Ytringsfrihet

Til angrep på livsnerven

Fredagens demonstrasjon på Youngstorget, der 3 500 troende møtte frem med taktfaste rop om ”takbir” -– et historisk krigsrop – som betyr Gud er større -, var først og fremst et overtydelig varsku om at ytringsfrihetens kår er på retur. Varskuet sørget ikke minst kirkens representant for, biskop Ole Christian Kvarme, men også ordfører Fabian Stang. Kvarme møtte den indignerte massen med lovnad om at kirken var på deres side i kampen mot ytringsfriheten, mens Stang presterte å uttrykke ”forståelse” for at Muhammeds etterfølgere reagerer ”med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket”. Ikke et ord om vold og drap den siste tiden. De krøp i frykt for totalitære krefter?

Hege Storhaug, HRS

Jeg møtte frem på Youngstorget for å kjenne på stemningen. Det var ingen god følelse, ikke minst også grunnet de mange uniformerte mennene og kvinnene. Inntrykket blir massivt når tusener står samlet og takstfast utbasunerer slagord mot selve nerven i demokratiet vårt, et demokrati som er hele grunnessensen for at den samme massen har valgt å nyte godt av friheten og velferden vår. Det er bokstavelig talt et mentalt hav av avstand mellom det tradisjonelle norske og dette visstnok ”nye vi”.

Å skue utover folkehavet fra Møllergata og ned på Youngstorget, gir unektelig en fornemmelse av at de mørke skyene man de siste årene tidvis har kunnet skimte på himmelen rykker stadig nærmere og blir mørkere og mørkere. Hvilket Oslo og Norge ser vi om 20 – 30 år? På fredag mobiliserte Islamsk Råd og moskeene 3 500 lydige troende (ifølge politiet), eller var det hele 6 000 (ifølge arrangøren)? Hvor mange klarer de samme å mobilisere om få år? Vil de da kunne føle seg så sterke i sitt ummah, at de vil gå fysisk til verks?

Det er umulig ikke å la tankene gå til ansvarlige politikere de siste tiårene som har tillatt innvandring av folk som overhodet ikke klarer å tilpasse seg et åpent, fritt demokrati: visste politikerne hva de åpnet grensene for? Det kan de umulig ha gjort, sier fornuften min. Følelsene sier dog følgende: politikerne burde ha visst hva de åpnet for. Ikke minst etter revolusjonen i Teheran i 1979.

Biskop Kvarme har valgt side. Han er på de krenkedes lag og smurte de krenkede sjelene etter beste evne. Som en venn ved min side sa det: møter jeg Kvarme en dag, kommer jeg til å si at jeg skjemmes over å være medlem av samme kirke som han.

”Som troende forstår vi hverandre,” sa Kvarme fra talerstolen. Vi ønsker ”å verne og styrke vårt fellesskap”, fortsatte biskopen.

Vårt fellesskap? Biskopen og ummah? Som en plakat målbar: ”Filmen er et større angrep på menneskeheten enn en atombombe.”

Er Kvarme tilregnelig?

Fabian Stang ga full støtte til ytringsfriheten, det skal han ha. Men jeg reagerte med forferdelse da Stang sa følgende: – Det er forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket. Her legitimerer Stang indirekte både det underliggende voldspotensialet grunnet ”sårede” følelser, at Muhammed er verdt å dø for (vi har jo hørt mang en talsperson den siste tiden i Norge forklare oss at de elsker Muhammed høyere enn sitt eget liv og sin egen familie), og at en amatørmessig filmsnutt er verdt å ta mer på alvor enn drap begått av Muhammeds selvoppnevnte soldater, endog drap på diplomater.

Her er hva Stang konkret sa i talen:

Noen har sagt: ”jeg er uenig i det du sier, men jeg vil kjempe inntil døden for din rett til å si det.” Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten for å krenke andres følelser og for å skape hat og motsetninger. Slikt ynkelig misbruk må vi møte med ord og samhold. Det er lov og forståelig med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket. Vi skal svare på slik oppførsel, men vi skal aldri svare med vold. Gjennom ord og holdninger skal vi nedkjempe onde mennesker.

Stang burde selvsagt heller holdt en tordentale om at det eneste ukrenkelige på denne jord er menneskelivet, og at alle påståtte guder og profeter kan harseleres med herfra og til evigheten, for slik vant vitenskap og fremskritt frem og ga oss velferd og frihet – i motsetning til…

Stang kunne tatt en Fogh Rasmussen og bedt folk om å ”holde religion innendørs”, og påpekt det faktum at fremskritt de siste århundrene, handler om ”at det har vært mennesker som har hatt motet til å provosere. Noen ble endatil kalt kjettere, og det kostet livet for andre. Men det er da befriende at det var noen som turte å ta på seg den kjetterske oppgaven å fastholde at jorden ikke var flat, men rund. Det handler helt grunnleggende om at opplyste og frie samfunn kommer lengre enn uopplyste og ufrie samfunn, nettopp fordi noen tør provosere og kritisere autoriteter, enten det er politiske eller religiøse autoriteter” (Jyllands-Posten 30.september 2005). Han fortsatte slik om konsekvensene av å la ekstreme lamme fornuften:

”Hvis den frykten får lov til å lamme ytringsfriheten vår, så lammer den folkestyret vårt, og så har de radikale kretsene oppnådd akkurat det de ville. At vi begrenser vår ytringsfrihet og lever på en annen måte. At truslene gjør oss så fryktsomme, at vi plutselig legger en demper på oss selv og ikke lengre tør leve et liv og leve opp til de prinsipper som vi gjerne vil ha samfunnet vårt bygget på.”

Men vi har ingen statsminister, statsråd eller ordfører av dette formatet i Norge. Og vi har ingen imamer som forstår hvorfor lønningsposen deres fylles opp hver eneste måned, først og fremst ved hjelp av Fru og Herr Hansens skattekroner til fellesskapet.

Denne uttalelsen til Fogh Rasmussen i Politiken 20.mai 2006, mynter jeg særlig på Kvarme:

”Det er grunn til å advare mot fundamentalister og fundamentalisme i alle leirer. Religion kan frata mennesker frihet og personlig ansvar (…) Helt grotesk blir det når det forlanges at nåtidens mennesker ukritisk og bokstavelig skal etterleve sindrige fortolkninger av forskrifter angitt i årtusengamle hellige skrifter. Det er ren formørkelse. Endelig er det en risiko for at fundamentalistisk religiøsitet simpelthen bremser for utvikling og fremskritt. Det gjelder særlig hvis religionen legger seg over vitenskap og utdannelse og forbyr forskning og undervisning i bestemte vitenskapsområder eller teorier som måtte stride mot religiøse dogmer. Slike samfunn er dømt til å sakke akterut i fornyelse og utvikling, vekst og velstand (…) vi skal i høyere grad være bevisste om de prinsipper og holdninger som har gjort Danmark til et samfunn med en sterk sammenhengskraft. Det skal vi gjøre ved å insistere på at religion først og fremst er en privatsak.”

Kvarme ber oss om å ha respekt: ”Vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å vise at vi må ha respekt.” Beklager Kvarme, men respekt for en av historiens verste mørkemenn – Muhammed – er ensbetydende med åpne øyne å seile inn i formørkelsen.

Man må undre seg: har ikke Kvarme satt seg inn i hvem Muhammed var? Det foreligger faktisk to Muhammed-biografier på norsk, skrevet av nordmenn. Halvor Tjønn sin bok fra i fjor: Muhammed. Slik samtiden så ham, som fikk Arne Dvergsdal i Dagbladet til å slå fast følgende i ingressen:

Behovet for Halvor Tjønns bok er hevet over enhver tvil.

Snakker om å treffe blink.

Dvergsdal forsatte slik:

Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.

Jo takk, så rett så rett, men Kvarme leser verken Dagbladet eller høyaktuelle bøker, heller ikke den ferske utgivelsen i år: Muhammed – kriger og profet av Knut Lindh, som allerede i tittelen har sagt så mye at Kvarme og hans like burde løpe og kjøpe?

Kritisk fornuft har forlatt kirkas høysete, det samme kan sies om Stang, som bedre hadde kledd å holde seg hjemme eller vist massen den pene stumpen sin.

Jeg innrømmer det: jeg var på gråten da jeg så utover Youngstorget fredag ettermiddag 21.september 2012.

Foto: Ummah samler seg. Her omfavner imam ur-Rehman ved islamistiske Islamic Cultural Centre en shiasjeik i deres felles kjærlighet for krigeren og drapsmannen Muhammed.

Imamene på geleddKvinnene stiller seg ”naturlig” opp i utkanten av demonstrasjonen.

Atombombeplakaten
Tilskuere

Ummahen