Hege Storhaug, HRS
”Den radikale taperen isolerer seg, gjør seg usynlig, ruger over sine vrangforestillinger, samler krefter og venter på det rette øyeblikket. … Det som utløser eksplosjonen er ofte av underordnet betydning. Voldsmannen er nemlig ekstremt nærtagende. Et blikk eller en vits er nok til å krenke ham, ” skriver Enzensberger. Videre forklarer han behovet for projeksjon, om ”de truende kreftene” som den radikale taperen opplever er ute etter han: ”En slik projeksjon kan for en stund gi taperen en viss lindring.” Men under ligger det en tvil: kan feilen ligge hos meg? Samtidig som tankene sier ”De andre har skylden.” To motstridende budskap, men de utelukker ikke hverandre. ”Tvert imot. De høyner hverandre etter en circulus vitiosus. Den radikale taperen kan ikke ved refleksjonens hjelp rykke ut av denne onde sirkelen. Det er fra den han henter sin ufattelige kraft. – Den eneste utveien av dilemmaet er en sammensmeltning mellom ødeleggelse og selvødeleggelse, aggresjon og autoaggresjon. På den ene siden vil taperen i eksplosjonsøyeblikket oppleve en unik, overveldende makt. Det han gjør, gir ham en mulighet for å triumfere over andre, idet han tilintetgjør dem.” Men det ligger også en gnagende mistanke i den radikale taperens sinn om at han kan være verdiløs. Likevel: det er ”en ekstra bonus” at ”utenomverdenen, som aldri før har villet vite av ham, tar notis av ham” gjennom oppmerksomhet i mediene. Likevel er kompromiss eller konfliktløsning aldri en tanke for den radikale taperen.
Ha disse tankene med deg videre når jeg tar et blikk på ulike hendelser siste tiden, først i Sverige der eggene haglet mot Lars Vilks som ble evakuert ut av forelesningssalen på universitetet i Karlstad i går kveld.
For noen uker siden skjedde omtrent det samme ved et universitet i Brussel, der den franske journalisten Caroline Fourest skulle debattere høyreekstremisme. Islamister i salen brølte taktfast blant annet ”burka, bla, bla, bla”, og klarte å torpedere debatten.
I Storbritannia måtte organisasjonen One Law for All avlyse et foredrag i et ateistisk studentsamfunn da en mann entret lokalet, som fotograferte publikum og sa at hvis det ble uttalt et eneste negativt ord om profeten Muhammed, ville han identifisere de skyldige. Han fremsatte også drapstrusler, og på utsiden av lokalene ventet en gruppe mannlige medsammensvorne.
På rights.no fortalte vi tidligere i år om opptrinnet i Amsterdam da Irshad Manji skulle presentere sin nye bok Allah, liberty and love, heller ikke et pent syn.
At det spilles på åpen aggresjon, var da også noe jeg opplevde på Høyskolen i Oslo i november i fjor da Islamnet arrangerte ”debatt” om menneskerettigheter i islam. Hadde det falt noen lite hyggelige ord om eksempelvis Muhammed, tviler jeg på at salen hadde holdt seg i ro, mildt sagt.
Foreløpig konklusjon: de radikale taperne stormer frem. Å prøve å inngå kompromiss med dem, gir dem kun mer vann på mølla.