Verden var en annen i 2004. Det var før Muhammed-tegningen så dagens lys i Danmark. La det være klart. Likevel er det interessant å ta et blikk tilbake til 2004 på trusselbildet overfor Frankrike etter lovforbudet mot hijab og andre religiøse symboler i skolen, ettersom det nå er fremsatt alvorlige terrortrusler mot Frankrike nå nettet. Se her:
Members of Arabic-language jihadist forums have called for war on France over its ban on niqabs, the full-face coverings worn by ultra-conservative Muslim women, a US-based web service said Wednesday. (…)
In messages on a number of threads, «contributors posted calls to punish France for what was perceived as an anti-Islamic law,» including calls for Al-Qaeda in the Islamic Maghreb to «carry out operations to ‘deter’ France,» the SITE Intelligence Group said.
One exchange on Monday called for «members to declare war against France,» while another expressed hope that «Al-Qaeda has dispatched operatives to France to attack the country.» (…)
One user provided the email addresses of 37 hotels in France and promised to provide more.
Another asked «why don’t we save the donated money to do a martyrdom operation… in the heart of France to deter the foolish Sarkozy and his lost people behind him.»
Så er spørsmålet: Hvordan ble forbudet mot synlige religiøse symbol møtt av franske muslimske elever ved skolestarten høsten 2004? Året før, i 2003, møtte 1 260 elever frem med slør. De fleste fjernet sløret etter oppfordring, kun fire nektet blankt og ble utvist. Høsten 2004 møtte 120 jenter opp med slør. Alle skal etter forhandlinger og overtalelser tatt av seg sløret, med ett unntak. 15 år gamle Cennet i Strasbourg nektet plent. Jenta med tyrkiske foreldre, ble først plassert i et eget undervisningsværelse mens skoleledelsen forhandlet med henne. Jenta prøvde selv ut flere alternative tildekninger, som å bruke skaut og alpelue. Men skolen stod fast på sitt og forhandlingene strandet helt. Cennet fant til slutt selv veien ut av labyrinten: Hun barberte likegodt hodet. Til pressen forklarte hun seg slik: ”Jeg vil både respektere fransk lov og muslimsk lov ved å ta bort det jeg har på hodet og ikke vise håret mitt.” [v]
Et annet opptrinn er også av det minneverdige slaget: To jenter må sies å ha vært særdeles kreative i hvordan de taklet det nye forbudet. De møtte opp til skolestart iført parykker som skjulte den originale hårpryden.[vi]
Som forventet var det ikke i Frankrike man vitnet de sterkeste verbale reaksjonene på lovforbudet. De kom fra islamismens sentrum, Teheran og Mekka. Allerede før forbudet formelt var klubbet gjennom, ropte demonstranter utenfor den franske ambassaden i Teheran ”død over sionisten Chirac”, og nye demonstrasjoner fulgte som da tusener av iranere taktfast ropte ”død over Frankrike” i moskeer under fredagsbønnen tidlig i januar 2004. Det raste også fra det iranske parlamentet mot Frankrikes ”ekstreme nasjonalistiske tendens”, ledet an av landets president den gang, Khatami. Stormuftien i Mekka fulgte opp med skarpe protester mot at Frankrike ”blandet seg inn i muslimske forhold knyttet til sløret”, som han mente var ”en krenkelse av de menneskerettighetene Frankrike sier det forsvarer”. Stormuftien anklaget Frankrike for å være mer opptatt av ”å forsvare rettigheter til nudister” enn til kvinner som ønsket å bære slør.
Den mest dramatiske hendelsen fant imidlertid sted i Irak. Om lag to uker før den franske skolen startet opp etter sommeren 2004 og lovforbudet skulle tre i kraft, ble to franske journalister kidnappet av en væpnet islamistisk gruppe. Via den arabiske fjernsynskanalen Al-Jazeera, truet de med å henrette journalistene hvis ikke Frankrike annullerte den nye loven som de karakteriserte som ”en aggresjon mot religionen islam og personlige friheter”. Den franske regjeringen fikk 48 timer på seg til å innfri kravet. Etter 124 dager med intense forhandlinger, der Frankrike stod fjellstøt ved lovforbudet, mottok president Jacques Chirac de to franske journalistene på en militær flyplass i Frankrike.[vii]
Kritikken fra ledere i den muslimske verden fortsatte året etter. Under den såkalte ”intifadan” i franske forsteder i november 2005, da ungdomsopptøyer herjet gatene, gikk både en statsråd i Iran og Tyrkias statsminister, Recep Tayyip Erdoğan, ut med denne analysen av opptøyene: Frankrike bryter muslimenes menneskerettigheter. Det er slørforbudet som er grunnen til ungdommens aggresjon.[viii] (Her er det på plass å minne om at Erdoğans Tyrkia selv har forbud mot slør både i skolen og på universitet med mer.)
Nå er det tyst som i graven fra hijabfrontkjemperne. Min hypotese er at det samme vil skje med forbudet mot ansiktstildekning: det trues og raljeres først, og når man ikke vinner frem (at myndighetene bøyer av for frykten og fjerner forbudet), så innser man at slaget er tapt. Man må rett og slett leve med det.