Hege Storhaug, HRS
Dagen i dag er litt sånn dagen derpå. Den er en bekreftelse på mine dystre meninger om at media og politikere helst vil snu ryggen bort fra ubehagelige realiteter – når realitetene kan knyttes til innvandring generelt, og islam spesielt, islam som jo er kommet gjennom innvandringen, selvfølgelig (alt henger sammen med alt, som Gro sa det i sine glansdager). Jeg kjenner at ignoransen – eller frykten – som preger media i forhold til islam skremmer meg. Skremmer meg inderlig faktisk. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan velge ikke å ta dette ideologiske barbariet for nettopp hva det er. Selv har jeg ikke barn. Jeg kommer til å dø om kanskje tre tiår (om jeg er heldig). Altså i ca 2040. Jeg har en kvalifisert tro på at det norske landskapet vil være mer mørkelagt ideologisk da enn nå i dag. Men jeg er blant de privilegerte økonomisk, som betyr at jeg vet at hvis jeg skulle ønske meg bort en dag – langt bort – kan jeg klare det. Dette er dog en mager trøst, mer en visshet om at jeg er ”forsikret”. Hva med alle journalister og politikere der ute som har barn og barnebarn? Hvorfor brenner de ikke for den åpenbart pågående frihetskampen? Hvor er ansvarsfølelsen for hvilket samfunn vi skal overlevere til de neste generasjonene?
Jeg forstår ikke mangelen på lidenskapelig engasjement for det gode. Av og til undres jeg: hvorfor ser det ut til at jeg er skrudd sammen helt annerledes enn så svært mange andre? Bør jeg ta frem skrujernet og justere?
Da jeg så Kristin Halvorsens smil på Dagsrevyen i går da hun ble presentert for en norsk statsborger som ønsker å lære opp barn – på statens regning – til å mene seg hevet over andre religioner, til å mene at å følge i Muhammeds blodige fotspor gir billett til paradis, ble jeg nær sagt satt ut. Jeg ropte spontant ut: ”Men du kan ikke sitte der og smile!” Deretter hadde jeg lyst til verbalt å filleriste henne.
Kristin Halvorsen har barn. De barna kommer aldri til å få nyte den friheten hun har gjort som ung og som kvinne. Drøy påstand som jeg selvsagt skal trekke tilbake den eventuelle dagen det viser seg at jeg tok grundig feil. Men med voldtektsstatistikker i Oslo og overfallstatistikker så har jeg jo for så vidt langt på vei allerede rett.
Halvorsen tvilte på at shariaforkjemperen Syed Farasat Ali Bukhari vil få godkjent søknaden sin om å opprette en privat muslimsk skole for barn. Hun satte altså ikke som øverste sjef foten kraftig ned og sa: ”Denne skolen kommer aldri til å se dagens lys.” Halvorsen mente endog at Utdanningsdirektoratet har kompetanse til å vurdere islam i denne sammenhegne. Dette vet hun er tull, eller kanskje hun ikke vet at det er tull, all den tid SV-ere generelt tror på islam som fredens religion. At Utdanningsdirektoratet umulig kan ha sjekket ut denne mannen ideologisk ligger åpent i dagen. Da hadde søknaden vært avvist for lengst. (Skulle for øvrig gjerne vært en flue på veggen i direktoratet i dag. Hva sies?)
Halvorsen prøvde også å innbille oss at staten har kontrollrutiner som ville avslørt eventuelt grums som ble formidlet til barn på slike privatskoler. Da er mitt svar dette: ”Hallo, skal dere virkelig døgnovervåke slike skoler?”
Det Halvorsen – som altså er sjefen for barns opplæring i landet – blant annet burde ha sagt, er hva HRS skrev i pressemeldingen i går: Vi må på en ideologisk gransking av hvilke ideologier og holdninger som preger koranundervisning til barn i moskeer i Norge. Ikke minst som erklært superfeminist, burde kvinners manglende likestilling (pent sagt) i islam bekymre henne, eller?
Ekskronprinsen av KrF, nå Kongen, Knut Arild Hareide, er av den samme troskyldige (eller ignorante eller fryktsomme) ulla som Halvorsen. Hareide var med å innvilge søknaden til Trond Ali Linstads Urtehagen skole, hittil den eneste private muslimske skolen i Norge, nedlagt dog etter kaos og konflikter. Hareide ønsker flere muslimske skoler velkomne, sa han i Dagsrevyens studio i går. ”Seriøse aktører,” vel og merke. Men hvordan scanne ideologisk hodet til en aktør – som dertil av sine øverste sjefer, Allah og Muhammed, har lov til å lyge?
Dessuten: har både journalister og Hareide med flere glemt at for Trond Ali Linstad er Iran det fremste eksempelt på en perfekt stat (etter profetens samfunn for 1400 år siden, selvfølgelig)? Dette var altså rektoren i to år på Urtehagen skole, og styreleder i de tre årene skolen eksisterte. Og, har Linstads profetiske manifest også gått i glemmeboken? Her heter det blant annet dette:
Gud er den høyeste autoritet. Han er faktisk den eneste autoritet. Ingen muslim bøyer seg for andre enn Ham.
Norske myndigheter har makt i landet. Det skal muslimer respektere. Myndighetene fastsetter lover, som innbyggerne må følge. Men staten er sekulær. Det kan myndighetspersoner også være. Muslimer skal ikke ta til seg tanker og normer, fra stat eller andre, som ikke er forenlig med islam.
Ikke forenelig med islam, sier Linstad. Går vi til islams grunntekster vet vi jo at knapt noe er forenelig med islam i Norge.
Den siste tiden har jeg kjent at det har kriblet litt i journalistfoten min. Dævern så mye det er å grave i nå i det nye landet vårt. Jeg kunne satt opp en liste lang som et vondt år på strak arm. Men jeg vet jo at hvis jeg hadde fått hull på en del av sakene som har brent i tankene mine de siste årene, ville det skap betydelig offentlig støy og ubehag dr og da. Slik er det jo når man graver i møkk. Men det er jo slik man kan ha mulighet til å bli kvitt møkka.
Norge hadde fortjent solide journalistiske møkkagravere som ikke bøyer av for frykten som følger i islams fotspor. Norge hadde fortjent politikere som analyserte møkka journalister serverte dem foran kameraet, og som fant ut hvordan den kan benyttes til å gjøde frihetsverdiene vi feirer 17.mai. For landet vårt lider ikke av en influensa som etter noe tid går over av seg selv.