Hege Storhaug, HRS
Ifølge Dagbladet er kun jentas fetter (den tvangspåførte ektemann), og ikke foreldrene og svigerforeldrene, tiltalt for seksualforbrytelse. Hvis dette stemmer, følger ikke aktoratet opp mulighetene i lovverket. Medvirkning til voldtekt, dertil av et barn, er selvsagt straffbart (§205 i straffeloven).
Voldtektsaspektene ved tvangsekteskap var det første temaet HRS satte solid på dagsordenen etter at vi startet opp for ti år siden. I september 2002 presenterte vi vår første rapport, ”FORSLAG TIL LOVENDRING OM TVANGSEKTESKAP. Lovverk og straffeutmåling ved fullbyrdet tvangsekteskap må reflektere at det kan være begått seksualforbrytelser.” Rapporten ble oversendt daværende justisminister Odd-Einar Dørum, og den ble besvart av Dørums statssekretær, Jørn Holme. Holme avviste forslaget om å differensiere tvangsekteskap og fullbyrdet tvangsekteskap med denne hovedbegrunnelsen: Det ”kan tenkes tilfeller hvor den seksuelle omgangen mellom ektefellene må sies å være frivillig, selv om ekteskapet ble inngått mot en av partenes vilje. Vedkommende kan ha slått seg til ro med forholdene slik de nå engang er blitt, og derfor velge å ta frivillig del i ’fullbyrdingen’ av ekteskapet. I hvert fall kan det være grunnlag for å hevde at den annen part hadde fått en slik forståelse, og derved befant seg i faktisk villfarelse” (brev av 22.oktober 2002).
Vårt tilsvar til avvisningen lød blant annet slik: ”Dagens lovverk mot tvangsekteskap, og slik lovverket praktiseres, verken reflekterer eller synliggjør de mest alvorlige krenkelsene, nemlig seksuelle overgrep (som hovedregel) av den kvinnelige parten. Det er etter vår vurdering nødvendig å definere forbrytelser slik at straffeutmålingen står i samsvar med den forbrytelse som faktisk blir begått. Regjeringen påpeker at det ikke alltid vil kunne settes likhetstegn mellom tvangsekteskap og seksualforbrytelser, noe som også fremkommer i vår utredning. Faktisk er skille mellom et ”rent” tvangsekteskap og et ”fullbyrdet” tvangsekteskap, i meningen av ekteskap og påfølgende seksualforbrytelse, utgangspunktet for utredningen vår. En slik tankegang synes imidlertid Regjeringen å støtte, da ved påpekning av at ”noen typer lovbrudd inntreffer samtidig eller i nær sammenheng”. Nettopp derfor er det vesentlig å skille mellom et ”rent” tvangsekteskap og de overgrep slike handlinger påfører offeret, og et fullbyrdet tvangsekteskap, der det i tillegg til den straffbare tvangen kan være begått straffbare seksualforbrytelse(-r).
Når det videre heter i tilsvaret at overgrep av denne art ikke bare foregår i tvangsekteskap men også i frivillig inngått ekteskap, er vi fullstendig inneforstått med det, men vil påpeke at det like fullt er ulovlig. Vi vil også understreke denne viktige forskjellen: I et frivillig inngått ekteskap, er det mikroskopiske sjanser for at den seksuelle kontakten mellom ektefellene, starter med seksualforbrytelse, mens nettopp dette kan være konsekvensen i et tvangsekteskap. Derfor blir argumentasjonen om at vedkommende kan ha slått seg til ro med forholdene slik de nå engang er blitt, velge å ta frivillig del i ”fullbyrdingen” og at overgriperen kan ha trodd det var frivillig, fullstendig uakseptabelt. Det er vanskelig å lese dette som annet enn en grov diskriminering av unge minoritetskvinner (og tvangsgiftede kvinner som innvandrer gjennom giftermål). Slik sett er det en oppsiktsvekkende grov underkjenning av deres rettsvern. Den tvangsgiftede kvinnen vil som regel ikke ha noe valg, hun må gi den tvangspåførte ektemannen råderett over egen kropp. At dette skulle bety at hun har ”slått seg til ro med forholdene slik de nå en gang er blitt, og derfor velge å ta frivillig del i ’fullbyrdingen’ av ekteskapet”, er både en uventet og forunderlig påstand. Bruken av begrepene ”velge” og ”frivillig” i denne sammenhengen mener vi reflekterer en grunnleggende mangel på respekt og forståelse for kvinners integritet og lovfestede bestemmelsesrett over egen kropp.
Regjeringen synes videre å mene at en differensiering mellom tvangsekteskap og fullbyrdet tvangsekteskap vil svekke fokuset på kampen mot tvangsekteskap. Etter vår oppfatning vil differensiering ha motsatt effekt; differensiering vil skjerpe søkelyset på tvangsekteskap ettersom det tydeliggjøres hvor særdeles straffbart et tvangsekteskap som regel er. I dag ser vi at de seksuelle overgrepmomentene så å si er fraværende, både i den offentlige debatten og blant offentlig ansatte (innen skole, helse- og sosial, barnevern, politi). Til tross for et offentlig søkelys på tvangsekteskap gjennom 10 år, synes erfaringen å være at hva et tvangsekteskap faktisk innebærer ikke tas alvorlig nok. Innen de nevnte profesjonene synes det fremdeles å råde en vegring for å handle når unge søker beskyttelse mot tvangsekteskap. Vegringen synes i hovedsak å skylde at støtte- og hjelpeapparatet ikke har nok kunnskap om at et tvangsekteskap som regel også innebærer voldtekt av den kvinnelige parten.
Vi har for så vidt forståelse for at Regjeringens heller ønsker å endre straffeloven enn ekteskapsloven. I vårt arbeid med utredningen startet vi med straffeloven, men kom til at ved å rettslig binde loven mot tvangsekteskap til straffeloven hva gjelder seksualforbrytelser, ble de viktigste juridiske momentene ivaretatt. Dette gjelder bl.a:
– Straffeutmåling vil stå i samsvar med den forbrytelse som er blitt begått.
– Foreldelsesfristen vil følge forbrytelsen (foreldelsesfrist for voldtekt er 10 år).
– Det gjør det mulig å ta ut offentlig påtale (som det er anledning til ved seksualforbrytelser)”
(brev av 30.oktober 2002).
Offentlig påtale i saker om tvangsekteskap er innført i etterkant av dette. Hvis foreldrene og svigerforeldrene ikke er tiltalt for medvirkning til voldtekt, mener vi det er skandaløst og nok en gang et utslag av mangel på forståelse for hva en slik overgrepspraksis stor sett alltid innebærer.