Hege Storhaug, HRS
Den utviklingshemmede jenta, Rimsha Masih, antakelig 14 år gammel, skal i følge aktor i saken, Rao Abdur Rahim, ha rømt til Norge Mens jentas advokat, Tahir Naveed Chaudhry, sier at jenta fortsatt befinner seg i Pakistan, på et ukjent sted av sikkerhetsmessige hensyn.
Ifølge UD er det ukjent for utenriksmyndighetene at jenta skal ha ankommet Norge.
I en tilsvarende sak fra slutten av 90-tallet, hjalp utenrikstjenesten vår et pakistansk ektepar til orge, uten at myndighetene ville vedgå sin aktive hjelperolle. Det handler om ekteparet Saima Waheed og Arshad Ahmad. De giftet seg ut av kjærlighet mot Saimas families vilje, en økonomisk og religiøs innflytelsesrik familie. Dette ble startskuddet på en rettslig forfølgelse av ekteparet, som også var drapstruet av Saimas familie. Jeg traff henne blant annet på krisesenter i Lahore i 1996, og året etter landet ekteparet på Gardermoen. Bakteppet er dette (fra boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap)
Saima Waheed (23) giftet seg med lektoren Arshad Ahmad ut fra eget ønske. Sammen underskrev de ekteskapskontrakten i mars 1996. På korrekt muslimsk vis overvar vitner den enkle seremonien. Men Saimas far aksepterte ikke datterens selvstendige handling. Han gikk rettens vei for å få oppløst ekteskapet. Saimas far argumenterte med at en muslimsk kvinne ikke kan inngå ekteskap uten samtykke fra sin verge. I oppveksten er faren datterens verge, i ekteskapet er ektemannen hustruens verge. Enhver handling på utsiden av hjemmet må godkjennes på forhånd av vergen. Hvis ikke samtykke foreligger, er handlingen å betrakte som ugyldig, argumenterte Saimas far og hans advokater. Argumentasjonen har bred støtte både blant menn og kvinner i Pakistan.
Jeg traff Saima på krisesenteret Dastak i november 1996 mens rettsforhandlinger pågikk. Hun hadde blitt nødt til å søke beskyttelse på det NORAD-støttede senteret ettersom hennes far og andre mannlige familiemedlemmer, samt voldelige religiøse grupper, truet med å drepe henne. Truslene ble tatt alvorlig av retten (Lahore High Court), som oppnevnte væpnet beskyttelse 24 timer i døgnet på krisesenteret. Saimas ektemann Arshad var fengslet, anklaget av hennes far for å ha kidnappet Saima og fabrikkert en falsk ekteskapskontrakt. Ifølge anklagen skal hensikten ha vært å ha sex med Saima. Saima, som er el-hafiz, det vil si at hun har lært seg hele Koranen utenat, forklarte bakgrunnen for den dramatiske situasjonen hennes:
_Arshad hadde i en årrekke vært privat hjelpelærer for min yngre bror. Men ettersom familien min er svært religiøs, hadde Arshad aldri sett meg. Vårt hjem er arrangert slik at det ikke er kontakt mellom utenforstående menn og familiens kvinner. Jeg vant en debattkonkurranse på college, Arshad ble nummer to. Han kom over til meg for å gratulere. Gradvis utviklet vi kjærlighet for hverandre.
Den 26. februar inngikk hun ekteskap med Arshad. De stakk av sammen etter en forelesning. Forhåpningsfull dro Saima hjem til sin familie. Hun ville be dem om å arrangere bryllupsfesten.
_De svarte med slag og lukkede dører. En legevenn av familien dopet meg ned. Mens jeg var sanseløs ble jeg tvunget å undertegne en «forklaring» på at jeg hadde blitt kidnappet av Arshad. To uker senere forstod jeg at far planla å gifte meg bort til en velstående mann. Men jeg var jo allerede gift! For å unngå lovbruddet, lot jeg som om jeg var enig i deres planer. Vaktholdet rundt meg ble mildere.
Hun klarte å flykte en stille formiddag, stoppet en drosje på gaten for første gang i sitt liv, og ba sjåføren om å ta henne med til Pakistans mest anerkjente kvinnelige høyesterettsadvokat, Asma Jahangir. Jahangir er også leder av Menneskerettighetskommisjonen i Pakistan som mottar betydelig økonomisk støtte fra Norad. Saima kjente til Asma Jahangir gjennom informasjonsmateriell om fri rettshjelp som var distribuert på college.
Selv om Saimas familie tilhører en streng muslimsk sekt, forteller hun at hun hadde en liberal oppvekst sett med pakistanske øyne. Hun gikk i jeans hjemme, hadde sin egen bil, og var fri til å velge utdannelse. 18 år gammel valgte hun selv å iføre seg hijab, dvs. full tildekning med unntak av øynene og hendene.
_Min far dro meg med i forretningsselskap for å vise meg frem for potensielle ektemenn. For å beskytte meg selv fra å være et objekt til salgs, iførte jeg meg hijab. Min fortvilte situasjon i dag skyldes i utgangspunktet penger. Jeg er datter av en av Pakistans rikeste menn, Arshad tilhører lavere middelklasse. Hans månedslønn på 5000 rupies er halvparten av hva jeg fikk i lommepenger. Ved å gifte meg bort i et arabisk land, ville far fått store summer i medgift. I tillegg ville mitt ekteskap gitt ham verdifulle forretningskontakter. Etter at jeg trosset min families planer om å gifte meg bort til en araber, handler det også om fars ære. Å dra tilbake til min familie, vil være den sikre død, fortalte Saima. Hennes frykt var velbegrunnet, mente flere menneskerettighetsaktivister jeg snakket med. Særlig med tanke på at hennes «ulydige opptreden» var offentlig kjent og heftig debattert i media.
Saima fortalte at hun hadde stilltiende støtte fra sin mor, sine søstre og sin svigerfamilie. Men hennes mor våget ikke å ta opp kampen mot de mannlige familiemedlemmene på Saimas vegne.
_Da vil min far skille seg fra henne, sa Saima og gjentok gråtende flere ganger hvor høyt hun verdsatte sin mor.
_Jeg frykter for min svigerfamilies fremtid dersom jeg og Arshad klarer å flykte til vesten. Min familie kan ikke leve uten å gjenopprette æren. Klarer de ikke å ta meg og Arshad, vil de ta Arshads familie.
Om sin fremtid den gang hadde Saima få ord:
_Jeg har tapt kontakten med mor og mine søstre. Alle pengene kan jeg sannsynligvis se langt etter. Bare Gud vet hva fremtiden vil bringe. Likevel vil jeg aldri la meg tvinge til å bryte ekteskapet med
Arshad. Det er Arshad jeg vil dele livet med, fortalte Saima.
Saima hadde ikke noe imot at jeg møtte hennes far, brødre og andre sentrale menn i storfamilien. En telefon, og i underkant av en time senere ble jeg hentet av familiens sjåfør i en kostbar Pajero. Far, onkel, fetter og to brødre, alle i muslimske klær og med skjegg, tok meg svært vennlig imot, takknemlige over at de fikk gi sin versjon av saken. Gjennom syv timer formidles en annen virkelighet: Saima ble kidnappet av hennes advokat Asma Jahangir og Arshad. Saimas kamp for «ekteskapet» med Arshad, skyldes at hun er dopet på narkotika og hjernevasket. Asma Jahangir og Arshad tilhører en mafia som bedriver pengeutpressing. Ved blant annet å stille prostituerte jenter og kvinner fra krisesenteret Dastak til disposisjon for dommere, påvirker Jahangir rettssaker. Gjennom Saima-saken forventer Asma Jahangir at hun vil oppnå økt internasjonal økonomisk støtte i sitt arbeid for å «ødelegge muslimske familietradisjoner og muslimske kvinners ærbarhet». Dersom Saimas familie ikke får henne tilbake i sin varetekt, vil Saima bli drept av Asma Jahangir. Asma Jahangir vil deretter beskylde Saimas familie for drapet.
Saimas far var svært vennlig og ydmyk gjennom hele samtalen. Han ville ikke la seg avbilde med begrunnelsen at profeten Muhammed la ned forbud mot å etterlikne Guds skaperverk. I takknemlighet over at jeg som journalist tok meg bryet med å lytte til deres versjon, ble jeg tilbudt en luksusleilighet og bil med sjåfør hver gang jeg besøker Lahore.
_Saima-saken vil avgjøre hvorvidt pakistanske kvinner fortsatt kan behandles som kyr eller om vi skal få lov til å være på vei mot likestilling. Saimas far prøver å gjøre et familieproblem om til et religiøst spørsmål., uttalte Asma Jahangir.
Vinduene på Jahangirs kontor er barrikaderte med bokhyller for å beskytte henne mot væpnede angrep fra gaten. På utsiden av kontordøren står hennes livvakt med gevær. Slik har Jahangir levd i over ett år etter at religiøse voldelige ekstremister gjennomførte et mislykket attentatforsøk mot Jahangir og hennes familie. Attentatet var et svar på hennes vellykkede kamp for å få frikjent to blasfemidømte kristne menn. Rettssaken vakte internasjonal oppsikt og ble omtalt som Masih-saken. Mennene fikk asyl i Tyskland.
Masih-brødrene måtte flykte for å unngå å bli drept av gatas anarki. Asma Jahangir mente at Saima og Arshads liv også var i stor fare. Med den enorme publisiteten Saima-saken fikk, ville avgjørelsen derfor skape presedens. Jahangir fortalte at religiøse grupper i Pakistan har ulike tolkninger av islam, men at landets høyesterett aldri har nektet kvinner retten til fritt valg av ektemenn. Selv om Saima skulle vinne rettssaken, så vil den viktigste kampen for pakistanske kvinner fremdeles være å bekjempe undertrykkende tradisjoner og menns negative holdninger til kvinner, mente Jahangir. Et tap for Saima ville innebære en seier for religiøse ekstremister som ikke ønsker at kvinner skal behandles med samme verdighet som menn.
_Saima-saken viser dessuten med all tydelighet at det som presenteres som kamp for det religiøst korrekte, ofte bunner i helt andre motiver og bryter sterkt med grunnleggende islamske prinsipper. Motivene i familie- og ekteskapstvister handler svært ofte om å opprettholde makt over kvinner og frata dem rettigheter som islam faktisk gir kvinner. I Koranen er det klart uttrykt at et ekteskap bare er gyldig når begge parter gir sin aksept. Dersom Saima ikke hadde fått giftet seg med Arshad, som var hennes høyeste ønske, ville ethvert annet ekteskap arrangert av hennes familie blitt inngått mot Saimas vilje. Tvangsekteskap er ikke bare forbudt ifølge alle fire skoleretninger innen islam (hanafi, maliki, hanbali og shafi ), men forbud er også nedfelt i de fleste muslimske lands lovverk. Koranen har heller ingen påbud om at ekteskap skal arrangeres av familien, forklarte Asma Jahangir.
Dommen i Saima-saken falt i mars, 1997. Saima vant. Retten avviste enhver fortolkning av islam i retning av at en muslimsk kvinne trenger verge for å inngå ekteskap. Men i domspremissene advares det samtidig sterkt mot en utvikling der pakistanske kvinner opptrer selvstendig og beveger seg fritt utenfor hjemmet. Pakistanske mennekserettighetsforkjempere og feminister opplevde derfor domsavsigelsen som en personlig seier for Saima, men som et nederlag for muslimske pakistanske kvinner generelt. Og Saimas far anket avgjørelsen til landets høyesterett.
I oktober samme år mottar jeg et brev fra Saima. Hun skriver blant annet: «Selv om vi vant rettssaken, så kan vi ikke leve fritt sammen. Vi har blitt tvunget til å gå under jorden for å redde våre liv. I mellomtiden har en annen fullstendig falsk sak blitt reist mot meg. Denne gangen er anklagen zina (hor) med min ektemanns advokat… Vi lever et svært hardt liv. Min ektemann mistet jobben sin da han ble fengslet. I tillegg har familien min også fremsatt falske anklager mot ektemannen min… Våre liv er i stor fare, og vi trenger hjelp til å bli reddet ut av grepet til disse religiøse fanatikerne.»
Gjennom telefax, telefon og brev forteller ekteparet at Arshad har fire anklager på nakken. De to alvorligste er blasfemi og hor. Saimas bror står bak horanklagen, og den personen som Arshad skal ha hatt utenomekteskapelig sex med, er Saima. Brorens begrunnelse er at ekteskapet deres er ugyldig; de er ikke gift.
_Min familie prøver å utmatte oss fysisk og økonomisk ved å produsere den ene rettssaken etter den andre mot oss. På toppen av det hele er jeg gravid og har svangerskapsproblemer. En gynekolog avviste å behandle meg fordi hun fryktet at min familie ville skade henne. Å føde mitt barn i dette landet vil nesten være umulig. I det øyeblikk legen eller sykehusets administrasjon forstår hvem jeg er, vil de nøle med å hjelpe meg i frykt for mullaher. Det er ikke mulig for oss å leve lenger i dette landet, fortalte Saima.
I november og desember skal retten behandle straffesakene som er reist mot ekteparet. De frykter begge at de kan bli fengslet på stedet og flykter til Islamabad. De vil ut av landet for enhver pris, men de har verken penger eller pass. 8.desember, samme dag som Saima skulle møtt i retten i Lahore flykter ekteparet fra Pakistan og ankommer Norge, etter all sannsynlighet med hjelp fra norske myndigheter. Jeg treffer to overlykkelige og takknemlige mennesker på Tanum asylmottak noen dager senere.
_Vi er så lykkelige over å kunne puste, over å være frie! Men vi frykter at min familie vil fortsette forfølgelsen ved å terrorisere Arshads foreldre og søsken, sa Saima.