Hege Storhaug, HRS
Shariadomstolene i Storbritannia lever sine egne liv, så godt som fullstendig utenfor myndighetenes innsikt og kontroll. ”Dommerne” kan være hvilken som helst imam, ”domfellelser” kan ikke ankes, det finnes ingen uavhengig instans som følger opp domstolene, kvinner presses til å bruke disse kvinneundertrykkende organene. Prinsippet om barnets beste kan man også bare glemme i barnefordelingssaker. Det er mannens ”hellige” rett til eie barna som gjelder. Dette har vært vårt inntrykk av tilstanden i Storbritannia i flere år nå, og NRK bekrefter dette i reportasjen i går kveld.
Dette er altså Europa 2011: sharialov praktiseres med statens velsignelse. Gjør nå det noe, all den tid det ikke kuttes av hender og føtter? Vel, i et presumptivt likestilt Europa er det kanskje et problem at en kvinnes menneskerettigheter filleristes og at kvinner også presses og trues inn i disse domstolene fordi de nettopp der er frarøvet grunnleggende rettigheter?
Situasjonen i Storbritannia er så absurd at den er vanskelig å ta innover seg. Hvordan kunne det være mulig at justisdepartementet godkjente shariadomstoler ved et pennestrøk og uten debatt? En verre statlig omsorgssvikt overfor muslimske kvinner og barn har vel Europa knapt opplevd. Hva tenkte byråkratene med? Skulle de være ”snille”, skulle de vise ”storsinn”, fortelle at de ikke har ”fordommer”?
Jeg er fullstendig klar over at med eller uten statlig legitimerte shariadomstoler, så praktiseres sharia uansett på ”bakrommet”. I hvor stor utstrekning, se det er det ingen som vet. Jeg har dog til gode å møte en eneste troende muslim (også de ”lighte”), som ikke må en tur i moskeen for å få en imams velsignelse av ekteskap inngått hos byfogden. Man er ikke ordentlig gift uten at sharia ”har sagt sitt”. Det samme gjelder skilsmisse. Man kan ha så mange originaler av en skilsmisse utstedt av Fylkesmannen som man bare vil. Det hjelper dog ikke – det er den islamske skilsmissen man må kunne legge på bordet for at det gis en ”hellig” aksept for samlivsbruddet blant egne og i aktuelle miljø. Denne realiteten opplevde jeg på nært hold i 1999, da jeg traff ei norskfødt jente som ble tvangsgiftet 15 år gammel i Pakistan. Hun var under den lovlige ekteskapsalderen i Pakistan, derfor kunne ikke ekteskapet registreres der. På papiret var hun altså ikke gift. Men hjalp det da hun tok mot til seg 18 år gammel og ga beskjed til foreldrene at de kunne glemme at hun hentet denne mannen til Norge som ektefelle? Nei, hun var gift på muslimsk vis, det visste endog ”alle pakistanere” i Norge. Derfor måtte hun ordne seg en muslimsk skilsmisse – helst fra Pakistan.
Denne lille historien forteller egentlig svært mye om hvor utbredt sharia antakelig er i Norge nå. Men ingen politiske parti vil våge å legalisere shariadomstoler slik Storbritannia har gjort. Da Regjeringen ved Erna Solberg mer enn luftet ideen i 2003, var motreaksjonene så sterke at Høyre i ettertid har prøvd å benekte at ideen overhodet ble luftet. Dette sa statsråd Solberg:
Kommunaldepartementet vil utrede mulighetene for å få etablert et religiøst shariaråd som har myndighet til å utstede skilsmisser i Norge.- Vi ønsker en dialog med de miljøer dette gjelder. Det er helt klart et ønske om en slik domstol, om vi kan finne en måte å etablere det på i Norge. Men det må initieres av miljøene selv, sier kommunalminister Erna Solberg.
I ettertid har altså Solberg benektet hva hun hadde under oppseiling. Vel, det er kjekt at vi har arkiv å gå til. Uansett, Solbergs snuoperasjon bevitner påstanden min om at ikke et eneste parti på Stortinget vil tenke tanken på å åpne for sharia.
I Storbritannia, der det antakelig er flere hundre shariaorgan (domstoler og råd), har ikke minst gruppen One Law for All satt seg som mål å fjerne disse diskriminerende institusjonene.
Ingen vet hvor mange shariadomstoler som eksisterer i Storbritannia, men beregninger viser at det er minst 85. Trolig er dette toppen av et isfjell, og både kritikere og involverte mener tallet er i økning.
Shariadomstolene finnes i byer som London, Birmingham, Bradford, Manchester og Nuneaton blant andre. Noen er religøse og rettslige godkjente organer, andre opererer på privat eller lokal basis.
Shariakontrollert område
Ett av stedene med shariadomstoler, er bydelen Tower Hamlets i London. Bydelen har en minoritetsbefolkning på rundt 50 prosent, hvor den største gruppen ikke-hvite briter har sin opprinnelse fra Bangladesh.
Tower Hamlets har kommet i søkelyset fordi den islamske gruppen Muslims Against Crusades tidligere i høst erklærte deler av bydelen for såkalte «shariakontrollerte områder».
Gruppen hengte opp løpesedler og plakater hvor det stod «at man nå entrer en shariakontrollert sone» hvor islamske regler gjaldt, med forbudsskilt mot alkohol, narkotika, tobakk, pengespill, pornografi, musikk og konserter, høye hæler og usømmelig påkledning.
NRK melder at shariarådene kun er religiøse organ ”hvor det gis råd eller tas avgjørelser som kun forholder seg til islams regler. Eksempelvis kan ekteskap inngås og avsluttes i disse rådene, men disse blir ikke juridisk bindende, kun religiøst.” Det er her mitt ankepunkt kommer inn: Ettersom deler av muslimske miljø lever i parallelle samfunn, vil disse såkalte religiøse rådene og avgjørelsene oppleves som juridisk bindende av de berørte partene. Ikke minst også fordi islams kjerne er ”hellig” juss.
Forskjellen på råd og domstol er at domstolens kjennelser kan godkjennes av britiske myndigheter. Domstolene har derimot ikke lov å behandle familiejuss eller kriminalsaker, ”kun tvister av forretningsmessig art”, ifølge NRK.
Men mye tyder på at begge typene shariadomstoler gjør nettopp det – behandler familievold, barnefordeling og arveoppgjør.
For tre år siden meldte rights.no nettopp om at både familiejuss og kriminalsaker avgjøres i britiske shariadomstoler. Den konservative politikeren Dominic Grieve var kritisk til legaliseringen av shariadomstoler. Han fryktet især at de nye shariadomstolene ville være diskriminerende overfor kvinner og skape et ”middelalderens rettssystem”. Dette avviste justisdepartementets talskvinne, Sandra McKay, blankt:
– Det er noe tull. I de seneste saker har dette ikke vært tilfelle. Etter en dom fra Nuneaton i Midt-England ble boet etter en mann delt likt mellom tre døtre og to sønner. Guttene fikk ikke noe fortrinnsstilling, sier McKay, og føyer til at i en annen sak, om hustruvold, ble en mann etter shariadomstolen beordret til samfunnstjeneste og psykologhjelp.
Ifølge McKay beviste dette at sharia er velegnet i England:
– Shariadomstolene har ikke noe med steining og pisking å gjøre, men kan bidra positivt til å integrere en marginalisert befolkningsgruppe i det britiske samfunn.
Denne utlegningen var i beste fall unyansert, i verste fall fullstendig misvisende. I engelske aviser, som har omtalt de overnevnte saker, er utfallet stikk motsatt av det McKay hevdet. I Times Online heter det følgende:
Siddiqi (fra Muslim Arbitration Tribunal, min anm.) said that in a recent inheritance dispute handled by the court in Nuneaton, the estate of a Midlands man was divided between three daughters and two sons.
The judges on the panel gave the sons twice as much as the daughters, in accordance with sharia. Had the family gone to a normal British court, the daughters would have got equal amounts. In the six cases of domestic violence, Siddiqi said the judges ordered the husbands to take anger management classes and mentoring from community elders. There was no further punishment.
NRK har snakket med One Law for All, som er like bekymret for utviklingen i dag som de var det da justisdepartementet legalisert sharia.
Ifølge aktivistene i menneskerettighetsorganisasjonen One Law for All vet heller ikke mange av brukerne at begge ordningene er frivillige, og at dommene/avgjørelsene som avsies, kan være i strid med britisk lov.
– Problemet er at mange – spesielt de som ikke kan språket – blir fortalt at dette er loven i Storbritannia. De vet ikke at de har et annet valg, sier Anne Marie Waters i menneskerettighetsorganisasjonen One Law for All til NRK.
Den kjente ekstremisten Anjem Choudary, er utdannet jurist og dommer i sitt eget shariaråd i bydelen Tower Hamlet i London. Han mener (selvsagt) at islamsk lov er overlegen all annen lovgivning, og hans mål er et shariastyrt Storbritannia, der sharia også gjelder for oss ikke-muslimer. At denne mannen støtter terror mot det vesten hans selv bor i, føyer seg inn i den islamistiske normalitetens rekke.
I årene mellom 1999-2010 ble 24 personer i kretsen rundt Choudary dømt for islamistiskinspirert terrorisme, selv er han ikke dømt.
Når NRK skal intervjue Anjam Choudary, treffer vi på en av de tidligere terrordømte under et kveldsmøte i det samme lokalet som på dagtid fungerer som shariadomstol. Omar Brooks, også kjent som Abu Izzadeen, har sonet en lengre dom for å oppildne til drap og for å ha samlet inn penger til terrorformål.
Både Brooks og Choudary taler for en forsamling unge menn denne kvelden. Budskapet er klart, de snakker nedlatende om Vesten, de ønsker å forby menneskeskapt lov og målet er innføring av sharia i Storbritannia.
Bare guds lov som gjelder
Choudary sier til NRK at han støtter straffer som steining av kvinner som har begått ekteskapsbrudd og kapping av legemsdeler for tyveri.
– Ja, personlig gjør jeg. Men de sakene vi håndterer i shariarådet, dreier seg sjelden om straff. Vi gir råd og tar avgjørelser i saker som ekteskap og skilsmisse, mekling mellom familiemedlemmer eller ektefeller, arv og testamente eller forretningsavtaler – altså sosial og økonomisk veiledning og problemløsning, sier Anjem Choudary.
Han gjør det klart at han forholder seg kun til sharia, og ikke til det britiske sekulære lovsystemet.
– Vi tror ikke på det britiske lovsystemet fordi det ikke har noen gudgitt autoritet. Dessuten kan ikke muslimer følge andre lover enn den guddommelige og er derfor ikke bundet av menneskeskapte lover.
– Men som muslim har du en plikt til å oppføre deg slik at du ikke kommer i konflikt med de guddommelige lovene, derfor er dette ikke noe problem, sier Choudary.
Dette kan kalles rene ord for pengene. At kvinnene taper under herrer som Choudary, ligger åpent i dagen. NRK forteller at britiske shariaorganer behandler 300 – 400 saker i uken. Ingen har oversikt over type saker eller avgjørelser.
Anne Marie Waters i One Law for All er bekymret på særlig kvinner og barns vegne.
– Men vi er redd for avgjørelser som berører kvinner og barn. Vi har erfart at det er et massivt press mot kvinner for at de skal godta disse shariabaserte ordningene.
– Vi er redd for at kvinner sendes tilbake til voldelige ekteskap etter mekling og avgjørelse i shariarådene. Etter britisk lov har kvinner rett til beskyttelse hvis de er utsatt for vold og mishandling, og ektemenn kan ilegges besøksforbud. Vi vet at islamsk lov favoriserer menn i ulike henseender, og vi frykter at kvinnene ikke får de avgjørelsene eller den beskyttelsen de har rett til, sier Waters.
Hun og andre mener erfaringen tilsier at politianmeldelser mot voldelige ektemenn trekkes etter at saken er behandlet i shariarådene.
Water trekker også frem barnefordelingssaker, hvor retten til barna tilfaller faren uavhengig av omstendighetene fra det øyeblikket barna er over sju år eller hvis moren gifter seg igjen. De mener dette er diskriminerende overfor kvinnene og høyst bekymringsfullt for barna at andre hensyn ikke teller inn.
En kvinnes vitnemål er også verdt mindre enn en manns.
Shariadommer Choudary støtter ikke Waters bekymring. Legg merke til denne formulderingen:
– Kvinner har rett til skilsmisse hvis det ikke finnes noen annen utvei, og det gir vi dem.
”Menn har rett til skilsmisse hvis det ikke finnes noen annen utvei…”
Choudary påstår videre at kvinners interesser ivaretas fordi det også er kvinner blant dommerne. At eksempelvis norske Islam Nets kvinnelige medlemmer skulle gi medsøstre flere rettigheter enn islam gir dem, er det kanskje ikke så mange som tror?
I Storbritannia mener 28 prosent av samtlige muslimer at de britiske øyene skal underlegges sharia. Dette er dog mer alvorlig: ”Bare” 17 prosent av de over 55 år har sharia som mål, mens hele 37 prosent av britiske muslimer i alderen 16–24 år omfavner sharia, Så til det aller mest skremmende, og som leder tankene tilbake til Islam Net ved Høgskolen i Oslo: Blant muslimske britiske universitetsstudenter ønsker 40 prosent ”sterkt eller ganske mye” at sharia innføres. En av tre mener det er legitimt å drepe i islams navn. Tallene sier mye om hva som kan foregå bak lukkede dører, og de er en rød varsellampe hva gjelder fremtiden.
Hva som faktisk foregår i shariadomstolene og på bakrommene i moskeer, kjenner ikke britiske myndigheter til. Det vil si at forrige regjering prøvde å få innsyn, men ga opp. Aktuelle miljø manglet vilje til å samarbeide.
Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, vakte oppsikt da han i 2008 sa at anerkjennelse av sharialov ville være unngålig på sikt på de britiske øyene. Med den holdningen britiske myndigheter har utvist så langt, kan nok biskopen få rett. NRK fikk ingen regjeringsmedlemmer i tale – symptomatisk nok. Det foreligger dog et nytt lovforslag i Overhuset:
I det britiske Overhuset ligger det et lovforslag til behandling som foreslår at shariatribunalene og shariarådene må forplikte seg til å respektere at britisk lov har forrang. Og at enhver som forleder en annen til å tro at shariaråd og tribunaler kan dømme i familie- og kriminalsaker, skal straffes med fengsel.
Da var det igjen dette med innsyn… I HRS har vi lenge fryktet at sharia praktiseres i fullt monn i Norge, både i de private hjem og i moskeer. Det er vanskelig å tro noe annet, da sharia er grunntekster i islam, og islamiseringen i den islamske verden og Europa pågår med gass på pedalen. Kan noen påvise at foten er på bremsen?