Meny

Æresdrap og æresrelatert vold

Drept i hjemlandet grunnet homofili?

Prosjektleder i den homofile gruppen Skeiv verden, Magne Richardsen, forteller at de har informasjon om et angivelig drap av en ung homofil muslim. ”Han ble sendt tilbake til hjemlandet for å gifte seg, og der ble han utsatt for en ’ulykke’ arrangert av familien. Han døde senere av skadene. Det skjedde nå i sommer,” forteller Richardsen. Vi kan igjen konstatere at norske myndigheter er helt ute av kontroll: de vet ikke hvor mange unge som har blitt drept i foreldrenes opprinnelsesland.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Det er gaysir.no som i den første påskehelgen meldte om det angivelige drapet av en ung homofil mann. Så vidt vi har lagt merke til, har ingen andre medier plukket opp den oppsiktsvekkende saken.

Informasjonen har ikke kommet frem tidligere fordi Skeiv verden ikke ønsker å skremme unge homofile muslimer fra å komme ut av skapet. Nå velger altså prosjektlederen å ta bladet fra munnen.

Prosjektleder i Skeiv verden, Magne Richardsen, har opplevd at det har fått store følger når muslimer har stått frem for familien. Blant annet tvangsekteskap og arrangerte «ulykker».

Intervjueren spør på generelt grunnlag om det ikke pleier å gå bra for homofile muslimer som står frem.

– Dessverre så har vi flest negative erfaringer. Vi vet også om noen tilfeller der homofile har kommet ut for familien, der det har gått veldig galt. Jeg vet ikke egentlig om jeg bør fortelle alt, for jeg er redd jeg skremmer unge muslimer, sier Magne.

Han velger likevel å fortelle.

– Endel blir i praksis tvangsgiftet. Vi har også et veldig trist tilfelle. Det var en gutt i Skeiv verden sitt nettverk. Han kom ikke ut, men familien og miljøet hans fant det ut. Han ble sendt tilbake til hjemlandet for å gifte seg, og der ble han utsatt for en «ulykke» arrangert av familien. Han døde senere av skadene. Det skjedde nå i sommer, forteller Magne.

Hvorfor har ikke det blitt en stor sak tidligere?

– Det har vært en stor sak for oss i Skeiv verden, men vi har ikke ønsket å snakke så mye om det for ikke å skremme opp folk i en situasjon vi ikke vet så mye.

– Vi har fulgt opp saken med politiet, men det er begrenset hva de kan gjøre i utlandet. Vi kommer ikke til å gi oss med denne saken, men vi har heller ikke beviser. Det vi vet er at det er mange av hans venner og bekjente fra samme område vet om hva som skjedde, det ser ikke ut til å være nok for tiltale denne gangen, sier Magne.

Magne Richardsen frikjenner deretter islam som på noen som helst måte medskyldig i de negative holdningene til homofili. Han om det. Man må jo undre seg om han eksempelvis overhodet har fulgt med i media siden 2007 da Islamsk Råd ikke klarte å ta avstand fra dødsstraff for homofile i Iran. Hva fremtredende lærde internasjonalt mener om dødsstraff burde likeledes være en kjent sak, som uttalelser til Hani og Tariq Ramadan, Yusuf al-Qaradawi med mange flere.

Det oppsiktsvekkende er at disse særdeles alvorlige opplysningene fra Skeiv verden tydeligvis kommer etter lang tids overveielse. Burde ikke man slått alarm umiddelbart når det handler om tvangsekteskap og angivelig også drap? Ikke minst i et forebyggende perspektiv: bør ikke unge homofile muslimer få informasjon om hva de faktisk risikerer ved å leve åpent med legningen sin? Bør de ikke for eksempel få informasjon om at det kanskje ikke er så smart å bli med på reise til familiens hjemland hvis det er mistanke i familien om homofil legning?

Og hva konkret har politiet foretatt seg? Vi husker da alle meget godt den brede oppmerksomheten Rahila Iqbal-saken fikk, jenta fra Holmlia som døde i en påstått bilulykke i Pakistan i 2005. Grunnen til at saken nådde media var at ektemannen som hun hadde giftet seg med mot familiens vilje, og som av Rahilas familie ble definert som ikke-muslim (ahmadiyyya), varslet åpent om at Rahila var blitt æresdrept (se vår samleside om Rahila-saken).

Den brutale sannheten er at norske myndigheter er ute av kontroll: ingen vet hvor mange unge muslimer (homofile eller ikke), eller hvor mange muslimske kvinner (og muligens også noen menn) som er drept i opprinnelseslandet.

Da Rahila-saken sprakk i norsk media sommeren 2005, skrev jeg en kommentar på rights.no med utgangspunkt i en liknende sak som jeg jobbet med på midten av 1990-tallet. Den er dessverre hyperaktuell fremdeles. Kan Storberget og Lysbakken leve med denne situasjonen?

Rahila (20) og Shazia (21) – to norskpakistanske unge kvinner med samme skjebne?

Sommeren for 10 år siden ble Shazia Saleh (21) fra Grimstad drept i Pakistan. Familien hennes forklarte at hun døde av elektriske støt fra et strykejern. Politiet i Arendal var sikre på at Shazia ble æresdrept; hun nektet å bli giftet bort til fetteren i landsbyen. Hun var glad i en annen. Men politiet oppklarte aldri drapet. Familien til Shazia stod samlet om en felles forklaring. I Pakistan i dag ligger Shazia fremdeles i en urørt og umerket grav. På den lokale politistasjonen vil man få den samme forklaringen på hennes skjebne som familien her har gitt til politiet vårt. Vil norsk politi denne gangen få klarhet i hva som skjedde da Rahila (20) fra Holmlia ble drept på onsdag i nabolandsbyen til Shazia?

Shazia var i åpen konflikt med familien sin. Hun ville ha frihet til å velge ektemann selv, men fetteren ventet på visum til Norge i en landsby i Punjab. Shazia rømte til krisesenter i Arendal, og videre derfra til bekjente som beskyttet henne. Faren døde plutselig av hjerteinfarkt og familien fikk telefonisk kontakt med Shazia. De skulle gravlegge han i landsbyen i Pakistan, og Shazia ble overtalt til å være med for å vise faren den siste æren. Faren begraves, og et foto fra begravelsen viser Shazia som gråter voldsomt ved den åpne kisten hans. Noen dager senere er det ny begravelse i storfamilien i landsbyen. Den må ha foregått på en helt annen måte – for, så vidt jeg kjenner til, fins det ikke et eneste foto av hendelsen. Shazia ble bare lagt i jorden.

Søsteren fortellerPå bakgrunn av en tilfeldighet ble Shazia likevel ikke bare stille borte. Shazias yngre søster kom tilbake til Norge til skolestart høsten 1995. Hun var ikke den samme. Hun hadde store søvnproblemer, var innesluttet og konsentrerte seg dårlig på skolen. Hennes lærer var bekymret og prøvde å forstå hva som var problemet. En dag spør hun etter jentas storesøster, Shazia. ”Hun døde i Pakistan”, var svaret. Av elektriske støt fra et strykejern da hun strøk klær. Læreren stusset. Hun spurte videre, og videre, og en dag la hun mistanken kontant på bordet: ”Jeg vet at jenter i Pakistan blir utsatt for æresdrap. Jeg tror søsteren din er drept.” Da brast demningen, og gråtende fortalte jenta hvordan søsteren var drept med støt fra elektriske ledninger.
Men læreren gjorde ikke det vi alle ville gjort dersom for eksempel en norsk jente fortalte at søsteren var drept av familien. Hun informerte ikke politiet. Men hun fortalte andre, i fortrolighet, om hva som hadde skjedd med Shazia. Hvor mange, vet jeg ikke. Men en av de betrodde var en bekjent av meg i Grimstad. Denne kvinnen var på et tilfeldig kaffebesøk hos meg i Oslo påsken 1996. Mellom slurkene kaffe, sa hun med ett; ”du, forresten, ei norskpakistansk jente i Grimstad skal ha blitt drept i Pakistan”. Denne, bokstavelig talt, dødsalvorlige informasjonen, ble formidlet på en tilforlatelig måte, som i en parentes. Ikke fordi denne kvinnen mangler humanisme eller empati, men antakelig fordi Shazia ikke ”tilhørte oss” – hun hadde levd ytterst isolert de få årene hun bodde i Grimstad, og stort lengre bort fra Norge enn til Pakistan, både fysisk og kulturelt, kommer man knapt. Shazia tilhørte en annen verden selv om hun var ei ”nabojente”.

Informasjonen når politiet Jeg kontaktet læreren sporenstreks. Hun fortalte alt hun visste – i fortrolighet. Info rmasjonen var knapp, men den var svært troverdig, først og fremst fordi informasjonen hennes kom fra søsteren til Shazia. Jeg var rådvill. Jeg var frilansjournalist, og jeg kunne vanskelig skrive en artikkel ut fra det lille jeg visste, også av hensyn til sikkerheten til Shazias søster. Jeg kontaktet vår tidligere charge d’affairs, Sjur Torgersen, som jeg kjente etter mange opphold i Islamabad, og ba om råd. Han var klar; gå til politiet med informasjonen. Jeg gjorde det. Og jeg ga informasjon videre til lokalavisa, Agderposten. Aftenposten plukket opp saken, og også VG. Politiet hadde mange avhørsrunder med alle familiemedlemmene her; mor, tante, onkel og søster. Politiet stampet. Alle familiemedlemmene holdt fast ved at Shazia døde mens hun strøk klær i et rom i andre etasje ved takterrassen. Det ble også lagt frem en legeerklæring på at hun døde av elektriske støt fra et strykejern.

Jeg skrev om Shazia i boken Hellig tvang – unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998), først og fremst som et eksempel på den åpenbare forskjellsbehandlingen hva gjelder lærerens reaksjon da hun fikk informasjon om et drap – og ikke reagerte med å melde fra til politiet fordi det var ei jente av ikke-vestlig opprinnelse. Boken ble lest av TV2s reporter Tonje Steinsland, som kontaktet meg. Hun lurte særlig på om jeg trodde vi kunne klare å lage en dokumentar der vi sannsynligjorde at Shazia var drept. Jeg svarte et kontant ja.

Man skal tukte kvinnene, sier politietVi dro til Pakistan våren 1999. Jeg tror at de bildene som sitter sterkest igjen på seernes netthinne etter at filmen fra Pakistan ble kringkastet i oktober samme år, er bildene av politimesteren i Little Norway da han svarte på spørsmål om hva man gjør med en ulydig datter. Han forklart kort og greit hvordan hun må ”slås” på plass. Men hvis resultatet uteble, hva da? Politimesteren svarte med en håndbevegelse som i klartekst illustrert at strupen skjæres over.

Som sjef på politistasjonen, og dermed med hovedansvar knyttet til etterforskning av Shazias dødsfall, kunne politimesteren forsikre at hun døde da hun strøk klærne. Vi banket også på døren til Shazias storfamilie, og bestefaren hennes ga oss den samme forklaringen da han tok oss med på visning i rommet ved takterrassen.

Selvsagt drepte vi henne!Liket av Shazia ble aldri obdusert av norsk politi. Det hadde dessuten også ligget i jorden i nesten ett år før politiet i Arendal ble informert om dødsfallet. Jeg er like overbevist som den nå pensjonerte politimesteren i Arendal, Finn Steikopf, om at Shazia ble æresdrept, noe den modige politimesteren sa rett ut i dokumentarfilmen om Shazias skjebne. Jeg ble enda mer overbevist etter filmen var sendt, da vi fikk informasjon fra en god kilde om denne hendelsen: En norskpakistansk kvinne på besøk i området der Shazias familie bor, oppsøkte storfamilien. Hun trodde ikke på filmens klare antydning om at Shazia var drept. Hun fikk et klart svar; selvsagt hadde de drept Shazia!

Hvorfor benektet de ikke drapet overfor denne kvinnen? Fordi hun var pakistaner og ufarlig. Hele poenget ved et æresdrap er jo å demonstrere overfor omverdenen at man har ære, man viser styrke. Man manifesterer at man er en familie som skal respekteres og fryktes.

Får vi noe svar?Får vi noen gang vite hva som skjedde da Rahila døde i Pakistan nå 1.juni? Var det en ulykke? Ja, sier Aslam Ahsan skråsikkert. Var det et æresdrap? Ja, sier Rahilas ektemann, like sikker i sin sak som Ahsan. Var det et æresdrap utført av ektemannen og/eller hans familie? Dette spørsmålet har jeg ikke registrert er reist. Men dette er også en mulighet man ikke må utelukke. Norsk politi er lovet obduksjon av liket. La oss håpe at så skjer. Kanskje en obduksjon kan gi svaret. Men hvis, og jeg understreker hvis, eksperter etter en obduksjon skulle slå fast at Rahila vitterlig ble drept – hvem drepte henne? Det svaret tviler jeg sterkt på at vi noensinne vil få. Hvis ikke samvittighetskvaler innad i storfamilien skulle slå sprekker utad.

Kanskje det mest tankevekkende i dag er at norske myndigheter, som andre europeiske lands myndigheter, ikke vet hvor mange (særlig) unge kvinner som er tatt med tilbake til opprinnelseslandet, og kanskje også drept. For oss i Norge er denne problemstillingen særlig aktuell knyttet til den pakistanske befolkningsgruppen her. De er desidert størst med i dag ca 27 000 personer, og ingen land i verdene registrerer flere æresdrap enn Pakistan. I fjor økte antall registrerte æresdrap av kvinner i Pakistan med rundt 25 %, fra 930 drepte kvinner i 2003 til 1 250 kvinner i 2004. Dette er bare toppen av isfjellet, mener eksperter.Med tanke på Shazia Salehs skjebne og tilfeldighetene som førte til at det ble satt lys på mørket rundt henne, er det vanskelig å tro annet enn at det fins flere tilfeller av drap på unge norskpakistanske kvinner – som omfattes av de ufattelig mange uregistrerte æresdrapene i Pakistan