Hege Storhaug, HRS
Man skal jammen ha en stor porsjon tålmodighet for å holde ut innen integrerings- og innvandringsfeltet. Allerede to år før HRS ble opprettet i 2000, foreslo jeg forbud mot innvandring gjennom ekteskap med søskenbarn. Forslaget ble lansert i daværende Arbeiderbladet i forbindelse med utgivelsen av boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998). Under arbeidet med boken møtte jeg den ene skjebnen etter den andre som var frarøvet frihet og menneskerettigheter grunnet familiens tradisjon med inngifte, samt at tradisjonen hadde fått ”ekstra gode levekår” ved migrasjon: unge ble brukt som levende visum for slekt på typisk landsbygda i den muslimske verden. Et par sentrale i justiskomiteen på Stortinget den gang, syntes forslaget var svært interessant – og det var det. Vegringen rådet – som den råder i dag.
Debatten har gått høyt fra tid til annen, nesten alltid relatert til en overgrepssak, som da Fadime ble drept i Sverige i 2002. Eller relatert til nye tall som har kommet på bordet hva gjelder misdannelser hos så mange av barna født av foreldre som er i nær slekt. Hver eneste gang har mønsteret repetert seg: norskpakistanske talspersoner og politikere går høyt og som oftest aggressivt på banen mot forbud. Selv husker jeg aller best en replikk fra Muhammad Usman Rana i VG etter en kronikk jeg publiserte i 2005, da HRS kunne legge frem nye tall på slektskap mellom norskpakistanere og pakistanere hentet hit gjennom ekteskap. Replikken til Rana er ikke på nettet, men han brukte ordet ”provosere”. Han sa: et forbud ”vil provosere” oss pakistanere. Tanken som slo meg den gang og som lever i meg den dag i dag er denne: hva gjør dere hvis dere blir provosert? Bør jeg bli redd? Slår dere?
Denne trussel- og fryktkulturen (æreskulturen) har ikke bare slått dype røtter internt i ulike miljøer i Norge, den har vunnet frem politisk også, mener jeg. Våre politikere er redde. De er redde for å handle etter fornuften. For kom ikke å fortelle meg at Støre og hans like tror at Aisah, født på Ullevål sykehus, syns det er strålende at hun kan hente en fetter til Norge gjennom ekteskap. Støre og co vet at tvangen råder. Støre og co kjenner godt konsekvensene i form av umenneskelige lidelser ved misdannelser og tidlig død hos så mange barn født i søskenbarnekteskap.
Hvis jeg tar feil, burde noen snarest arrangere en reise ut i felten: la Støre få se hva jeg så i 2005, da jeg for første gang besøkte muslimenes gravplass i Oslo (Klemetsrud). Grav på grav på grav med nyfødte og småbarn. Inntrykket var overveldende. Jeg gikk nærmest rundt i svime og trodde knapt hva jeg så. Det enkelte barnets skjebne er i seg selv så tragisk som mulig er. Og hva med barnas mødre og fedre, som kanskje en dog ikke visste hvilken sjanse de tok da unnfangelsen var et faktum?
Ingvild Heier er ei dame med bein i nesa. Hun tar ansvar, et ansvar som så mange i ledende posisjoner innen medisinstanden har sviktet – antakelig i frykt for å måtte stå i den offentlige samtalen og få slengt etter seg uredelige og skitne etiketter. I kronikk i VG i dag tar hun et oppgjør med den antikvariske praksisen søskenbarnekteskap. Hun vil at politikerne tar ansvar og forbyr skikken. Jeg er uenig med Heier. Jeg mener vi skal regulere praksisen i utlendingsloven: vi skal forby innvandring gjennom nære slektninger (søskenbarn og tremenninger). For det er her hovedproblemet ligger. Skulle derimot praksisen fortsette her i Norge og med slekt i Europa etter regulering av utlendingsloven, vel, så får vi forby inngåelse av slike ekteskap i ekteskapsloven.
Mitt poeng er: de ytterst få norske som gifter seg med nær slekt (søskenbarn) gjør det av fri vilje og kjærlighet. Disse få skal ikke bli frarøvet muligheten til ekteskap fordi våre politikere har tillatt etablering av ukultur i Norge gjennom en hodeløs innvandring. Hvis derimot den hodeløse innvandringen, som har etablert en mentalitet her som vi en gang ikke opplevde i norsk middelalder, medfører at praksisen fortsetter på norsk jord, vel, så får vi ta det neste ”konsekvensskrittet”: totalforbud.
Så til VGs nyhetssak knyttet til Heiers kronikk. Hun er opptatt av barna – de som ennå ikke er født, men som kommer til å bli født i tiden som kommer – med misdannelser, noen så alvorlig syke at de dør som spedbarn eller småbarn.
Daglig ser norske leger medfødte misdannelser og alvorlige sykdommer hos innvandrerbarn.Nå krever barnelege Ingvild Heier forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner.- Jeg går ut med dette av hensyn til de ennå ufødte barna. For deres skyld bør ekteskap mellom søskenbarn forbys, sier Heier.
I en kronikk i dagens VG tar hun et knallhardt oppgjør med ekteskap mellom søskenbarn, og fortielsen av skadene barna påføres. Til daglig er hun lege ved barnesenteret på Oslo Universitetssykehus Ullevål. – Det skjer svært ofte at vi som barneleger sitter og diskuterer sykdomsbildet til et barn – og lettere oppgitt igjen må konstatere at mor og far er i slekt. Problemet er ofte at familiebåndene er så tette at de er i slekt i flere ledd bakover også, sier Heier.Alvorlige stoffskiftesykdommer som gir hjerneskader, epilepsi og betydelig forhøyet dødelighet er blant lidelsene som opptrer mye oftere hos barn der mor og far er søskenbarn, enn ellers i befolkningen.
Det er som kjent særlig blant pakistanere at inngifte er utbredt, men praksisen forekommer også i mange andre muslimske grupper i Norge. Kanskje ikke så rart, all den tid Muhammed giftet bort n datter til hennes fetter. Muhammeds er som kjent eksemplarisk.
Heier opplever det samme jeg har hørt fra mange leger gjennom årene som er godt: foreldrene kjenner ikke til hvilken risiko de tar.
– Jeg opplever at svært mange mødre ikke er klar over hvilken risiko de utsetter sine barn for, og de blir svært fortvilet når vi forteller dem at det kan være en sammenheng mellom barnas sykdom og det at de er i slekt med den andre forelderen.
– For oss som er leger er det en vanskelig avveining: Vi vil jo ikke gi dem skyldfølelse for at barna deres er syke, men samtidig må vi gi dem råd i forhold til eventuelt fremtidige svangerskap.
Heier peker også på det som er gjort så politisk betent: søskenbarnekteskap som innvandringsverktøy.
– Et forbud vil også være til stor hjelp for alle unge jenter i Norge som lever i frykt for å bli giftet bort til en fetter.Heier mener at mange arrangerte ekteskap i realiteten innebærer en form for tvang.- Hvis du som tenåringsjente vet at hele familien din ønsker dette, og at bestemor i Pakistan blir lei seg hvis du sier nei, er ikke det en form for tvang? Jeg tror heller ikke det er så mange som spontant blir stormforelsket i sin egen fetter.
Eller som Støre sa det i fjor: der jeg kommer fra er det ikke vanlig å gifte seg med et søskenbarn.
Skal vi tro avsløringer i VG i forrige uke, vil derimot ikke Støre og Ap ta konsekvensene av dagens situasjon og lovregulere praksisen. Denne mangelen på solidaritet med ofrene for praksisen (de tvangsgiftede og de syke/døde barna) er vel det man kaller ”å trekke opp stigen etter seg”?