Hege Storhaug, HRS
Jan Arild Snoen i Minerva har reflektert rundt muslimers nylige feiring av Eid al-ahda, 16.november. Først vil jeg imidlertid selv påpeke en vesentlig forskjell på islam og kristendommen i denne sammenhengen: Som de fleste vet betyr islam underkastelse. I islam finnes det således lite rom for tvil og opprør, noe som historien om Abraham og sønnen Isak bevitner. I kristendommens fortelling kjemper Abraham med seg selv og sin samvittighet og tvil, da Gammeltestamentets Gud beordret han å drepe sønnen Isak. Med dette ga kristendommen, og således Vestens tradisjon, rom for skepsis og tvil, og dermed rom for opprør. Disse trekkene finnes ikke i islam. Koranen forteller den samme historien om Abraham, men legger ingen vekt på Abrahams tvil og motstand. I Koranens versjon hører Abraham hva Gud befaler, og forbereder seg på å utføre ordren. Det fins ingen kamp eller tegn til opprør. Som den amerikanske forfatteren Paul Berman sier i boken Terror og liberalisme: ”I islam er underkastelse alt. Gjennom underkastelse overfor Gud kan islam skape et enhetlig, moralsk og tilfredsstillende samfunn – i det minste potensielt, selv om virkelighetens muslimer i enkelte perioder skulle ha glemt sine religiøse forpliktelser. Underkastelse er veien til sosial rettferdighet, til en tilfreds sjel og til harmoni i verden.”
Kristendommens legitimering av opprør, banet således vei for reformatoren og teologen Martin Luther (1483 – 1546), da han startet sin kamp mot de herskende innen kirken.
Slik åpner Snoen sine refleksjoner rundt feiringen av Eid al-ahda:
Den 16. november feiret muslimer verden over Eid al-ahda. Denne feiringen får kanskje ikke like mye oppmerksomhet som Eid ul-fitr, som markerer slutten på Ramadan, og i år ble feiret i begynnelse av september. Men vi burde ikke overse den.
Ettersom en økende andel opplever at kristendommen har mindre og mindre betydning for deres hverdag, har vi i Norge og store deler av Vesten en tendens til å behandle de religiøse høytidene som noe overfladisk, som folklore eller en anledning til å samle familien. Juleaften blir til Jesusbarnet i krybben, julenissen og vise menn fra Østerland. Og gaver, selvsagt.
Men vi bør ta region på alvor, både fordi den er viktig for mange mennesker, og fordi den motiverer handlinger, både gode og dårlige.
Hvorfor feires Eid al-ahda? For noen handler det sikkert om å samle familien, gaver og god mat. Mange muslimer vil også si at den handler om ydmykhet – om å ikke sette seg selv i sentrum for alle ting. Men hvis det er dette som er essensen i Eid, så kunne jeg tenke meg mye som illustrerte dette på en bedre måte enn den historien som faktisk er selve utgangspunktet for feiringen.
Det offeret som her feires, og som i dag symboliseres gjennom å ta livet av dyr, har sitt opphav i en historie som vi finner både i Koranen og i Det Gamle Testamentet.
Allah vil teste lydigheten til Ibrahim, og pålegger ham derfor å ofre sin eneste og høyt elskede sønn Ishmael – ta livet av ham, rett og slett. Det oppgis ingen rasjonell grunn til hvorfor han skal gjøre dette. Ja, denne meningsløsheten er selve kjernen i historien. Det er nettopp Ibrahims vilje til å drepe sin egen sønn, uten å mukke og uten å forlange selv den mest ubetydelige begrunnelse, som gjør ham moralsk høyverdig. Ikke bare det, Ishmael fremheves som ekstra rettskaffen, fordi han uten å klage underkaster seg. Eid al-ahda handler i bunn og grunn om vilkårsløs og total lydighet.
Samme historie fortelles i Bibelen (1. Mos, kap. 22), der hovedpersonene kalles Abraham og Isak. En forskjell er at i Bibelen blir Isak lurt av sin far, og er ikke villig til å ofre seg. Jeg vet ikke hvilken moral som er verst av disse to, men det er jo ikke vanskelig å se at Ishmaels vilje til å ”dø for saka” er et passende forbilde å vise til når islamister skal rekruttere unge menn til selvmordsangrep.
Noen vil legge vekt på at Allah/Gud bare ville teste Ibrahim, og at han stoppet det grusomme psykologiske eksperimentet da Ibrahim var klar til å gjennomføre det. Men moralen i historien består: Viljen til total underkastelse.
Den største av alle pilgrimsferder til Saudi-Arabia er knyttet til denne feiringen, og et høydepunkt er steiningen av djevelen. Hvorfor skal djevelen steines? Svaret finner vi i historien om Ibrahim og Ishmael. Satan fristet dem til ikke å gjøre som Allah forlangte, og de svarte med å kaste småstein på ham. Men bør ikke ethvert menneske med sunn fornuft og omsorg for sine medmennesker ta Djevelens side i denne saken? Selv om hans motiver er egoistiske, er det Satan som forsvaret Livet, Friheten og Individet, mot Allah som er en totalitær, stormannsgal og blodtørstig bølle.