Politikk

De drepte antirasismen

Jeg er antirasist. Og det er jeg stolt av. Jeg dømmer ingen ut fra rase. Folk kan ha hvilken hudfarge og etnisitet de vil for min del. Et godt menneske kommer ikke med fargekode. Det gjør heller ikke en drittsekk.

Alle mine venner er også antirasister. I likhet med undertegnede, flagger de det ikke. De er vanlige folk som deg og meg. Antirasisme er ikke noe vi er veldig opptatt av, det er mer en selvfølgelighet som vi ikke tenker så mye over. Hvis noen spør meg om jeg kjenner noen som ikke er «hvite», må jeg tenke meg om, for hudfarge er faktisk ikke det jeg husker best ved et menneske. Jeg er til og med fargeblind. 

Selv om jeg ikke tror at «hvite» nordmenn er særlig rasistiske anlagt, vil jeg anta at det finnes rasisme i Norge. Jeg tror noe av grunnen til at folk fra andre verdensdeler kan ha vanskelig for å skaffe seg jobb, er at de ser annerledes ut, og at de som ikke har bodd her så lenge, ofte snakker gebrokkent. En enda viktigere grunn er nok at noen av dem snakker og skriver dårlig norsk. Og enda en grunn er at noen rett og slett ikke er interessert i å jobbe.  

Dette er ting jeg tror. Jeg har ennå ikke funnet noen pålitelig statistikk om holdningene hos norske arbeidsgivere og ikke-vestlige innvandrere i forhold til arbeid. Så jeg må tro. Og det er fortsatt vår rett i dette landet. Vi har rett til å se oss rundt og reflektere over samtiden og de utfordringene vi møter. 

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

En av disse utfordringene er islam. Det er alltid en morsom øvelse å bytte ut «islam» med «kristendom» og «muslim» med «kristen». Utsagn som opprinnelig har kommet fra muslimer, møter massiv kritikk hvis de tilsynelatende kommer fra kristne. Når det dreier seg om muslimer, føler mange seg kneblet. Vi kan ikke, vi tør ikke, vi skal ikke kritisere. Det er jo rasistisk. 

Men hvordan ble det slik at kritikk av en religion og politisk ideologi som islam åpenbart er, ble til rasisme? Å være muslim forteller ingenting om rase eller etnisitet. Så hvis jeg hevder at selv «moderat» islam er ekstremisme i mine øyne, hvordan kan det kalles rasisme? Du kan kalle det mye, men rasisme er det neppe. For meg er det likegyldig om en muslim er etnisk hvit svensk eller kurdisk. Jeg er like uenig med svensken som med kurderen, og faktisk har jeg registrert at det ofte er konvertitter fra min egen etnisitet som er blant de mest ekstreme og indoktrinerte.  

Så hvordan ble kritikk av islam til rasisme? Jeg må innrømme at de som først gjorde dette grepet, må ha vært svært kløktige. For ingen liker rasister. Jeg liker dem ikke, jeg heller. De har en aura av dumhet over seg. Og siden ingen liker rasister, er det jo fint om vi kan kalle alle islamkritikere nettopp det. Det var et genialt grep, særlig fordi offentlige kroner sitter løst når man snakker om rasisme. Og pengene har virkelig rent ut til de antirasistiske organisasjonene. Før SOS Rasisme ble tatt i storstilt svindel, håvet organisasjonen inn flere penger enn noen noensinne kommer til å få oversikt over. Antirasistisk senter får nok tilskudd til å lønne en ganske romslig stab. Og ingen kan vel i fullt alvor lenger hevde at disse organisasjonene egentlig arbeider mot rasisme. De arbeider for aksept av islam. Og det er to veldig forskjellige ting. 

Jeg har mange ganger hevdet at den styggeste rasismen utøves av ikke-etniske nordmenn. «Negere er ikke mennesker, de er dyr,» sa den pakistanske mannen på Holmlia Gym, der jeg trente for noen år siden. Og det var ingen dårlig spøk. Det mente han, og det mener han nok fortsatt. 

Så hvorfor arbeider ikke menneskene i de antirasistiske organisasjonene mot rasisme? Hvorfor går de ikke inn i miljøene der den virkelig stygge rasismen finnes? Hvorfor går de ikke inn i moskéene og snakker om voksende jødehat blant muslimsk ungdom? Det er jo ikke slik at de ikke er velkomne der, mange av dem er jo muslimer selv. 

Hvorfor snakker de ikke om forakten som så mange muslimske menn (og tildekte kvinner) viser overfor norske kvinner? Hvorfor er det så stille om de mange voldtektene? For det er da virkelig rasisme på sitt verste? 

Jeg tror svaret er enkelt. Antirasismen er død. Og det var de antirasistiske organisasjonene som drepte den. Det var nødvendig, det var noe de så seg nødt til å gjøre. For antirasisme og islam går særdeles dårlig sammen. Antirasisme handler om å behandle folk likt, men det gjør ikke islam. Mens antirasisme dreier seg om å møte mennesker på like premisser, dreier islam seg om et strengt, dogmatisk hierarki. Så i sin iver etter å tekkes muslimske organisasjoner, måtte antirasismen dø. Den ble noe annet, noe helt annet. Den ble til en kamp for islam.