Samtale med 18 år gamle ”Sarah”, tatt med lydopptak etter samtykke, som åpner med hvorfor hun ønsker å dele tankene sine:
Kan mine tanker hjelpe andreinnvandrer jenter som meg? Få dem til å forstå mer, bli tøffere. Kan mine tanker også hjelpe meg selv? Gi meg noen ideer om hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke bør gjøre. Finne litt mer ut av livet. Hva med norske jenter og gutter? Det er kjempeviktig at de lærer mer om oss innvandrerjenter. At de forstår at når vi sier at vi for eksempel har det strengt hjemme, ja, så er det virkelig strengt, og det er ikke noe morsomt i det. Det er veldig vondt og ødelegger så mye for oss. Og innvandrerjenter som har det strengt som meg, men som finner seg i det, de trenger absolutt å få høre noe annet enn det de får høre hjemme. Jeg vil så inderlig at de skal forstå at så strengt som de har det virkelig er ille og urettferdig. Ikke tro noe annet, samme hva faren eller broren sier om hva som er rett og galt! Jeg vil så gjerne at de skal skjønne at det livet de tvinges til å leve, ikke er en måte å leve på.
Hennes valg
Hadde jeg visst hva valgene mine var, så hadde jeg tatt de! Det jeg i hvert fall vet, er hva jeg ikke kan. Jeg kan ikke gifte meg med en nordmann, en kristen, eller en muslim fra et annet land enn Kurdistan. Aller helst skal jeg giftes bort til en i familien som bor i Kurdistan. Dette er ”valget” som er bestemt for meg. Og hvis jeg protesterer, mister jeg familien min. Jeg vil ikke miste familien min. Derfor ser jeg ingen løsning nå. Jeg vet heller ikke noe om hvordan jeg blir giftet bort, om det virkelig blir på en ond måte. Det vet jeg ikke før storesøsteren min, som er ett år eldre enn meg, giftes bort. Da vet jeg mer om hvordan faren min tenker og handler. Da vet jeg om han sier: ”Du gifter deg med han og dermed basta!”, eller om han gir meg valgmuligheter. Det er helt sykt, men jeg går og venter på at søsteren min giftes bort, for da vet jeg hvordan min egen skjebne blir. Da kan jeg begynne å handle, ta valg. Men jeg vet én ting: Hvis jeg ikke klarer å lure meg unna turen til Kurdistan til sommeren, kommer jeg aldri til å si nei hvis de vil gifte meg bort der og da. Aldri! Jeg er ikke dum, for jeg vet at da risikerer jeg å bli drept, rett og slett.
Til vanlig tenker jeg: nei, pappa kan ikke drepe meg. Men hva skjer når vi kommer til Kurdistan? Der er han en mann som virkelig har makta på sin side. Der bor brødrene hans, fetterne, hele slekta! Som ikke nøler med å drepe ”ulydige” jenter. Men det vet jeg jo egentlig ikke, og det er det ekle. Jeg vet ikke hvordan de folka vil handle hvis jeg skulle protestere. Jeg er redd, jeg vil gjerne vite hvordan de tenker, samtidig vil jeg overhodet ikke vite det. Det beste som kan skje er at jeg på en eller annen måte klarer å slippe å dra. Men jeg har ingen anelse om hvordan jeg kan klare å lure meg unna.
Dette får hun ikke lov til
Jeg får ikke lov til å være ute etter klokka ni om kvelden. Røyking og drikking er selvsagt forbudt. Ha kjæreste er strengt forbudt! Å ha sex før jeg gifter meg, da kan jeg bli drept. Jeg har aldri fått lov til å overnatte hos venninner. Jeg får ikke lov å gå på fest eller bursdagsselskap. Jeg får ikke lov til å gå med de klærne jeg ønsker, men den kampen tar jeg hver dag, og jeg vinner stort sett. Unntatt når faren min ødelegger nykjøpte klær som han ikke liker. Og det er jo ikke et spørsmål engang om jeg får lov til å flytte hjemmefra, ikke før jeg er giftet bort.
Jeg har alltid en redsel i meg. En helt ubeskrivelig redsel. Følelsen av å ha gjort noe galt, følelsen av å bli avslørt. En katastrofefølelse. At faren min skal oppdage at jeg røyker, at jeg har hatt kjæreste, at jeg tenker som jeg gjør. At jeg forteller alt dette til deg. Redsel, redsel. Det høres sikkert helt rart ut, men den redselen plager meg skikkelig. Kan ikke helt forklare den…
Å ha det strengt
Vi innvandrerjenter skal ikke ha egne meninger. Jenter skal liksom ikke ha en egen hjerne. Blir du fortalt at fargen på solen er grønn, ja, ok, så bøyer du lydig hodet og er enig. Jenter skal ikke velge ting i livet selv, alt er valgt for dem. At en jente kan gå og shoppe, hun har ikke valgt det selv. Hun har fått tillatelse til å gjøre det. Alt jenter gjør må de ha tillatelse til fra foreldrene.
Det er så vanskelig for meg å ta egne valg – å vite om det jeg velger er riktig eller galt. Jeg er alltid fortalt hva som er riktig og galt. Når jeg skal ta egne beslutninger – da blir jeg alltid svært usikker og forvirret.
Nå som jeg er eldre er det mindre vold. Brødrene mine har det annerledes, la det være klart. Når jeg som jente gjør noe galt, så skal jeg betale for det. Når guttene gjør noe galt, så blir de fortalt at de har gjort noe galt, og det forventes at de forstår det og ikke gjør det igjen. De forventes å ha en hjerne. Forståelse bankes inn i oss jentene.
Det var lettere å leve med det strenge når jeg var yngre. Nå er jeg jo i følge norsk lov voksen. Å bli behandlet som en unge, blir bare vondere og vondere.
Når hun er gladest
Å være annerledes, kjenne på det daglig, det er vondt. Annerledes på en negativ måte. Jeg føler meg så mindre fri. Min bestevenninne som er norske lever for å ha det gøy, liksom. Jeg lever for – for å holde ut. Holde ut å godta urett og ufrihet. Å se hvordan andre jenter har det, da føler jeg meg automatisk mindre verdt som menneske.
Jeg kan være stolt over norske jenter fordi de klarer å bruke friheten på en positiv måte. Stolt over at de klarer å vise hva de vil, gjøre hva de vil. De velger å ha kjæreste, selv om mange foreldre sikkert ikke er fornøyde med det. Men de gjør det, fordi de føler det er riktig. De følger følelsene, de tar egne valg. Det våger ikke jeg. Eller jeg kan ikke uten at jeg vet at det kan få enorme konsekvenser.
Jeg kan bli irritert fordi de ikke vet hva virkelige problemer er. Jeg har ofte ønsket at en norsk jente levde mitt liv bare i en dag. De hadde ikke holdt ut å skulle tenke og føle slik jeg gjør på en av mine verste dager. De kan bli hysteriske hvis en negl brekker… Eller hvis de har kranglet med en venn. Det er den store forskjellen mellom meg og dem: de lager store problemer ut av små, små ting i livet.
Jeg kan også bli skuffet over dem, når de misbruker friheten og hopper fra den ene gutten til den andre uten respekt for seg selv. Særlig de jentene som er sammen med utenlandske gutter. De burde for eksempel vite at en pakistansk gutt kommer til å bli giftet bort en dag, og at han bare er ute etter sex. Jeg har sagt det til dem. At de misbruker kroppen sin, følelsene, sjelen. ”Han utnytter deg. Ser du ikke det?” Men de forstår det ikke før det er for sent og han er giftet bort.
De fleste norske jenter ser meg ikke i det hele tatt. Og hvis de skulle se meg så bryr de seg ikke. Når jeg sier at jeg ikke kan være med på en bursdagsfest, så forstår de ikke hvorfor, og de spør heller ikke hvorfor. Etter hvert gidder de ikke spørre meg, for de ”vet at Sarah kommer ikke likevel”. Så de glemmer meg på en måte. Jeg betyr ikke noe liksom.
Norske jenter har lært at de skal ha egne meninger og tanker om alt. Jeg sitter der og vet ikke hva jeg mener. Jeg har aldri blitt spurt hjemme om hva jeg mener om noe som helst. I samtaler med venninner, hvis de spør hva jeg mener om for eksempel dødsstraff, så blir jeg taus. Vet ikke hva jeg skal mene, for jeg må først vite hva faren min mener.
Det er vanskelig å bo i et land der alt handler om hva den ene eller den andre mener om det meste. Det får meg til å føle meg mindreverdig og dum. Jeg tror ikke norske jenter vet hvor heldige de er.
De jeg kjenner, de liker meg ikke fordi jeg alltid sier min mening om innvandrerjenters liv. Hvis jeg for eksempel sier at brødre og fedre bestemmer, sier de: ”nei, ikke broren min, ikke faren min!” De går rett i forsvar. Jeg erter tilbake: ”ja, det er sikkert derfor du går i tradisjonelle klær og bruker slør. Det har du sikkert valgt selv, ikke sant!? Er du dum – ser du ikke, er du blind?” Når jeg sier åpne opp øynene, så bare lukker de dem. Jeg sier det likevel, fordi jeg vet hva det handler om. Ikke fortell meg at unge jenter ønsker å skille seg ut, gå i samme klær som mora. Det handler om makt, at de er viljeløse. Men de benekter at det er slik og anklager meg for at jeg ikke forstår at foreldrene er så glade i dem og derfor gjør det beste for dem. ”Ja, kjempefin kjole du har på deg i dag”, svarer jeg.
Når jeg ser en pakistansk jente i tradisjonelle klær, da tenker jeg automatisk: Hun har det verre enn meg. Og det er sant! Hun klarer ikke en gang å kjempe for å gå i de klærne hun selv ønsker! Da bare vet jeg at hun har det mye verre enn meg. Og har hun slør i tillegg, da vet jeg at hun er en skikkelig tøffel. Jeg vet at det er veldig dumt av meg å si det, men jeg har ikke respekt for ei jente som går med slør. Kommer aldri til å ha det, ikke til den dagen jeg dør. For uansett om jenta sier hun har valgt det selv, det sier de jo alltid, er det bare tull. Hun har blitt hjernevasket siden hun var liten til å tro at slør er det riktige, det eneste. Fordi hun er ei jente, fordi hun skal gjemme skjønnheten sin til hun giftes bort. Eller hun har gått seg vill i moskeen og virkelig tror at hun er en dårlig muslim uten slør.
Innvandrerjenter mildner situasjonen sin. De tør ikke fortelle hvordan de har det. Eller de er så hjernevasket at de ser det ikke selv. Når de sier at det og det er ”for vårt eget beste, vi har det jo ikke så ille, vi får lov til å være hos venner, vi får lov til å gå på kino, vi får lov til å gå i butikker og kjøpe klær” – unnskyld meg! Er ikke det en selvfølge! At du ser på det som ”frihet” – du er en idiot! Det er helt sykt hvordan de tenker: Jeg får lov til å spise mat, jeg! Jeg er så heldig, liksom!! Åpne opp øynene deres, jenter!
Kjæreste…
Jeg skal ikke forelske meg igjen. Det skal ikke skje. Jeg skal gjemme alle følelser for kjærlighet. Hvis det likevel skjer? Da knuser jeg følelsene og holder meg langt unna. I fjor var det verste året i mitt liv. Jeg var bare trøtt og deprimert. Klarte ikke å konsentrere meg om noe som helst. Jeg hadde kjæreste, en norsk gutt. Jeg hadde en sånn redsel inni meg hele tiden. Hver gang broren min kom hjem, og broren min har mange venner, tenkte jeg: ”åh nei, jeg håper ikke han har sett meg sammen med…, håper ikke noen av vennene hans har sett meg sammen med…” Jeg var så redd, og samtidig så forelsket at jeg ikke ville gjøre det slutt.
Det man føler inni seg når man er sammen med et menneske og vet at man ikke har lov, det er helt jævlig. Orker det ikke en gang til. Du bryter sammen, psykisk. Og jeg vil ikke ødelegge hans liv. Jeg blir jo ikke lykkelig, et godt menneske rundt han. Jeg blir deppa og sur. Grinete. Hele tiden er jeg bekymret for at noen skal oppdage oss. Det vil bare ende opp med at han mister følelser for meg, og at jeg blir såra. Det har jeg testa ut, jeg vet dette. Jeg har blitt dumpa for ikke å ha sex med dem, for at jeg ikke kan være nok sammen med dem. Men det er jo grunner som ikke burde gjøre det slutt. Det bare ødelegger meg psykisk. Han blir såra, jeg blir såra. Sånn er det for oss innvandrerjenter.
Om faren
Faren min er mannen i huset. Han er den som alltid tar det siste ordet. Han avgjør hvem som skal vinne en krangel. Han er dommeren. Han er den som kjøper mat, den som skal forsørge familien, den som skal vite mest, være den smarteste, klokeste. Han er den alle er redde. Til og med lillebroren min på fire år har forstått det: Han kan true meg med å sladre til pappa.
Jeg kan ikke huske når jeg sist fikk en klem av han, heller ikke når jeg sist hadde lyst til å gi han en klem. Men det var sikkert en gang han sa ja til noe, at jeg ble så overrasket og glad over at jeg fikk lov. Eller at jeg hadde så dårlig samvittighet for å ha gjort noe jeg ikke har lov til.
Pappa sier alltid: ”jeg glemmer aldri ting.” Alltid sier han det! Han samler opp ”gale og dumme” ting jeg gjør til han sprekker. Og da sprekker han skikkelig! Det er lenge siden han har sprukket, så jeg går og er redd for når det skjer igjen.
Dagsformen til pappa handler om hvor godt forretningen hans går. Jeg skulle ønske at han satte oss høyere enn materielle ting og penger. Pappa er så sur, egentlig. Heldigvis er han ikke så mye hjemme. Det er koselig når han ikke er hjemme, uansett liksom. Fordi han alltid ødelegger atmosfæren. Det første vi alle gjør når vi kommer hjem er å sjekke om skoene hans er i gangen.
Om moren
Mamma er et av barna. Hver gang hun vil gjøre noe, må også hun spørre pappa. Hun er et av barna bortsett fra når pappa ikke er hjemme. Hun er den som lager maten, som vasker huset, den som er mest hjemme. Hele tiden, egentlig. Hvis jeg spør mamma om lov til å gjøre noe, svarer hun: Hvorfor spør du meg? Spør faren din.
Mamma er den jeg synes synd på. Veldig mye og ofte. Tenk å være en godt voksen kvinne og aldri en gang kunne bestemme over barna du selv har født! Jeg og søsteren min har pratet mye om at hvis vi gjør noe dumt eller galt, kommer pappa alltid til å skylde på henne. Det er noe av det som virkelig får meg til å stoppe opp i situasjoner. Jeg er så redd for å gjøre noe som skader henne. Og hun sier det selv; vær så snill og ikke gjør noe som kan gå ut over meg.
Mamma er jeg ikke redd for. Jeg er glad i henne. Glad i henne i den forstand at jeg synes synd på henne, ønsker å beskytte henne, forsvarer henne. Samtidig krangler jeg mye med henne, og det tror jeg handler om at jeg ubevisst synes hun er dum. Jeg blir så irritert fordi hun er så underlegen, så liten. Fordi at hun godtar rollen sin – det provoserer meg så mye. Selv om pappa har mishandlet henne på det verste, så har jeg sett henne trygle ham om ikke å forlate henne. Hun er fullstendig avhengig av han.
Jeg skulle ønske
Jeg skulle ofte ønske at jeg bodde i kurdiske Tyrkia, at jeg ikke hadde visst om livet i Norge. Nå som jeg vet om friheten, rettferdigheten og mulighetene her, så klarer jeg ikke å godta mine foreldres system og systemet i Kurdistan: at kvinner er mindre verdt, at kvinner skal undertrykkes, at kvinner skal bestemmes over, at kvinner er søppel! Hadde vært så mye bedre ikke å vite om det, at kvinner ikke bare skal være bundet mellom kjøkkenet og senga. At de har mer hjerne enn det. Å vite, det gjør det vanskelig å leve. Jeg blir så frustrert og sint på meg selv, for at jeg ikke godtar det. Blir så lei av vennene som alltid sier; ”kan ikke du være med på det, da, ’Sarah’”. Du blir så sur for at foreldrene dine sier nei til alt. Alt er hele tiden krangel og kamp – kjempe og kjempe for å gjøre alle til lags. Familien på den ene siden, vennene på den andre siden… Det er jo helt jævlig, rett og slett, det er helt forferdelig. Jeg klarer jo ikke å tilfredsstille noen. Når jeg tilfredsstiller den ene parten, så svikter jeg den andre parten.
Eller jeg skulle ønske at jeg bare rett og slett alltid hadde vært hjemme. Ikke gått ut, ikke sett at jenter og kvinner har en hjerne. Sett at jenter kan gjøre ting – at det er et hav av muligheter for jenter. Vite at jenter her har så mange muligheter, og jeg har bare så få muligheter. Vite at vennene dine forventer at du skal bruke flest mulig, mens familien din forlanger at du bruker færrest mulig.
Før var jeg mye gladere. Var den som lo og kødda mest. Nå som jeg er blitt eldre, og fremdeles har de samme strenge reglene, det gjør meg så deppa, det gjør meg så sur. Vennene mine reagerer, spør meg hvorfor jeg er så stille – hva skal jeg si? Skal jeg sitte sammen med vennene mine og kødde når jeg vet at alt rundt meg er kjedelig, alt rundt meg er stengt? Og når jeg er hjemme, det skal ikke mye til før jeg ber om å få være i fred. Hva skal jeg liksom stå opp og være glad for? Det var en periode jeg følte at alt rundt meg var bare helt mørkt, helt dystert. Jeg klarer å kontrollere meg mer nå.
Arrangert ekteskap
Det høres så mildt – arrangert ekteskap. Så uskyldig liksom. Det er et helt feil ord, for det er tvang. Jeg blir skikkelig provosert når folk, både nordmenn og innvandrere, skal forklare forskjellen på arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Særlig nordmenn. Det er jo rart at de ikke velger bort følelsene sine og gifter seg arrangert, hvis de mener det er en helt uskyldig og fin skikk!
En voksen muslimsk kvinne forklarte oss i klassen i fjor forskjellen på arrangert og tvang. ”Arrangert betyr at du kan si nei, og nei, og nei igjen. Og en dag så sier du ja, for da har du lyst. Tvang er når du blir tvunget inn på et fly, trukket slør over hodet på og slått.” Herregud, da! Alle ønsker jo innerst inne å følge følelsene sine! Hvem vil frivillig velge bort følelsene? Men jentene er så redde. De lar seg lure, eller de lurer seg selv. For de er redde for å miste familien, de klarer ikke tanken på å svikte familien, de er redde for ikke å lykkes hvis de skulle velge selv. De er redde for å bli drept.
Du har hørt fra du var liten at du ikke har noe valg. Det trygge er selvsagt å gjøre som du blir fortalt. Så hva er forskjellen på arrangert og tvang? Det vet i hvert fall jeg. Ingen!