Hege Storhaug, HRS
Saudiske petrodollar er en pest og plage for Europa. Enten de prøves brukt til å reise stormoské i Tromsø, i Malmö, i Göteborg, eller de brukes til å sponse utdannelsesinstitusjoner. Det ligger i sakens natur at når man gir økonomisk støtte, forventer man å få noe tilbake. Saudi-Arabias prosjekt er således å spre ørkenideologien wahabbismen
Nå er ikke Saudi-Arabia den eneste donoren i den muslimske klassen. Også et regime som Libya deltar i kappløpet om det som må karakteriseres som et forsøk på intellektuell hjernevask av Europa – en regelrett islamisering. Bare sponsingen av britiske universitet med det svimlende beløpet – over to milliarder norske kroner – i løpet av en periode på 23 år, burde få alarmklokkene til å gå i alle Europas nasjonalforsamlinger. Tatt i betraktning at vi som kristne (troende eller ei), ikke en gang kan ta med en bibel til et land som Saudi-Arabia, er situasjonen makaber. Og situasjonen er et selvforskyldt bedrag av opplysningstidens ånd – den kritiske fornuften. Det er altså Europa selv som tillater dette. Det er kun Europa selv som kan sette ned foten.
For den prestisjetunge London School of Economics har heldigvis donasjonene nå fått konsekvenser, skriver Telegraph
Sir Howard Davies, the director of the London School of Economics, has at last done the honourable thing and resigned from the university’s governing council. The LSE’s shameless prostituting of its good name in return for Muammar Gaddafi’s blood money (as the Tory MP Robert Halfon has rightly called it) is as great a betrayal of the spirit of a university as there has ever been in Britain.
But while it will take the LSE quite some time to regain a seat at the table of respectability, it is not the only university that has reason to feel ashamed. The LSE is said to have received no more than £300,000 of the £1.5 million it was due from Libya.
Yet, on the most conservative estimate, other British universities have received hundreds of millions of pounds from Saudi and other Islamic sources – in the guise of philanthropic donations, but with the real intention of changing the intellectual climate of the United Kingdom.
Between 1995 and 2008, eight universities – Oxford, Cambridge, Durham, University College London, the LSE, Exeter, Dundee and City – accepted more than £233.5 million from Muslim rulers and those closely connected to them.
Som Ibn Warraq har skrevet for rights.no har Saudi-Arabia brukt milliarder på å utbre wahabhbismen verden over. Saudi-Arabia har selv sagt at de konkret har sponset rundt 210 islamske sentre, over 1.500 moskéer, 202 sentre for høyere utdannelse og nesten 2.000 skoler som skal utdanne muslimske barn i ikke-vestlige land i Europa, Nord- og Sydamerika, Australia og Asia.
Den massive støtten til britiske universitet har imidlertid vært lite kjent. Mange vil huske at da det i 2008 ble diskutert å opprette et eget islamstudie ved Universitetet i Oslo, var ledelsen åpen for økonomisk sponsing nettopp fra Saudi-Arabia. Utvalget som skulle vurdere slik sponsing bestod av disse personene, nesten samtlige godt forankret i enten islamisme eller naivisme: Professor Haakon Benestad, professor Anne Hellum, professor Oddbjørn Leirvik, professor Bjørn Olav Utvik, 1.amanuensis Katrine Fangen, forsker og konvertitt Lena Larsen, skribent Shoaib Sultan, imam Senaid Kobilica og student Qaman Kalif Musse. Hvordan vurderingen endte, er så vidt meg bekjent ikke omtalt offentlig.
I Storbritannia har sponsing fra despoti i den arabiske verden ført til press om boikott av Israel. Det tyder på at sponsingens omfang er økende, en sponsing som sies å skulle føre til den rette forståelsen for islam. Hvis vi skal ta OIC på alvor er den rette forståelsen av islam å finne i Kairoerklæringen om ”Human rights in Islam” fra 1990, der FNs menneskerettighetserklæring underlegges sharia på alle nivå, inkludert drap for frafall fra islam (her sakset fra Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser, min bok fra 2006).
• det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse• det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse • ethvert menneske har rett til beskyttelse av sin ære• menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase, farge eller nasjonalitet• kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien• foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen samsvarer med verdier og prinsipper i sharia • begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter prinsipper i sharia• staten skal tilrettelegge for et mangfold i utdannelse slik at mennesket får kjennskap til islam• islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme • alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl er en forbrytelse etter sharia• alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia• ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates• alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia• alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias normer• informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning
Erklæringens to siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne erklæringen”.
Her videre fra Telegraph om sponsingen som defineres av en professor som ”gal type utdannelse av gal type personer, sponset av gal type donorer”.:
Much of the money has gone to Islamic study centres: the Oxford Centre for Islamic Studies received £75 million from a dozen Middle Eastern rulers, including the late King Fahd of Saudi Arabia; one of the current king’s nephews, Prince Alwaleed bin Talal, gave £8 million each to Cambridge and Edinburgh. Then there was the LSE’s own Centre for Middle Eastern Studies, which got £9 million from the United Arab Emirates; this week, a majority of the centre’s board was revealed to be pushing for a boycott of Israel.
While figures since 2008 have yet to be collated, the scale of funding has only increased: such donations are now the largest source of external funding for universities by quite a long way. The donors claim that they want only to promote understanding of Islam – a fine goal for any university.
But the man who gathered the earlier figures, Prof Anthony Glees, argues that their real agenda is rather different: to push an extreme ideology and act as a form of propaganda for the Wahhabist strain of Islam within universities. They push, he says, “the wrong sort of education by the wrong sort of people, funded by the wrong sorts of donor”.
Det fremkommer også at en saudisk prins har håndplukket ansatte og at undervisningen er sterkt preget av antivestlige holdninger. Tilstanden synes å være ute av kontroll. Den som har det høyeste anbudet vinner ideologisk frem.
This is not simply scare-mongering. The management committees of the Islamic Studies centres at Cambridge and Edinburgh contained appointees hand-picked by Prince Alwaleed. Other universities have altered their study areas in line with their donors’ demands. And it works.
A study of five years of politics lectures at the Middle Eastern Centre at St Antony’s College, Oxford, found that 70 per cent were “implacably hostile” to the West and Israel. A friend of mine, a former Oxford academic, felt that his time was largely spent battling a cadre of academics overwhelmingly hostile to the West, in an ambience in which students – from both Britain and abroad – were presented a world-view that was almost exclusively anti-Western.
Although much of the money is claimed to be directed towards apolitical ends, this can often be misleading. The gift by foreign governments of language books, for instance, can have a significant effect on what is taught; in one case, the gift of an art gallery was found to have had a direct impact on teaching and admissions policy.
This is all so easily done because there is no requirement for serious scrutiny of either the source of funding or its impact on research. As a report from the Centre for Social Cohesion puts it, our universities “are now effectively up for sale to the highest bidder”. If the LSE’s actions have a saving grace, is that they could help to expose the wider scandal surrounding the behavior of UK universities.
Hvis noen skulle kjenne til hva som ble utfallet av planene om islamske studier ved Universitetet i Oslo – med eller uten saudisk sponsing, tar jeg gledelig imot tips.