Hege Storhaug, HRSNår du ser denne kvinnen foran Stortinget, på utflukt sammen med barnehagebarn, kanskje på arbeidstiltak og med mangelfulle språkkunnskaper, har vi da et del-svar på hvorfor barn i norske barnehager ikke lærer seg norsk?
HRS besitter ikke statistikk over andelen ansatte i Oslobarnehager som ikke har tilfredsstillende norskkunnskaper. Det har heller ikke kommunen, så langt vi vet. Vår hypotese er imidlertid klar etter å ha lest Aftenposten i dag der det fremkommer at:
Mer enn 70 prosent av minoritetsspråklige barn snakker så dårlig norsk når de begynner i 1. klasse at de trenger særskilt norskopplæring på skolen. Samtidig viser nye tall fra Utdanningsetaten at tre av fire barn i samme gruppe er født og oppvokst i Norge. Og hele 72 prosent av barna med minoritetsspråklig bakgrunn har gått i barnehage, noe som gjerne løftes frem som det aller viktigste for å kunne lære seg språket.
Når barna ikke lærer norsk til tross for at de går i barnehage, må det handle om minst fire forhold: 1) Foreldrene snakker ikke fullgodt norsk, og norsk er derfor ikke språket hjemme. 2) Ansatte i barnehagen snakker heller ikke fullgodt norsk. 3) Segregeringen i samfunnet medfører at barn med innvandrerbakgrunn (ikke-vestlig) som ikke kan norsk i utgangspunktet, er overrepresentert. Dermed forsvinner den naturlige læringseffekten barn imellom. 4) På fritiden lever barna blant sine egne, der norsk ikke er hverdagsspråket.
En liten historie fra 1995: Ei seks år gammel jente kommer til Norge fra Pakistan. Hun kan urdu og engelsk. Hun begynner i den gang 0. klasse på Grünerløkka barneskole (det var året for forsøket med at seksåringer skulle begynne i 1.klasse). Hun får ingen spesialundervisning. Hun følges til skolen av ei eldre nabojente i etasjen under i boligblokka, ei kurdisktyrkisk jente som snakker bra norsk. På skolen får hun kun norske venner, da de norskpakistanske ikke vil ha noe med henne å gjøre. De mener hun er uislamsk og upakistansk – til jentas store forbauselse og fortvilelse, da hun faktisk er både muslim og pakistaner i sitt sinn (vanlig gymdrakt var blant annet utslagsgivende for dommen fra norskpakistansk hold). På fritiden leker hun med barna i gata på hennes egen alder. Alle er norske. Hjemme snakker hun urdu og engelsk med moren og søsknene. Med meg, som de bor hos, går det i engelsk, norsk og litt urdu. Fjernsynet er innstilt på NRK og Pippi Langstrømpe er videohitten.
Etter under tre måneder snakker hun flytende norsk og er en sensasjon blant lærerne på skolen. Jentas hovedlærer forteller meg at hun snakker bedre norsk enn jevnaldrende norskpakistanske barn født her.
Denne historien fra virkeligheten tror jeg gir skolebyråden i Oslo, Torger Ødegaard, svaret på hvorfor så urovekkende mange barn født i Norge og med fartstid fra barnehagen likevel møter til skolestart og må ha spesialundervisning i norsk. Man lærer altså ikke (godt nok) norsk i barnehagen og norsk er ikke språket i hjemmet. Spørsmål som Ødegaard bør søke å få svar på er om barnehagen blitt et sted man sender innvandrere på arbeidstiltak? Et rent integreringstiltak overfor blant andre ikke-vestlige kvinner som går på bekostning av barna? Må man begynne å busse innvandrerbarn til norskspråklige barnehager på vestkanten? Må man vurdere å bøtelegge foreldre når deres barn født i Norge (eller som kom her før de er to år gamle) og som møter til skolestart uten gode norskkunnskaper? Er strengere innvandringsregulering til Oslo en tanke i Ødegaards hode? Har han ingen fornemmelse av å sloss mot innvandringsvindmøller?
For meg personlig er det umulig å forestille seg at å flytte til et fremmedspråklig land, få barn, ikke ville medført at jeg hadde gjort alt som stod i min makt for at barna lærte seg det nye nasjonalspråket flytende – i god tid før skolestart. Noe annet oppleves som absurd. Som å sette barnet i en posisjon som gir assosiasjoner til forsømmelse, i den forstand at barnet kommer i en tapssituasjon, og dermed opplevelse av nederlag, av utilstrekkelighet.
Torger Ødegaard må ha forstått at ”noe må gjøres” i barnehagen, og det ser ut til at han vet at det er mangler ved personalet (og ved at innvandringen har vært så massiv i Oslo over så lang tid, at barnehager ”mangler” norskspråklige barn?).
– Det er ikke nok å gå i barnehage. Du må lære norsk der også.
Ødegaard vil nå ha systematisk observasjon av barn i barnehagen ned i toårsalderen. Hvem skal utføre observasjonen? Hva med andre faktorer i barnas liv som fører til at de blir språktapere?
Ødegaard vil også innføre mer struktur og systematisk observasjon av barnas norskferdigheter, for å sikre at språkferdighetene blir bedre. Han vil at samtlige barnehager skal kartlegge barnas språkferdigheter tidligere, og mener norskferdighetene til barn helt ned i 2-årsalderen må observeres og følges opp jevnlig.
Men Ødegaard vet at verken ”struktur og systematisk observasjon” gir barna bedre norskkunnskaper. Det kan bare legitimere ytterligere tiltak. Men skal slike tiltak bare iverksettes av det offentlige?
Ødegaard vil videre stille strengere krav til ”språkkompetanse hos de ansatte”. Det er vel her spøkelseskladden trer inn. I alle fall i Drammen, der det i fjor kom frem at mange ansatte i barnehagen ikke kan godt nok norsk. Barnehagen er blitt en integreringsmessig ”dumpingplass” for kommunen.
Ødegaard tror dog ikke at det er de ansatte i barnehagen som er hovedproblemet, men hjemmet. Hvilke tiltak ser så Ødegaard for seg?
Uansett, Ødegaard får ingen drahjelp fra faglig hold. Leder av barnehageseksjonen i Utdanningsforbundet i Oslo, Hanne Brunvoll, mener det er ”utopisk å tro” at barn med innvandrerbakgrunn ”skal kunne flytende norsk ved 6-årsalder, selv om de er født i Norge og har gått i barnehage”. Derfor vil hun heller ikke ha kartlegging, innføring av språkstandarder eller læringsmål.
Er det mulig? Ja, Brunvoll ser engang ikke språkmanglene som et problem! Brunvoll ”er heller glad for at mange barn med minoritetsspråklig bakgrunn får ekstra hjelp på skolen”, ifølge Aftenposten.
Ødegaard står åpenbart overfor uoverkommelige problem, bokstavelig talt. Om en til to generasjon har majoriteten av Oslos unge borgere (barn, ungdom og 20-30-åringer) innvandrerbakgrunn. Jeg mer enn aner konsekvensene – kostnadene – sosialt, kulturelt, økonomisk.
Men da har nok de fleste av de ”ansvarlige”, om de så var politikere eller fagpersoner, forlatt åstedet og hviler i fred. Det er de kommende generasjoner som må slite med arven.