Ytringsfrihet

Lars Hedegaard: Det personlige tapet

Hele medie-Danmark stimlet sammen i det danske Folketinget i går kveld. For første gang etter attentatet 5.februar skulle Lars Hedegaard opptre offentlig. Det var en Hedegaard i ny utgave som møtte en fullstappet Landstingssal.

Tross de samme intellektuelle taktene og den velkjente skarpe humoren fra talerstolen, var det ikke mulig å skjule den brutale virkeligheten.

Hedegaard har mistet det umistelige, den personlige friheten. Det stod å lese i ansiktet hans og i ordene om hans nye liv. Tross at et samlet politisk Danmark støttet han fra podiet, får man følelsen av at noe grunnleggende er tapt i samfunnet vårt. Og politikerne er bakpå.

Pressen venter i spenning på at Hedegaard skal vise seg for første gang etter attentatet

Pressen venter i spenning på at Hedegaard skal vise seg for første gang etter attentatet. Her kanskje 25 prosent av fremmøtte «kamera».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Frihetstap

Hedegaard sa det som det var på personlige spørsmål fra journalistene, i overkant av to uker etter at han mirakuløst overlevde attentatet ved sitt eget hjem i København 5.februar og straks ble sluset under jorden av sikkerhetstjenesten: 

  • Jeg savner familien min og vennene mine. De kan ikke besøke meg, og jeg kan ikke besøke dem.
  • Jeg savner å sitte sammen med venner og diskutere politikk og samfunn.
  • Jeg savner å gå tur på stranden og tur i skogen.
  • Jeg vet ikke hvor jeg skal bo i fremtiden. Jeg får ikke tilbake et alminnelig liv.

Kjenn personlig på disse uttalelsene. 

Der er han! Det første glimtet av Lars Hedegaard for offentligheten, sluset av sikkerhetspolitiet inn bakdøren i Folketinget.

Der er han! Det første glimtet av Lars Hedegaard for offentligheten, sluset av sikkerhetspolitiet inn bakdøren i Folketinget.

Det sentrale menneskelige spørsmålet er: er det verdt det? Å miste det mest grunnleggende i livet sitt i kampen for det man mener er det gode samfunnet?

Hedegaard var krystallklar:

– Jeg kan ikke kalle meg historiker og skribent hvis jeg velger å gjemme meg heller enn å uttrykke min mening. Man skal ikke angre og unnskylde det man har sagt og skrevet. Jeg vil fortsette arbeidet med full styrke.

Hedegaard påpekte det vi alle vet: Han har aldri truet noen. Volden går i en retning. Derfor er han først og fremst sint, forteller han, sint fordi voldselement har endret livet hans for alltid.

”Skyt en, og skrem 1 000”

Et topptungt politisk Danmark, inkludert kulturpersonligheter, var på talelisten for å svare på disse spørsmålene fra Trykkefrihedsselskabet (TFS), som ledes av Hedegaard:

Hvordan kan vi beskytte det frie ord og retten til at tænke og tale frit? Hvordan sætter vi en stopper for truslerne og volden? Hvad vil de politiske partier gøre for at sikre, at Hedegaard-attentatet bliver den sidste af sin slags i Danmark?

Katrine Winkel Holm ankommer Landstingssalen

Katrine Winkel Holm ankommer Landstingssalen

Katrine Winkel Holm, teolog og nestformann i TFS, åpnet med å slå fast at det ikke har manglet på vilje til å prøve å bekjempe det frie ordet nord i Europa de siste årene. Det er bare å ramse opp de mange attentatene og forsøkene på attentat mot Kurt Westergaard, Lars Vilks, Jyllands-Posten – i dag tilnærmet et fort – og nå også Hedegaard, med flere. Det eneste gledelige, som Winkel Holm formulerte det, er at ingen har lykkes med å få hodene til å rulle utover Rådhusplassen i København.

Men når får vi en Pim Fortuyn, en Theo van Gogh?, spurte Winkel Holm, som konkluderte med at tilstanden har skapt ytringsfrykt: ”Skyt en, og skrem 1 000.” Vold fungerer etter hensikten.

Hvor mange på flukt fra voldelige fanatikere kan sikkerhetstjenesten klare å døgnbeskytte?, la hun til. Et kjernespørsmål, mener jeg, med tanke på det åpne demokratiets fremtid.

Winkel Holm pekte på nok en avgjørende kjerne: lovverk og myndighetene tar folks påståtte opplevelse av krenkelse mer alvorlig enn trusler. Hun tok opp det absurde eksemplet Firoozeh Bazrafkan, den danskiranske kunstneren, tiltalt for blasfemi  . Da samme Bazrafkan oppsøkte politiet fordi hun hadde blitt truet med voldtekt på nettet, var ikke myndighetenes reaksjon særlig kontant, mildt sagt. Tonen var en helt annen fra samme hold da det handlet om krenkede følelser: straffeforfølgelse.

Frykt

Ekspolitikeren Naser Khader kan heller ikke leve et alminnelig liv. Det til tross for at han ikke har begått en større ”synd” enn å kritisere den totalitære ideologien islamisme. Å bevege seg på Nørrebro, er en umulig øvelse. Å vandre på Strøget etter klokken 20, det gjør man ikke hvis man har liv og helse kjært. Fanatikeren nøyer seg ikke med han, de går også på hans omegn, hans familie. Khader fortalte også at mang en muslim gir han støtte – under hånden. Den manglende åpne støtten handler ikke om mangel på respekt for det han står for. Det handler om frykt.

Naser Khader, ekspolitikere som også er frihetsberøvet.

Naser Khader, ekspolitikere som også er frihetsberøvet.

Ikke underlig når Khader blant annet viser til hva som dumper inn i e-postboksen av sjikanerende og truende meldinger, til den vantro, klamme hund og forræder, ludder-Khader.

Khader illustrerte også den rådende selvsensuren i vesten, ved at han fra tid til annen blir forelagt manus, være seg til film eller teater og annet. Spørsmålet er: kan innholdet ”lage ballade”?

Men som Khader påpekte: å kritisere islamismen er ikke å kritisere muslimer, like lite som at å kritisere nazismen er å kritisere Tyskland. Men ”noen venter hele tiden på en skrivefeil for å føle seg krenket”.

DNA-et i demokratiet vårt, ytringsfriheten, er under angrep, derom var knapt en eneste taler uenig. Man hva gjør man med et liberalt demokrati som tillater lovverk som gir blod på tann for nettopp dem som euforisk leter etter krenkelser? Hvem skal få definere hva som er en krenkelse, og hva som er legitim debatt og kritikk for å videreutvikle et godt samfunn?

Rådvillheten

Det falt mange plussord om viktigheten av ytringsfriheten, og støtten til Hedegaard var unison. Fint. Men hvor går veien videre? Der råder rådvillheten. Hva gjør man med truslene og volden? Hvor er endestasjonen? Hvor er de politiske virkemidlene?

Der ble jeg ikke klokere. Tvert om, jeg fikk bekreftet min egen bekymring, min egen fortvilelse over at de som kjemper mot ufrihet, trusler, vold og innsig av ”demokratisk primitive analfabeter”, for å bruke en karakteristikk fra Naser Khader, er på vikende front, mens de ”demokratisk primitive analfabetene”, vokser i styrke dag for dag.

Konkrete tiltak som ble trukket frem kom først og fremst fra Dansk Folkepartis side. Parlamentarisk leder, Kristian Thulesen Dahl: innvandringen har ført til at udemokratiske grupper har slått røtter her, og at jo flere av dette slaget som vandrer inn, dess mer ufrihet vil bre om seg. DF vil begrense innvandringen, skjerpe terrorlovgivningen og beskyttelsen av dem som trues, innføre strengere krav til oppnåelse av statsborgerskap, utvise ikke-borgere som truer demokratiet, frata borgere som har ervervet seg statsborgerskap og som er en demokratitrussel det danske passet, frata foreninger som ikke er pro demokratiet økonomisk støtte, og samtidig øke den offentlige støtten til foreninger (som TFS) som jobber for å styrke demokratiet.

Ja, det er noe, men monner det? Har det gått for langt? Der opplever jeg det uutalte ubehaget lå begravd. Alle demokrater støtter i dag (selvsagt) opp under Lars Hedegaard, men hvor er vi? Hvor går Europa?

Jeg spurte nettopp om dette på pressekonferansen etter møtet. Hedegaard mente vi må ”ta skjeen i en annen hånd” både i forhold til hva vi tillater av trusler og hvor åpne vi er overfor fortsatt høy innvandring fra andre kulturer som ikke kjenner demokrati og frihet. Hvis ikke retningen endres «kan våre barn og barnebarn ende opp i et Europa under diktaturets fane som de ikke makter å kjempe seg ut av», sa Hedegaard.

Men hvem er Europas ”barn og barnebarn” i fremtiden? I Oslo er det snakk om et par tiår, og majoriteten har bakgrunn fra andre land og kulturer, tre av fire kan ha opphav i ikke-vestlige land, foreldrene og besteforeldrenes hjemland, som langt fra har opplevd en opplysningstid. Dette var et tema som lå i luften, men som ble holdt nede av alle plussordene.

Et apropos: TFS har arrangert flere titalls seminarer siden oppstarten i 2004. Knapt en eneste journalist fra MSM har tatt en tur innom. Derfor har ikke media fått med seg at TFS ikke bare er opptatt av islam og innvandring, langt der i fra. Men det er jo ikke menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Russland, ytringsfrihetssituasjonen i våre utdannelsesinstitusjoner, som skaper bølger og konflikt… Fikk journalistene noe å tenke på i går?

Da er skøyeren Lars på talerstolen, men også som sedvanlig med barske og dystre advarsler om hvilke krefter Europa står overfor og hva det fordrer av oss alle.

Da er skøyeren Lars på talerstolen, men også som sedvanlig med barske og dystre advarsler om hvilke krefter Europa står overfor og hva det fordrer av oss alle.

Lars Hedegaards tale kan leses her  Selv mener jeg dette er den viktigste delen:

«Men når vi allerede står i en situation, hvor mord og mordtrusler er blevet midler i den politiske kamp – og det viser jo den skæbne, der har ramt Pia Kjærsgaard, Naser Khader, Kurt Westergaard og nu mig – hvordan kan man så være så sikker på, at volden altid gå i en bestemt retning?

Hvordan kan man vide, at de klokker, der i dag ringer for de onde, ikke en dag vil ringe for dem, der opfatter sig som de gode?

Derfor siger jeg: Var det ikke bedre at begynde at lytte til, hvad folk faktisk prøver at sige, i stedet for at hænge dem ud som fredløse, som man kan behandle efter forgodtbefindende?

Kunne det ikke tænkes, at dem, der de seneste år har advaret mod masseindvandringen af mennesker, der ikke kan eller ikke vil integreres i vores samfund, faktisk nærer en dyb bekymring for, hvordan det skal gå med Danmark og med vores børn?

Kunne det ikke tænkes, at dem, der advarer mod den truende islamisering, faktisk er bange for islamiseringen, fordi de har set, hvordan er gået overalt, hvor islam er trængt frem?

At de er bange for, at vi kan miste den dyrebareste frihedsret vi har, nemlig ytringsfriheden? Når den er tabt, får vi den sandsynligvis aldrig tilbage.»

Hedehaard høstet mange godord fra talerstolen, men hva fremtiden vil bringe av realpolitiske løsninger, fikk verken han eller andre svar på.

Hedegaard høstet mange godord fra talerstolen, men hva fremtiden vil bringe av realpolitiske løsninger, fikk verken han eller andre svar på.