Noe mer nedrig enn at menn skyter på et jentebarn – dertil fordi hun er for utdannelse og mot ekstremisme – skal man lete lenge etter. Jeg finner ikke passende ord for en slik handling. Det gledelige, om et slikt ord kan brukes, er at Malala ser ut til å ha bred støtte i den pakistanske befolkningen. Hun kan bli et ikon for frihet og fremskritt i hjemlandet sitt.
Malalas skjebne er et anliggende for en hel verden som følger hennes helsetilstand etter alvorlige skuddskader i hodet, nå som pasient i Storbritannia. Hvor liten verden er blitt vitner denne lille historien om: umiddelbart da det ble kjent at Maslala, som allerede var et kjent navn fordi hun hadde blogget for BBC om livet under Talibans jernhæl i Swatdalen, som også utløste Pakistans første nasjonal fredspris, hadde blitt skutt på skolebussen, fikk vi i HRS inn en melding fra en venn i Islamabad. Denne vennen hadde undervist Malala og en rekke andre barn i musikk og sang for tre år siden i hovedstaden.
Slik kom Malala enda nærmere.
Pakistan, mest kjent i vår tid som en terrorstat, har et så rasert image internasjonalt at det knapt kan bli verre. Men det kan det, hvis Malala sendes tilbake og blir drept. Det må være et ulevelig scenario for det pakistanske lederskapet. For Taliban og dens sympatisører vil det være et ektefølt trofé å fjerne jenta fra jordas overflate.
For meg tilsier situasjonen ett av to valg: Malala og hennes familie må garanteres full sikkerhetspakke av den pakistanske regjeringen, eller de må gis flyktningstatus i Vesten.
Prinsipielt kan man mot sistnevnte forslag argumentere mot, ved å peke på hvor mange jenter som lever i områder der Talibanere opererer: skal Malala og hennes nærmeste få flyktningstatus, så står titusener (om ikke flere) andre i kø.
Vel, Malala er unik, mener jeg. Hun har vist seg som en frihetsforkjemper allerede som barn. (Hun begynte å blogge for BBC i en alder av 11 år.) Hun har dertil vunnet fredspris i sitt hjemland. Dette taler mot at å gi Malala flyktningstatus vil skape presedens.
Malala har allerede vist seg som en helt spesiell ressursperson. ”I morgen” å skulle få henne som nabo i gata der jeg bor, hadde ikke vært meg imot – tvert om, ut fra det bildet jeg har dannet meg av jenta gjennom media og min venn i Islamabad, hadde det vært en glede å få lov til å bli kjent med henne.