Ytringsfrihet

Hvilket tegn i tiden?

”Jeg er ikke optimist. Det muslimske brorskapet ønsker at Egypt blir en islamsk stat. I 80 år har bevegelsen drømt om dette.” Ordene tilhører den egyptiske bloggeren Kareem Amer, som har flyktet fra hjemlandet sitt, Egypt, nå bosatt i Krakow. Han er vokst opp i en salafistisk familie, og hans to søstre ble ikledd sløret bare to år gamle. I åtteårsalderen ble de kjønnslemlestet. Samme Amer er kjæreste med en annen blogger i landflyktighet fra samme land, Aliaa Magda Elmahdy. Hun som poserte naken på bloggen i protest mot at den arabiske våren lar vente på seg. Er disse to skrekkeksempler på hva fremtiden vil by på for egyptere, eller det stikk motsatte?

Hege Storhaug, HRS

Amer var nylig i København og fortalte om sine erfaringer og tanker om tiden før og etter Mubaraks fall, som vår korrespondent i København dekket for rights.no Weekendavisen fattet også interesse for denne modige mannen, og portretterer Amer i siste utgave (28.09, ikke på nettet).

Den sekulære feministen Amer har en bakgrunn familiært som gjør han særlig interessant. I tillegg er han historisk i Egypt: han er den første bloggeren som ble fengslet og dømt for meningene sine på bloggen Modern Views

I 2005 skrev han om, hvordan Egyptens kristne, kopterne, blev angrebet og dræbt af muslimske demonstranter i Alexandria, hvor han kommer fra. Han bevidnede selv overfaldene, der kom efter opførelsen af et koptisk teaterstykke, som blev beskyldt for at være blasfemisk.

Inden da var Amer begyndt at udtrykke ret direkte sekulære, feministiske standpunkter på hjemmesiden Modern Views. Han havde indledt et åbent opgør med hele den tradition, den stærkt islamistiske familie, han var vokset op i, var blevet en del af.

Han fortæller, at han som barn aldrig måtte læse andet end islamiske bøger, og at det var hans to mindre søskendes vantrivsel, som i sidste ende fik ham til at indse, at der måtte gøres noget.

»De skulle gå med slør, fra de var to år, og blev omskåret, da de var otte-ni år.

Jeg mindes, hvor begavede de var, og om hvordan de fortalte mig om deres drømme, men de måtte ingenting, heller ikke gå i skole. Jeg tror stadig ikke, at de har været uden for hjemmet uden at være blevet ledsaget af en voksen, selv om de i dag er oppe i 20rne.« Myndighederne var heller ingen hjælp.

Amer fortæller, at han engang ringede til politiet for at klage over sin fars vold mod moderen og søstrene, men deres svar var, at selv hvis faderen dræbte Amer, ville de være ligeglade.

Historien om Amer er også historien om Egypts endringer siste 30 årene. Faren hans var som ung sekulær og venstreorientert. På midten av 80-tallet skjedde det en ideologisk revolusjon i hodet hans: som mange andre egyptere lot han seg inspirere av fremveksten av totalitær islam og ble en renskåret salafist. Som kjent fikk salafistene en fjerdedel av stemmene ved siste nasjonalvalg. Men hvordan oppfattet ordinære egyptere salafistene da bevegelsen var inne i sin først oppblomstring? Som terrorister, forteller Amer.

I dag er dog tonen en annen, grunnet salafistenes betydelig økte makt og ideologiske endring av Egypt. Endringen skyldes frykt:

»Det skyldes, at ingen tør sige dem imod, da de hævder, at deres regler er hellige. Det er en måde at kontrollere folk på. Den tidligere regering med præsident Mubarak forsøgte ikke at kontrollere folk, kun at få dem til at frygte regimet.«

I ungdomsårene endret også Amer seg. Han gikk til feministisk og sekulær litteratur, forfattet av arabere, og endte til slutt opp som en ikke-troende. Deretter ventet fengslet han.

»Det var først i 2006, at jeg sagde, at jeg ikke længere var muslim, men beslutningen var længe undervejs.« Da Amer i 2005 blev arresteret for sine blogskriverier om overfaldene på kopterne, blev han anklaget for at have konverteret til kristendommen. Også hans uddannelsessted, det berømte al-Azhar Universitet, lavede en selvstændig undersøgelse af den unge bloggers tekster og besluttede sig for at smide ham ud og melde ham til politiet. Han havde kaldt stedet »terrorismens universitet« og profeteret, at »professorer og sheiker på al-Azhar, som (…) går imod dem, der tænker frit, ender på historiens mødding«. I 2006 blev han anklaget for ateisme, for at håne Mubarak, for at forsøge at vælte regimet, for tilskyndelse til had mod islam og for at skrive om emner, der kunne skade Egyptens omdømme.Dommen lød på fire års fængsel.»Jeg tror, Mubarak-regimet brugte min sag til at skræmme andre bloggere væk. Vi benyttede os af en ny måde at udtrykke os på, som de ikke vidste, hvordan de skulle håndtere. Før i tiden har de kunnet bestikke, true eller lukke medier, der ikke talte regimet efter munden.

Overfor gratis nettmedier måtte altså regimet bruke andre metoder. Og regimet hadde (selvsagt) støtte fra Amers salafistiske far, som mente at dersom sønnen ikke angret innen tre dager etter at han ble fengslet, ja, så burde han henrettets, hvilket han uttalte bramfritt til pressen. Amer var ikke overrasket over uttalelsen. Han kjenner jo godt sin egen fars tankesett. Og han forstod også godt hvem flesteparten av de innsatte var, så han holdt klokelig lav profil:

»Jeg besluttede mig i fængslet for, at jeg ikke ville føle mig som offer, og at de ikke måtte knække mig. Jeg er stolt over, at jeg overvandt dem.« Medfangerne var mestendels islamister, så Amer holdt lav profil. »De vidste alt om mig, men jeg forsøgte ikke at diskutere med dem. Det nytter ikke noget.«

Fire år senere ble han løslatt, kun to måneder før demonstrasjonen på Tahirplassen startet. Demonstrasjonene dekket han på bloggen sin. Som mange andre bedrestilte unge sekulære egyptere var dette en periode i ideologisk beruselse. For Amer kulminerte det hele med at han ble kjæreste med Aliaa Magda Elmahdy, også kalt Den nakne bloggeren som poserte på sin Facebook-side kun iført strømper, røde sko og en rød sløyfe i håret. Et stunt som var et skrik mot et samfunn preget av vold, sexisme, rasisme og hykleri. Ja, selvsagt kom drapstruslene på løpende bånd. I dag er Elhmahdy asylsøker i Sverige.

Er disse to unge sekulære frihetsforkjemperne unntakene i Egypt?

Nei, mener Amer. Mange tenker som han. Men ytringsfrihetens kår har blitt enda verre under Brorskapet enn under Mubarak.

”Men den nuværende situation er »rædselsfuld«, siger han.

»Jeg er ikke optimist. Det Muslimske Broderskab ønsker, at Egypten bliver en islamisk stat. I 80 år har bevægelsen drømt om det her.« Broderskabet har ifølge Amer overtaget Mubaraks praksis med at lukke kritiske medier og forfølge opponenter.

»Ytringsfriheden har ikke bedre kår i Egypten efter revolutionen med Det Muslimske Broderskab ved magten, end den havde før. Den har det værre.« Eksempelvis kan den journalistiske ytringsfrihedsorganisation Reporters with out Borders berette, at præsident Mursi fra Det Muslimske Broderskab blot seks uger efter sin valgsejr skiftede ledelsen og redaktørerne på den statslige egyptiske tv-station ud med Broderskabsvenlige repræsentanter. Stationen var inden da kendt for at være stærkt kritisk over for bevægelsen. Nu bærer kvindelige studieværter ifølge Sveriges Radio slør. Også statskontrollerede aviser har fået nye chefredaktører, der siges at være Broderskabs-støtter, fortæller International Press Institute, IPI.

Den 8. august blev Den Egyptiske Medieproduktionsby angrebet af mænd fra Broderskabets ungdomsafdeling, som krævede, at ejeren af Faraeen-kanalen, Tawfiq Okasha, der er kendt for sin foragt for præsidenten og sin loyalitet over for Mubaraks styre, øjeblikkeligt indstillede sine programmer. Flere studieværter blev angrebet fysisk.

De egyptiske myndigheder beordrede herefter, at tv-stationen lukkede ned for sendingerne i mindst en måned.

Broderskabets ledelse afviser at have noget at gøre med angrebet.Flere andre medier og skribenter er ifølge The Arabic Network for Human Rights Information blevet forhindret i at skrive kritisk om bevægelsen og præsident Mursi. Hafez Abu Seada, præsident for Den Egyptiske Menneskerettighedsorganisation, mener ifølge IPI, at ytringsfriheden er »sat tilbage efter revolutionen og især efter valget af den nye præsident«.

Amer bor altså i Polen, i Krakow med hjelp av legat fra USA til forfulgte skribenter. Han kommer muligens til å søke asyl i Danmark når legatmidlene (ett års opphold) opphører. Men det er ikke dette han ønsker.

Hvad der skal ske, når året er gået, ved han ikke, men han kommer næppe til at vende tilbage til sit hjemland lige foreløbig. Måske vil han søge til Danmark.»Jeg har det dårligt med det her. Det er mit land, og jeg vil også gerne bo der.«.

Historien om Amer og Elmahdy kan vitterlig bli historien om det frihetselskende paret, som elsker sitt hjemland, og som nettopp grunnet begge disse to forholdene, måtte flytte til et annet kontinent – Europa.