Hege Storhaug, HRS
Det har etablert seg en systematisk religiøs forskjellsbehandling på de britiske øyene, som kan føre til økte spenninger grupper imellom, det vil si mellom den opprinnelige kristne befolkningen og innvandrede religioner som islam og sikhismen. For: forklar meg hvorfor jeg ikke kan ha et smykke med kors rundt halsen på jobb, mens ”naboen” på samme jobb kan dekke hodet, hals og nakke, med henvisning til religionsfriheten?
Et synlig kors er dessuten langt mindre manifesterende og prangende enn en turban eller hijab, er det ikke?
Men det er ikke dette det handler om, ifølge britiske myndigheter. Myndighetene har nemlig gått til de ”religiøse” tekstene. Konklusjonen er: islam påbyr kvinner å bruke hijab, mens kristendommen ikke påbyr kristne å vise religionstilhørighet ved å bruke kors. Britiske myndigheter er altså på lag med mullahene (og Islamsk Råd med flere), ikke med de frihetselskende muslimene, kan vi konstatere.
Slik snur Storbritannia ryggen til muslimske kvinner som mener det er helt grei skuring ikke å signalisere at de har færre rettigheter enn menn. De er dårlige muslimer uten hijaben, da de bryter islams påbud, ikke sant?
Men hva med muslimske menn? For: snur ikke britiske myndigheter ryggen til islamstifteren Muhammed når de ikke tar islamstifterens befalinger også overfor menn på alvor? Skal vi like godt kalle det i det minste et grensetilfelle hva gjelder blasfemi?
Hva befalte Muhammed?
Den muslimske mannen skal kle seg slik at kroppsformene ikke synes, skal aldri kle seg i silke eller fargesterke klær, som anses som feminint. Motebevisste unge norske muslimer, som Mohammad Usman Rana, vet altså ikke at ”å vise seg frem” er definert som haram (forbudt), ei heller den britiske regjeringen?
Bukselengden skal stoppe like over ankelen, lengre enn det er ”arroganse”. Det er også et udiskutabelt krav fra islamstifteren å kle seg slik at mann fremstår som muslim og ikke kan forveksles med andre religiøse grupper. Klær skal gi islamsk identitet. Derfor også minst en knyttneve langt skjegg.
Dog mangler ofte slipset når muslimske menn kler seg i dress. Historikeren Bernard Lewis forklarer det slik: På 1800-tallet ble muslimske menns klesdrakt endret, først og fremst knyttet til krig, og således en pragmatisk endring. De vestliginspirerte uniformene gjorde det særlig vanskelig for desertører å stikke seg unna. Deretter ble klesdraktene til (mannlige) embetsfolk gradvis vestliggjort. Her kommer det ”problematiske” slipset inn. Slipset kan minne om det kristne korset, forklarer Lewis (”What went wrong”, 2002).
Hvorfor er ikke dette et tema for styresmakten på de britiske øyene mon tro når de først velger å ta et dypdykk i såkalte hellige tekster? Burde de ikke si det rett ut: majoriteten britiske mannlige muslimer er dårlige muslimer? Ikke har de skjegg, buksene kryper ned under ankelen. Silkeskjorte i rosa, huff av meg!
Så til den aktuelle saken: Noen britiske kvinner, kristne, insisterer på å kunne bruke et synlig halskjede med kors. Det har kostet dem jobben, eksempelvis i British Airways, der det er fritt frem for å bruke hijab til uniformen. Kvinnen tok saken til domsapparatet og tapte. Deretter går nå ferden videre til EMD.
Til BBC sier advokaten til den kristne kvinnen som kom i klammeri med British Airways grunnet et synlig kors, som hun nektet å fjerne, at korste ike hadde en ”skadelig effekt” på kvinnens ”evne” til å utføre jobben:
Nadia Eweida, a Pentecostal Christian from Twickenham, south-west London, who was sent home by her employer British Airways in 2006 after refusing to remove a necklace with a cross
She was working alongside colleagues who were able to wear religious symbols and attire including the Sikh turban, the Sikh bracelet, the Muslim hijab, and the Jewish skull cap.
«It was indisputable that wearing the cross visibly did not have any detrimental effect on Miss Eweida’s ability to do her job.»
Fire saker fra Storbritannia havner nå i EMD, melder Aftenposten i dag, der en avklagerne er Eweida, en annen er en sykepleier som ble omplassert fordi hun også nektet å ta av seg korset. De to andre tilfellene handler om retten til å forskjellsbehandle homofile ved eksempelvis å avslå å lede partnerskapsseremoni. Det ventes dom om noen uker.
Man kan trygt si at religion fosser frem som en sosial, kulturell og politisk maktfaktor i Europa.