedtak? Og i hvilken utstrekning skal det være mulig deretter å saksøke Staten for å få opphevet avslag på en asylsøknad som er fattet av UNE – det organ Stortinget har satt til å behandle denne type saker? Og er det helt greit at vi stadig slutter oss til nye konvensjoner fastsatt av internasjonale organer – i dette tilfelle FN’s barnekonvensjon – som overkjører norsk lov?

UNE ble etablert i 2001 fordi Regjeringen – og i særdeleshet justisministeren – ikke lenger ønsket belastningen med å stå ansvarlig for denne type saker og være stadig skyteskive for humanitære organisasjoner. I stedet ble det etablert en egen særdomstol – UNE – som politikerne ikke kan instruere, men der vedtakenes gyldighet er gjenstand for overprøving av domstolene. Justisministeren er derfor ikke lenger skyteskive i asylsaker, men vi har etablert et enormt byråkrati som tar tid, koster penger og som Regjeringen ikke kan overprøve. På toppen av det hele har vi «outsourcet» deler av lovgivningen til FN og EU gjennom tilslutning til konvensjoner som ved motstrid har forrang foran norsk lov. I England har det nå gått så langt at de ikke får utvist kriminelle utlendinger uten lovlig opphold fordi EU-domstolen har besluttet at dette strider mot disses rett til familieliv slik dette er fastsatt i EU’s menneskerettskonvensjon.

For å få en mer effektiv utlendingspolitikk må løsningen være at politikerne tar makten tilbake. UDI må legges under direkte politisk styring og UNE avvikles som særdomstol. Så får det heller være at det kommer til å blåse rundt ørene på den statsråd som får direkte ansvar for UDI – såpass får vedkommende tåle. Samtidig må et avslag være et avslag – vi kan ikke ha stadige omkamper. Dette vil gjøre behandlingen av asylsaker raskere og billigere, og utlendingen vet på forhånd at det ikke er mulig å bite seg fast i den tro at han til slutt vil få medhold. Muligens vil det bety at Norge blir et mindre populært land å søke asyl i, men det er ingen ulempe. Dessuten må vi gjennomgå de internasjonale konvensjoner vi har sluttet oss til, og vurdere om vi heller er tjent med å gå ut av noen av dem. Stortinget skal tross alt være lovgivende myndighet i Norge, ikke FN eller EU.

Når det gjelder Nathansaken så er Oslo tingretts dom så prinsipiell – og tvilsom – at Staten bør anke dommen inn for lagmannsretten for ny prøving. Det kan ikke være slik at en dommerfullmektig ved Oslo tingrett skal få siste ord i en sak av så stor prinsipiell betydning. Vi har å gjøre med en familie som over svært lang tid har motsatt seg lovlig fattede vedtak og som nå skyver et barn foran seg for å tvinge Staten til å gi dem opphold på humanitært grunnlag. Dette strider mot min – og jeg tror de flestes – alminnelige rettsfølelse. Denne type oppførsel kan ikke premieres.

Jeg er trygg på at siste ord i Nathansaken ikke er sagt.