Hege Storhaug, HRS
Hirsi Ali-sitatet fra foredraget ”The Role of Journalism Today”, i National Press Club i Washington D.C 18.juni 2007. Hirsi Ali møter nok ikke mye sympati for sin observasjon fra Morgenbladets Ihlam Hassan som i ukens utgave lirer av seg tøys og fanteri om islam og kvinner, inkludert uredelige visitter innom HRS (igjen løgn om at HRS som har presset muslimske kvinner frem i media – nå skal vi en dog har gjort dette mot Amal Aden, og så var det igjen disse ”metodene” våre. Jeg stopper om dette her, da jeg heller skal vie tid og plass til noe mer konstruktivt: islams kvinnesyn).
Hassan mener ”noen” er så opptatt av muslimske kvinner at det minner om en ”besettelse”. Det er å vri fokuset motsatt vei: det er islam som er besatt av å undertrykke den muslimske kvinnen. På nettstedet hijab-brigaden (det er lov å trekke på smilebåndet), 22.mars 2009, forfektet hun videre at ”islam ga kvinner rettigheter som hun tidligere ikke hadde” og at ”praksisen med salg og kjøp av kvinner opphørte”. Hassan får drahjelp av Trond Ali Lindstad, som hevder at ”islam forfekter likestilling. Kvinner og menn har samme rett!” )Koranen.no 7.juni 2008). At denne mannen ikke er helt i vater, kom vel også ganske tydelig frem da han publiserte et ”muslimsk manifest”
Dessverre er Lindstad og Hassans påstander så fullstendig på kollisjonskurs med virkeligheten at det er en ufravikelig plikt å kommentere dette.
Vi kan aller først avlegge Khadija, islamstifteren Muhammeds første hustru, et besøk. Khadija var en velstående enke og selvstendig forretningskvinne i Mekka i Muhammeds yngre år. Hun eide eksempelvis karavaner og slaver, og mang en mann ønsket å gifte seg med henne for å nyte godt av velstanden hennes. Det var imidlertid Khadija selv som tok initiativ til giftermål: I en alder rundt 40 år, fridde hun til Muhammed, som skal ha vært 15 år yngre enn henne, altså 25 år gammel. Derom er de muslimsk lærde enige om.
Eksempelt Khadija illustrerer med all tydelighet hvilken frihet, selvstendighet og råderett over eget liv og egen kropp som kvinner kunne ha i datidens Mekka, altså før islam ble stiftet av Muhammed. Med islam ble derimot kvinnene underlagt mannen lovmessig gjennom påstått guddommelig juss. Kvinnen ble regelrett parkert på samfunnets sidelinje. I dagens Mekka finnes det ikke en eneste kvinne med samme frihet og selvstyring som hva Khadija nøt godt av for over 1400 år siden.
Når det således fra islamvennlig og uvitende hold refereres til islams såkalte gullalder (fra 600-tallet og frem til om lag 11-1200-tallet), er det redelig og riktig å legge til dette: De muslimske kvinnene har aldri hatt en gullalder.
For hva var det som skjedde for de muslimske kvinnene på den arabiske halvøya da Muhammed gjennomislamiserte samfunnet? Før islam var kvinnen og hennes barn først og fremst en del av et stammefelleskap. Hun hadde høy grad av råderett over egen kropp og seksualitet i denne perioden før islam, som innen islam kalles jahiliya, tiden da hedenskap hersket. Hun kunne ha seksuelt forhold til flere menn samtidig, og hun stod fri til å skille seg. Hun kunne endog peke ut hvem hun mente egnet seg best som far til hennes nyfødte barn, hvis hun hadde hatt seksuelt forhold til flere menn da hun ble gravid. Før islam tilhørte kvinnen og barna stammen, mens ektemannen kom og gikk med handelskaravanene. Grunnet ektemannens reisevirksomhet, hadde han åpenbart ikke fysisk mulighet til å utøve kontroll over henne i hverdagen. Ektemannen og stammens prestisje og ære den gang var således ikke knyttet til kvinners seksuelle renhet. Tvert om kan man med tyngde hevde at den arabiske kulturen før islam var preget av en promiskuøs epoke (basert på Fatima Mernissi, Beyond the Veil. Male-Female Dynamics in Moderen Muslim Society).
Med islam endret bildet seg radikalt. Stammen som det sosiale systemet ble erstattet med familien. Slik ble kvinnen underlagt mannen ekteskapelig. Kjønnssegregering som er så fremtredende i islam også i Norge, noe vi bevitnet da Dronning Sonja besøkte moskeen Islamic Cultural Centre i 2009, fratok kvinner bevegelsesfrihet og utestengte henne i betydelig grad fra det offentlige rommet, og kjønnsdiskriminerende formell juss, sharia, ble innført: Kvinner fikk sterkt begrensede rettigheter til skilsmisse, mens mannen fikk full, rask og enkel tilgang til skilsmisse. Kvinnens vitnesbyrd ble definert til halvparten av mannens vitnemål, hennes arverettigheter ble redusert til det halve av mannens arv. Muslimske men fikk videre tilgang til også å gifte seg med jødiske og kristne kvinner, samt slavinner, da fordi det tas for gitt at barna følger mannens religion, mens muslimske kvinner kun får gifte seg med muslimske menn av samme årsak. I tillegg ble flerkoneri innført ved lov, og det ble endog innført skilsmisseregler for jentebarn som ikke er kommet i puberteten (Tove Stang Dahl har utgreid om dette mesterlig i boken Den muslimske familie. Regelen om skilsmisse for jentebarn er å lese i Koran-verset 65:4: “For dem av deres hustruer som har avskrevet menstruasjonen – om dere er I tvil, så er ventetiden tre måneder, og også for dem som ennu ikke har menstruert”).
Når Trond Ali Lindstad forfekter at islam likestiller kjønnene, står han således overfor det man må kunne kalle et uløselig dokumentasjonsproblem. Likeledes har Ilham Hassan et durabelig forklaringsproblem, all den tid at de rettighetene muslimske kvinner fikk, som skal være gudegitte og dermed gyldige til enhver tid, må kunne karakteriseres som magre. Likeledes fratok altså flere av ”rettighetene” frihet kvinnene hadde hatt. Slavehandel med kvinner kunne også fortsette med islams velsignelse.
I Koranen finner man likeledes flere svært kjønnsfascistiske uttalelser og beskrivelser, som brukes aktivt når typisk de ortodokse lærde skal tolke islam. Det mest kjente er dette verset: ”Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettsskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk” (4-38).
Blant annet dette verset, danner grunnlag for den absolutte forsørger- og lydighetsplikten i islam. Mannen har en absolutt forsørgerplikt overfor hustru og barn, og når denne plikten er innfridd, inntrer kvinnens absolutte lydighetsplikt. For kvinnen innebærer lydighetsplikten ”en plikt til å oppholde seg i hjemmet. Hun kan bare forlate dette etter hans forhåndssamtykke eller tillatelse. I denne siden av lydighetsplikten ligger det rettslige grunnlag for segregasjonen mellom kjønnene i islam. Lydighetspliktens øvrige innhold består i best mulig å oppfylle ektemannens ønsker og behov, skjøtte hans hjem og dra omsorg for hans barn. Endelig innebærer lydighetsplikten at han har det endelige ord når det gjelder hennes utdannelse og arbeid utenfor hjemmet, og hvem hun skal omgås med. Oppfyller hun ikke sin lydighetsplikt, har han rett til sanksjoner, derunder rett til å utøve fysisk vold innen visse grenser,” skriver Tove Stang Dahl.
Personlig har jeg opplevd hvordan denne lydighetsplikten fungerer i det daglige livet gjennom en nær og velutdannet venninne i Pakistan og hennes legeektemann. Hennes mulighet for å besøke egne foreldre etter giftermålet, var sterkt begrenset etter ektemannens pålegg, det samme gjaldt hvilke venner hun kunne pleie kontakten med. En vårdag i 1993 spurte jeg henne om hun ønsket å være med meg på en reise til Nord-Pakistan og byen Gilgit, der hun hadde bodd noen år som barn. Hun var yr av glede da ektemannen ga sin tillatelse til reisen, for så dagen før avreisen slukøret fortelle at han hadde ombestemt seg. Dermed ble det ikke et besøk i Gilgit på henne.
Hvor vanskelig det må være for en troende muslimsk kvinne å bryte med lydighetsplikten, illustrerer denne anerkjente hadithen: ”… kvinner bærer frem sine barn, er mødre for dem, og gir dem lidenskapelig omsorg, og de som ber vil komme til Paradis, forutsatt at de ikke begår noe galt overfor sin ektemann.” Denne hadithen kommer med det samme budskapet: ”Hvis det hadde stått til meg å beordre noen til å kaste seg til marken for andre enn Gud, ville jeg sannelig ha beordret kvinnen til å kaste seg til marken for mennene sine. (…) En kvinne kan ikke oppfylle sine plikter for Gud uten først å ha oppfylt dem som hun skylder mannen sin” (her sitert fra boken Hvorfor jeg ikke er muslim, av Ibn Warraq).
Det er altså en god grunn til at noen muslimske kvinner drister seg frempå når ekteskapskontrakten skal signeres, og får kontraktfestet rett til å besøke foreldre og søsken, rett til å fortsette på begynt utdannelse, og eksempelvis rett til å arbeide. Mitt klare inntrykk er derimot at få våger å ta initiativ til å sikre seg kontraktfestede rettigheter ved ekteskapsinngåelse, da det lett tolkes som oppsetsighet og en lite ønsket selvstendighet fra kvinnens side.
Med islam kom det også et voldsomt fokus på kontroll av seksualitet og ærbarhet, som har konsekvenser helt inn i norske barneskoler i dag, der jenter som ikke kler seg i tråd med islams krav til anstendighet, og som eksempelvis omgås gutter i vennskapelige former, kan oppleve seksuell trakassering. Dette er særlig et resultat av den strenge kjønnssegregeringen innen islam og tildekningen av kvinnene, som var ment å skulle avseksualisere forholdet mellom kjønnene. Kjønnssegregeringen har resultert i ”seksualisering av menneskelige relasjoner”, som sosiologiprofessor Fatima Mernissi sier det. Denne nær sagt monotone fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekt, slik man opplever det både i den muslimske verden og i muslimske miljø i Norge, underbygges i dette Koranverset: ”Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.”(Koranen 24:31).
At man sjelden hører en muslimsk kvinne komme gående med klakkende lyder fra skohælene, enten man er i Oslo eller Dubai, er det med andre ord en god forklaring på. Hennes tilstedeværelse skal minst mulig tilkjennegis.
Den ”muslimske idealkvinnen” bør nemlig ha disse egenskapene: ”bluferdighet, dydighet, sømmelighet, anstendighet, respektabilitet, beskjedenhet og unnseelse,” som Stang Dahl sier det.
Den seksuelle undertrykkelsen av den muslimske kvinnen er også slående. Både Koranvers og hadith støtter opp under kvinnens helt underordnede seksuelle stilling i samlivet med ektemannen: ”Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker…” (2:223). Koranverset tolkes av mange til at mannen har fulle rettigheter til seksuell tilfredsstillelse når han måtte ønske det. Stang Dahl kommenterer dette verset slik: ”Sin kornåker går man til som man selv bestemmer, når man vil og man dyrker den hvordan man vil. Den har man fullt herredømme over.” Et hadith som jeg ofte har hørt sitert av muslimske kvinner, handler om en ugift ung kvinne som spurte Muhammed om hva en ektemanns rettigheter gikk ut på. Muhammed skal ha svart: ”… hvis han skulle ønske å søke å få henne mens hun er på en kamels rygg, skulle hun ikke nekte ham hans ønske…” Også dette er en relevant hadith i denne sammenhengen: ”To bønner som aldri kommer opp til himmelen, er bønnen til en rømt slave og til en motvillig kvinne som skuffer mannen sin om natten.”
Her følger noen andre hadith om kvinner, også fra Warraqs bok:
I en drøm fikk jeg se helvetes ild og jeg la merke til at den fremfor alt var befolket med kvinner som hadde vært utakknemlige. ”Hadde de vært utakknemlige mot Gud?” De hadde ikke vist mennene sine takknemlighet for alt det de hadde gitt dem. Selv etter at du hele livet har overrøst en kvinne med din gavmildhet, vil hun fortsatt finne en eller annen bagatell å klandre deg for en dag, og si: ”Du har aldri gjort noe for meg.”
Hvis det er et vondt varsel, så er det et hus, en kvinne og en hest.
Et folk vil aldri oppleve suksess hvis det betror seg til en kvinne.
Det er bedre for en mann at en gris skiter på ham enn at han kommer borti albuen til til en kvinne som ikke er tillatt for ham.
Den som berører hånden til en kvinne som ikke er hans, vil få lagt glødende kull i hånden på dommedagen.
Tre ting kan avbryte bønnen hvis de går foran en som ber: en svart hund, en kvinne og et esel.
Jeg kunne fortsatt å ramse opp dypt anti-feministiske sitat fra hadith, og ikke minst, sitat fra den mest innflytelsesrike historiske tolkeren av islam, Abu Hamid al-Ghazali (1050-1111). Jeg nøyer meg med ett sitat fra al-Ghazali: ses som den største og mest innflytelsesrike teoretikeren i islams historie. Sitatet er flittig utsagn brukt i islamsk litteratur om kvinner: ”Hun bør holde seg hjemme og arbeide med å spinne, hun bør ikke gå ofte ut, hun må ikke være godt informert og hun må heller ikke snakke med naboene og bare besøke dem når det er helt nødvendig. Hun bør ta seg av mannen sin og respektere ham når han er til stede og når han er borte, og prøve å tilfredsstille ham i alt. Hun må ikke bedra ham eller mase til seg penger fra ham. Hun må ikke forlate huset uten hans tillatelse, og hvis hun får denne tillatelsen, må hun gå ubemerket. Hun bør kle seg i gamle klær og gå i tomme gater og smug, unngå markedsplasser og passe på at ikke en fremmed får høre stemmen hennes eller dra kjensel på henne. Hun må ikke snakke til en av mannens venner selv om det inntreffer en nødsituasjon. (…) Det eneste hun skal bekymre seg om, er dyden sin, hjemmet sitt og bønnene og fasten. Hvis en venn av mannen hennes kommer på besøk mens han er borte, må hun ikke åpne døren eller svare ham, for å sikre seg selv og ektemannens ære. Hun bør akseptere det mannen gir henne som nok for sine seksuelle behov til enhver tid.” Ghazali advarer så menn mot kvinner fordi kvinners ”forstillelse er enorm og deres onde påfunn er farlige, de er umoralske og ondsinnede (…) Det er et faktum at alle prøvelser, ulykker og sorger som rammer en mann, kommer fra kvinner.” De lite flatterende uttalelsene er også hentet fra Warraqs bok.
At kvinner både er fysisk, moralsk, intellektuelt og rettslig underlegne mannen, har altså guddommelig godkjenning i Koranen, og støttes opp av hadith og de fremste teologiske tolkerne. Reformvennlige muslimer prøver gjerne å hvitvaske islam ved å påstå at det negative kvinnesynet ikke har belegg i Muhammeds liv og lære, ei heller i Koranen. Typisk fremheves denne hadithen, noe jeg har opplevd mang en gang fra feministisk hold i Pakistan: ”Paradis ligger under din mors føtter.” Hadithen skal altså ”motbevise” islams kvinneundertrykkelse og være et argument mot de ortodokse kreftenes islamtolkning. Utfordringen er at de ortodokse da kan legge frem drøssevis av hadith (og Koranvers), som motvekt. Debatten går i stå, det vil si de reformvennlige taper så lenge de ikke insisterer på å bruke kritisk fornuft og avviser religiøse tekster.
Det er nettopp den manglende kritiske fornuften som jeg mener er så fremtredende i debatten om muslimske kvinner og ufrihet versus frihet. Muslimske talspersoner, som Lindstad og Hassan, opptrer som om de forholder seg til islam som en godtepose man fritt kan forsyne seg av ved ulike behov, og der alle de ”sure bitene” ignoreres. Slik forblir en muslimsk kvinnes rettigheter og status veid i forhold til hennes religiøse bakgrunn, ikke selvfølgelige rettigheter og status hun skal ha i kraft av å være et menneske. Å stå opp imot forherdede mørkemenn og deres uhellige regler og tekster, burde de selv ansett som deres hellige og ufravikelige plikt.
Islams og Muhammeds kvinnesyn, finner man for øvrig ikke maken til i verken Jesu liv eller Det Nye Testamentet. At kristendommen og dens geistlige har undertrykt kvinner, er det derimot ingen tvil om. Alle de store verdensreligionene har vært brukt som et instrument mot kvinner. Islam står imidlertid uomtvistelig i en grell særstilling grunnet Muhammeds liv, sharia og vers i Koranen.
Ihlam Hassan og dets like beveger ikke Norge fremover, er den åpenbare konklusjonen.