Politikk

Rasismespøkelset i all sin gru

I dag er det andre dagen i Borgarting lagmannsrett der Dagbladet har anket dommen fra tingretten i Schjenken-saken, der avisa fikk en historisk streng straff for å klistre rasismebeskyldninger på Erik Schjenken. I går ble mitt eget rasismespøkelse vekket til live.

Rita Karlsen publiserte en artikkel i går om mobbing, trakassering og sexkontroll i en videregående skole i Oslo dominert av ikke-vestlige elever. I den anledning republiserte Karlsen et intervju med meg tilbake til 1996 (mot mitt vitende), faktisk det første intervjuet om temaet innvandring jeg ga til media, knyttet til bokutgivelsen Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan.

Dette intervjuet har plaget meg i mange år. Intervjuet generelt er godt og informativt. Men feigheten min slapp ut i all sin gru mot slutten av intervjuet. Det handler om redselen for å bli definert som rasist. Jeg hadde fått en durabelig oppvåkning etter en rekke lengre opphold i Pakistan den gang: bildet som var prentet inn i hodet mitt av ”de gode” organiserte antirasistsene om at hvit diskriminerer svart, hadde blitt fullstendig knust. Ja, hele ideen om at det er nordmenn som hindrer ikke-vestlige innvandrere i å delta fullt og helt i demokratiet vårt, var en regelrett bløff, hadde jeg måttet konstatere. Det er deres egne som sørger for å bure barn, ungdom og kvinner inne – og også menn.

Hva ville reaksjonene på denne erkjennelsen bli i den offentlige samtalen? Se det spørsmålet gnaget meg, og det ligger til grunn for at jeg for å beskytte egen moral, gikk til det nedrige skrittet å si dette til Dagbladet:

hege_banner_rights_special_778x150

Kvinner skal dele godene vi har her og sendes på obligatorisk språkkurs slik at de kan følge med. Det er jeg enig med Hagen, men i motsetning til ham gleder jeg meg til vi får en kvinnelig pakistansk ordfører i Oslo.

Jeg trodde nok litt på påstanden om Carl I. Hagen, men du verden hvor feigt dette var, og du verden så feil jeg tok. Vi vet alle at Hagen ville smilt bredt i stolthet om Frp hadde fått en av sine politikere i ordførerstolen, dertil en liberalist med pakistanske opphav. Det ligger i liberalismens natur å legge forholdene til rette for at den som evner det kan nå til topps, og Hagen har dessuten aldri vært rasist. De såkalte antifascistene og antirasistene vil nok mene det motsatte, men vi vet jo hva de lever av og hvilket verdensbilde de konstruerer, jamfør også Schjenkensaken.

Tvert om er det slik at hadde Hagens forslag til integreringstiltak og innvandringspolitikk vært tatt på alvor gjennom alle disse årene, så hadde Norge vært et helt annet sted: antakelig en generelt velfungerende ikke-vestlige befolkning, der eksempelvis langt, langt flere kvinner hadde vært aktive i samfunnet vårt.

Jeg har aldri funnet en passende anledning til å unnskylde overfor Hagen disse ordene som falt i 1996. Derfor gjør jeg det her og nå: en uforbeholden unnskyldning til Hagen.