Kvinner og likestilling

Nektes statsborgerskap grunnet kvinnesynet

En mann fra Algerie, som nektet kona å forlate hjemmet uten hans tillatelse, og som også nektet henne å ta arbeid, kan se langt etter statsborgerskap i Frankrike. Innenriks departementet tok den oppsiktsvekkende beslutningen, som antakelig er historisk. Følger andre europeiske land i de franske fotsporene?

Hege Storhaug, HRS

Frankrike har virkelig tatt opp verdikampen i år. Ord omsettes i handling. Ansiktstildekning er nå forbudt ved lov og definert som kvinnediskriminering som ikke hører hjemme i republikken. En ektemann med statsborgerskap i Algerie har nå fått avslag på søknad om fransk statsborgerskap. Årsaken er at han ikke tillot sin franske kone ”å forlate huset frivillig”, og at han ”hadde et nedlatende syn på kvinner”. Kona sier at hun heller ikke fikk lov til å arbeide på utsiden av hjemmet. Samlet er dette årsakene til at mannen nektes statsborgerskap i republikken, melder The Local.

A spokesman for the government department told radio station Europe 1 that the man, married to a French woman, did not allow his wife “to leave the house of her own free will” and that “he had a view of women that was degrading.” The woman is also reported to have claimed she was not able to work because her husband would not allow it.

The decision follows a recent article written by the Interior Minister, Claude Géant, which said that “assimilation means embracing our culture and participating thoroughly in our social and cultural life.”

The matter will now be passed to the state’s legal authority, the Conseil d’Etat, to make a formal ruling on the case.

Hvilke konsekvenser vil denne avgjørelsen kunne få for andre ektemenn, all den tid denne mannen fra Algerie følger grunnprinsipp i religionen sin, dertil en trosretning som følges av fem til åtte millioner personer i Frankrike?

Ser vi på statistikk fra Norge er rundt 20 – 25 prosent av kvinner fra sentrale muslimske land i Norge i arbeid, en trist statistikk det er grunn til å tro ikke minst skyldes frihetsberøvelse . Mangelen på bevegelsesfrihet generelt er også et velkjent fenomen – som ikke å kunne forlate huset når man måtte ønske det. Skulle den nye franske reaksjonen på denne ufriheten følges opp både i Frankrike og andre europeiske land, ligger det an til å bli så mange saker at myndighetenes kapasitet sprenges. Men det er å håpe at denne antakelig første saken i Frankrike i det minste får en forebyggende effekt. Samtidig: det er så jeg hører menneskerettighetsindustrien jamrer seg over brudd på denne mannens «menneskerettigheter».