Islam

Koranens utfordring

”I dag sier en rekke religionsforskere at verdinormene i tradisjonell islam er uforenelig med vestlige frihetsidealer. De er på direkte kollisjonskurs med den demokratiske menneskeverdighetstanken. Å opprettholde et skille mellom begrepet muslimer og islam blir dermed ekstra viktig, fordi muslimer kan reformeres og assimileres i europeiske samfunn, mens for tradisjonell islam vil det innebære brudd med elementer i Koranen. Tanken om individets samfunnsansvar, kritisk refleksjon og tolerante borgerrettigheter gir Vesten en føyelig intellektuell bevegelighet som det er avgjørende å bevare.” Dette skriver Hanne Nabintu Herland i Klassekampen.

Koranens utfordring

Av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, Klassekampen 20.januar 2011

Angrepet mot kristne i Egypt ble en grim påminnelse om disharmonien mellom radikal islam og den vestlige virkelighetsoppfatningen. Spenningen mellom islamismens villighet til å ramme sivile for å oppnå politiske mål og Vestens borgerrettsorienterte liberalitet ble dessuten synlig med julens terroraksjon i Stockholm.

Det er lett å tenke på statsviteren Samuel Huntington som i 1993 skrev The Clash of Civilizations. Han hevdet at fremtidige politiske konflikter vil baseres på kulturelle forskjeller som vil kulminere i konflikter på verdensbasis. Debatten som siden fulgte har stort sett blitt møtt med hoderystende forakt blant kulturradikale akademikere, men i dag er det liten tvil om at Huntington hadde noe rett. Kulturelle differanser bunner i ideologiske forskjeller, som har rot i et samfunns etiske verdisystem, som igjen ofte har historisk utspring i religiøse tekster som Koranen og Bibelen. For alle verdier er ikke like. Noen produserer stabile stater som beskytter borgere, andre har verdisystemer som leder til mangel på stabilitet. I dag valfarter millioner fra denne typen dysfunksjonelle stater for å etablere seg i Europa.

Når islamister hevder at republiseringen av karikaturene (som bryter med Koranens tegneforbud), kravet om vestlig livssstil (bryter med Koranens kleskodeks), og aksepten for demokratiske borgerrettigheter i Europa (fremmer andre frihetsidealer enn de i islamske tradisjoner) er en krigserklæring mot muslimer, henvises det til Koran-sitater. Men hva er årsaken til at det så vanskelig for islam å akseptere kritisk Koran-refleksjon slik kristendommen aksepterer Bibel-kritikk?

Polariseringen i verdikonflikten reflekterer komparativt to forskjellige syn på hva som har sakral verdi i de to verdensreligionene. I lovreligionen islam er Guds gave til menneskeheten en bok: den Hellige arabiske Koranen. Boken i seg selv er den uforanderlige gaven. Bibelen, eller Det Nye Testamentet, har en annerledes rolle for kristne. Den kan diskuteres, kritiseres og brennes av en stand-up komiker uten at Gud nødvendigvis antas fornærmet av den grunn. I kristen teologi er Guds gave en levende person: den ikke-politiske livsfilosofen Jesus som oppmuntret til respekt for samfunnsautoriteter, men fremhevet at hans rike ikke var av denne verden. Dagens Jesus har venner blant liberale og verdikonservative både på høyre- og venstresiden. Han oppmuntret til individuell frihet med fokus på godhet overfor alle uansett religiøs, etnisk eller politisk overbevisning. Dette åpnet for en ny forståelse for menneskeverdighet som siden har preget den vestlige sivilisasjon. Religionsforsker Charles Taylor forfekter sågar at den protestantiske samvittighetskulturen åpnet for selve den sekulære tanke. En av islamismens ideologer, Sayyid Qutb, kom således til en feilslutning i In the Shade of the Qur’an da han antok at det vestlige sekulære samfunn ikke var tuftet på religiøse verdier. I møtet med den personlige samvittighetsbaserte frihetskultur som kjennetegner markedskapitalistiske samfunn, lot Qutb seg skremme fordi han ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om verdisammenhengen. For selv om privatiseringen av religion har medført en deinstitusjonalisering av troen, er det konsensus om at religionens rolle ikke er svekket i Vesten.

Koranens spesielle karakter beskrives av filosofen Alexis de Tocqueville som ikke bare er en samling religiøse doktriner, men politiske og militære tekster, juridiske og strafferettslige instruksjoner, ukrenkelige regler for sivilsamfunnet samt vitenskapelige teorier. Tocqueville fremhever at den skiller seg betydelig fra Det Nye Testamentet som kun fremmer generelle ikke-politiske betraktninger rundt Guds forhold til mennesket og etiske oppmuntringer til tilgivelse, rettferdighet og nestekjærlighet.

Islam er en religion med en politisk agenda, sier professor Charles Tripp ved anerkjente SOAS i London. Tripp betegner politisk islam eller islamisme som jakten på en politisk makt som er intet annet enn en videreføring av selve Koranens kjernebudskap. Å etterlyse Koran-reform eller nye forklaringsmodeller blir dermed vanskelig utover tolkninger som er godtatt av islamske lovskoler. Det oppfattes som forsøk på å besudle selve Allahs gave.

Fordi islam ikke skiller mellom det sekulære og religiøse, vil alt som skjer i sivilsamfunnet ha religiøs relevans. Når konservative muslimer flytter til islam-fremmede samfunn, vil politisk påvirkning i Sharia-rettslig retning (den islamske loven) være en ufravikelig del av den religiøse plikten. Nettopp her er en av årsakene til konservative muslimers aktive samfunnsengasjement i islams ærend. De moderate og reformvillige vil ikke føle det samme presset og dermed lettere bli assimilert i det nye samfunnet. Professor Ali A. Allawi kritiserer i The Crisis of Islamic Civilization ortodokse muslimers manglende håndtering av dette eksplosive konfliktfeltet. Nettopp den iboende jakten på politisk makt gjør at man handler respektløst og fornærmer det nye landet. Man fremstår kravstor istedenfor takknemlig og skremmer vanlige borgere med sin religiøse annerledeshet. Slik oppstår unødvendig tilspissede konflikter. Disse kunne vært unngått dersom nyinnflyttede muslimer heller la vekt på et moralsk og fredelig liv i samsvar med respekt for det nye landets kulturelle lover. Å opprette Sharia-domstoler torpederer nasjonal assimilering og hindrer en vellykket integrasjon.

I dag sier en rekke religionsforskere at verdinormene i tradisjonell islam er uforenelig med vestlige frihetsidealer. De er på direkte kollisjonskurs med den demokratiske menneskeverdighetstanken. Å opprettholde et skille mellom begrepet muslimer og islam blir dermed ekstra viktig, fordi muslimer kan reformeres og assimileres i europeiske samfunn, mens for tradisjonell islam vil det innebære brudd med elementer i Koranen. Tanken om individets samfunnsansvar, kritisk refleksjon og tolerante borgerrettigheter gir Vesten en føyelig intellektuell bevegelighet som det er avgjørende å bevare.