Meny

Politikk

Har vi egentlig noe valg?

Vi er heldige. Vi lever i et åpent og liberalt samfunn basert på menneskerettigheter. Hijaben er motsatsen til disse godene. Jeg mener at den økende bruken av hijab som vi har sett det siste tiåret er et varsel om en verdimessig stormbyge under oppseiling. Jeg håper jeg tar feil. Grundig feil. Men håpet svinner dag for dag. Når kommer dagen da det er mulig å ta en substansiell offentlig samtale med ledende politikere om et slikt ”verdivarsel”?

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Jeg ønsker å være personlig. Det er to grunner til dette: Det personlige og nære samfunnet setter jeg umåtelig pris på. Jeg frykter vi kan miste det. Dernest gjør jeg mitt beste for å ha respekt for meningsmotstandere, selv om det glipper innimellom. Tålmodighet år ut og år inn er ikke nødvendigvis en enkel utfordring. Og man skal vitterlig være svært tålmodig etter å ha sett de ulike utspillene det siste døgnet etter FrP sitt forslag om å forby hijab i barneskolen. Intellektuelt og faktuelt er dessverre nivået av ”en annen verden”.

Boken min fra 2007, Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme, har et hovedbudskap som dessverre så mange politikere den dag i dag ikke synes å ville ta innover seg, nemlig at den totalitære religionspolitiske ideologien islamismen, er på fremmarsj, sterkest symbolisert i det offentlige rommet gjennom tildekking av jenter og kvinner. Det er en ideologi som er i full kamp med alt hva vi kjenner av menneskerettigheter og frihet. En kvinne og flyktning som jeg har stor respekt for, franskiranske Chahdortt Djavann, karakteriserer slørets betydning for islamistene slik: Det er deres ”fremste krigsmaskin” i det offentlige rommet. Dess flere jenter og kvinner de får inn i sløret, jo sterkere får de manifestert sin ideologi i samfunnet vårt, forklarer Djavann. Dansksyriske Naser Khader, en av Danmarks mest populære politikere, advarer også i klare ordlag om symbiosen mellom sløret/hijaben og islamismen. Det samme gjør professor i islam, den iranske flyktningen Mehdi Mozaffari ved Universitetet i Århus. Flere europeiske størrelser med røtter i den muslimske verden sier det samme. Men hvorfor ser ikke dette temaet ut til å vekke det brede spekteret av politikers oppmerksomhet og bekymring? Det undrer meg stort. Jeg trodde i mitt troskyldige sinn at politikere, enten de hører hjemme i Ap, Høyre, Venstre, SV, KrF eller Sp, prissatte den personlige friheten i samfunnet vårt like høyt som meg selv.

Så til neste ubehag: Påstander om at hijaben er en form for ”beskyttelse” mot ”uønsket seksuell oppmerksomhet”. Dette stemmer ikke, skal vi tro kvinner i den muslimske verden, og andre som har erfart ”stemningen” i muslimske land, inkludert meg selv. Det ”koker” av seksualitet i det offentlige rommet. Menns seksuelle trakassering av kvinner er voldsom. La meg illustrere dette med en hendelse: Min beste venninne i Islamabad fikk ”kultursjokk” da hun besøkte Norge (og Vesten) første gang. Hun trodde at menns seksuelle trakassering var et verdensomspennende fenomen. Men her kunne hun vandre alene i gatene, sitte alene på kafé – uten slør – og ikke en eneste mann plaget henne. Hun opplevde for første gang i sitt liv ”bli behandlet som et menneske, ikke et objekt”, som hun sa det. Hva handler dette om? Det handler om islams kvinnesyn. Hun skal atskilles fra menn, og hun er underordnet menn. Hun er et menneske med færre rettigheter – en annenrangs borger. Kontroll over hennes seksualitet er avgjørende for å realisere det islamske samfunnssystemet. Kvinnens seksualitet anses som sterk og farlig. Hun er fristerinnen, mannen er ofret. Hovedansvaret for at utenomekteskapelig sex ikke skjer, pålegges kvinnen. Derfor skal hun (blant annet) dekkes til. Og det forbudte og bortgjemte, hva fører det til? ”Aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret,” som Djavann sier det. Dette er et menneskesyn og system jeg vet norske politikere ikke står inne for, langt derifra. Blant annet derfor blir det for meg helt uforståelig at de vil være så ”sjenerøse”, at de til og med vil la kvinner vandre i burka i Norges gater – det verste konstruerte redselskabinettet av et plagg verden noensinne har sett. Jeg er sikker på følgende: De samme politikerne ville ikke nølt med å ha deltatt i en internasjonal stormprotest hvis apartheidregimet i Sør-Afrika hadde tvunget den svarte befolkningen inn i burka. Da hadde politikere fra hele den politiske skalaen stått skulder ved skulder. Men ikke nå, altså – når det handler om kvinner og religion…

Jeg nærmest hører mine meningsmotstandere mumle noe om ”det frie valget” nå: at kvinner selv sier de velger burkaen (og andre former for slør, særlig hijab). Slik som Klassekampens ”vekkelseskommentator” i Kairo, Amal Wahab, sa i samme avis i 2007: 38 år gammel tok hun på seg hijab etter å ha lest koranen i to år: ”Det var den lykkeligste dagen i mitt liv!” La meg først slå fast dette: Det er ikke alle valg det står respekt av. Dernest: Wahab forteller (korrekt) at kvinnelige TV-programledere i Egypt mister jobben hvis de bruker hijab. Men hvorfor er egyptiske myndigheter på vakt mot hijab? Fordi de har erfart at intens religion i det offentlige er en ideologisk trussel – ikke minst mot kvinners frihet, noe Tyrkia også har erfart, og derav lovforbud mot hijab blant annet på universitet.

Ja, jeg har foreslått mange ganger at burka og niqab – maskering i det offentlige rommet – må forbys. Valget mitt var enkelt både i forhold til menneskesyn og sikkerhet. Men jeg misliker posisjonen med å komme med forbud. Det er nesten ikke til å holde ut. For jeg elsker frihet. Men det er nettopp denne takknemligheten over friheten vår som får meg til å trosse min egen indre motstand mot min selvpålagte posisjon. Vi må være entydige i holdning og handling overfor frihetsberøvende krefter. Derfor ønsker jeg også hijaben ut av skolene og universiteter og offentlige arbeidsplasser. Hijaben er ideologisk propaganda for formørkelse av samfunnet – enten brukeren er seg bevisst det eller ei. Men det er her jeg slet ideologisk for noen år siden på en strevsom vei mot standpunktet. I utgangspunktet ville jeg kun forby hijaben i skolen, ikke kristne kors eksempelvis, fordi korset ikke står for politisk og juridisk formørkelse. Ja, dette er et betent felt der vi raskt kommer inn i rettighetskonflikter og etiske dilemmaer. Men det er to forhold jeg ser som avgjørende. Det ene har å gjøre med det demonstrative. Politiske eller religiøse symboler som virker påtrengende på omgivelsene bør forbys i grunnskoler og på offentlige ansatte. Her går det selvfølgelig ikke an å trekke en prinsipiell grense. Dette handler om skjønn. Et lite smykke med kors eller Fatimas hånd er ikke påtrengende. Men prangende merker på klærne, er det. Saksbehandlere ved sosialkontor bør ikke ha anledning til å gå med gensere med påskriften ”Jesus lever”. Forøvrig har skoler og arbeidsgivere full rett til å innføre restriksjoner på bruk av synlige stringtruser eller seksuelt påtrengende kledning, noe som jo også blir praktisert mange steder.

Det andre forholdet jeg mener er sentralt, handler om symbolenes betydning. Det bør for eksempel ikke være lov til å gå med cannabis- eller LSD-symboler i skolen, selv om det bare dreier seg om et lite smykke i halsen. Det nytter ikke for elevene å komme å si at ”for meg handler ikke cannabis-bladet om rus, men om fotosyntese og oksygen”. Symbolet har en konvensjonelt konstituert betydning som er uforenelig med skolens verdigrunnlag. Det er heller ikke lov å gå med nazisymboler i skolen og statlige ansatte får ikke bære hakekors, nettopp fordi naziideologi er uforenelig med statens og skolens verdigrunnlag.

Hijaben bør forbys i skolen og på offentlige ansatte av begge de ovennevnte grunner; både fordi hijaben er konstruert av islamister, den er en påtrengende, politiskreligiøs markering, og fordi symbolets betydning ikke kan aksepteres i offentlige institusjoner. Til syvende og sist koker dette ned til at hijaben symboliserer en ideologi som står i motstrid til menneskerettigheter og det sekulære demokratiet.

Falt du av nå? Hvis ja, hør godt etter. Sikkerhetstjenesten i Nederland meldte i en rapport i 2007 at radikal islamisme i Europa er på vei inn i en ny fase, der man avstår fra bruk av vold og i stedet arbeider for å bryte ned vestlige verdier innenfra, særlig kvinners frihet, og dermed presses eksempelvis flere og flere jenter og kvinner inn i hijaben. Strategien vinner særlig gehør blant de unge, ble det sagt. Og fra den andre siden av kanalen, kom denne sjokkmålingen i 2006: 37 prosent av unge britiske muslimer ønsker et shariastyrt Storbritannia. 75 prosent mener kvinner skal bære slør. Etter dette er det kommet flere undersøkelser som viser betydelig radikalisering ved de britiske universitetene, blant unge muslimske tyrkere, og vi ser jo med det blotte øyet hva som foregår på våre egne universitet, som Islam Nets voldsomme fremmarsj. Men blinker varsleklokkene hos politikere flest? Eller er det slik jeg tror, at politikerne tror dette er et forbigående fenomen, endog et uskyldig fenomen?

Jeg tror ikke fenomenet er forbigående. Langt derifra. Uskyldig er det uansett ikke. Vi ser nå at vi er kommet lengre enn oppstarten på nok en voldsom kamp om Europas ideologiske hjerte. Kampen mot kommunismen, fascismen og nazismen vant vi. Dette er mitt håp i dag: at vår tids ideologiske kamp klarer Europa nok en gang å vinne. Det skjer dog kun hvis vi får en bred oppvåkning snarest mulig og derav politisk handling.

Toget har forlatt perrongen. Endestasjonen er høyst uviss.