Hege Storhaug, HRS
Det skjedde første gang i 1992; media kunne rapportere om mange tvangsekteskapssaker der jenter hadde flyktet til den norske ambassaden i Islamabad (ja da, det var jeg som skrev reportasjen 8.november 1992 i Dagbladet). Det sier seg selv at det eksempelvis skal mye til for at ei jente/ung kvinne våger å flykte fra æreskulturen og familien på den pakistanske landsbygda. Også å gå under jorden i Norge med ny identitet. Det skjer med livet som innsats, bokstavelig talt. Dermed er den logiske slutningen at langt de færreste våger å søke hjelp. Nettopp derfor gikk Terje Bjøranger og Gunnar Svensson i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og æresrelatert vold ut i 2006 og anslo at 2 000 unge var blitt tvangsgiftet de siste to årene. Tallet er svimlende, men antakelig nærmere sannheten enn myndighetene og sentrale talspersoner liker. Man skal rett og slett være både blind og døv for ikke å forstå at tvangsekteskap er særdeles høyt utbredt. La meg gi én illustrasjon: i løpet av de siste 18 årene har jeg ikke registrert en eneste norskpakistansk politiker som ikke personlig har vært involvert i ekteskapsdrama eller blitt giftet bort av familien. Ikke én. Dette skal i utgangspunktet være resurssterke personer, og da kan man jo selv resonnere seg frem til hvordan ”folkemengden under dem” har det.
Terje Bjøranger sier følgende til Aftenposten om hvilke familier som antakelig ikke praktiserer tvangsekteskap: ”De som har liten eller ingen kontakt med familien i hjemlandet. De som flytter ikke bare økonomisk og geografisk, men også mentalt og verdimessig” (kun i papirutgaven). Da er alt sagt – egentlig, eller? For; da står vi igjen med personer som Shakil Rehman, Jeanette (brøt ut etter tvangseketskap) og Shazad Rana. Utbrytere. Med de kostnadene det har medført.
Jeg snakket nylig med en som jobber for myndighetene mot tvangsekteskap. Vedkommende sa at tvangsekteskap må være svært utbredt, for eksempelvis hver eneste gang vedkommende har en utsatt ungdom i samtale, typisk jente i tenårene, så forteller jenta om alle venner og bekjente som sliter med det samme – men som ikke våger å søke hjelp. Nøyaktig samme opplevelse hadde jeg da jeg jobbet med research i 1997 til boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998). Alle de unge jeg intervjuet mente det var en ”sensasjon” og ”sjokknyhet” hvis noen fikk gifte seg av kjærlighet – endog med en av ”sine egne”, altså samme etniske og religiøse bakgrunn.
Aftenpostens oppslag kan således karakteriseres som sommerens ”flått-nyhet” – standardnyheten om den farlige flåtten i agurktiden (jeg har selv skrevet en slik reportasje om flåtten som sommervikar i Dagbladet i 1992, bare så det er ”innrømmet”).
Når Aftenposten stiller spørsmål ved hvorvidt det har vært begått æresdrap i Norge, er det som om man knapt tror hva man leser. Jeg vet at avisens journalist Olga Stokke har lest boken min Men størst av alt er friheten. Den åpner med æresdrapet av Anooshe i Kristiansund 26.april 2002. Jeg siterer fra både lagmannsretten og Høyesterett – som slår krystallklart fast at dette var et æresdrap (for sikkerhets skyld sjekket jeg nå om jeg husket rett, og det gjorde jeg. Side 27 i boken omtaler dommene).
Det første æresdrapet i Norge – der det kom utrykkelig klart frem at det nettopp handlet om æresdrap – var det såkalte ”berberdrapet” i Drammen i 1982. Selvsagt også bredt dekket i Stokkes Aftenposten. Det som ikke kommer frem i artikkelen her er at den eldste drapstiltalte endog skrev brev til Tyrkias statsminister og ba om hjelp fordi han kun ”hadde utført sin plikt om å drepe”, noe han trengte hjelp til å få norske myndigheter til å forstå – for så å bli frikjent. Deretter hadde vi trippeldrapet på Holmlia i 1988, som levnet ingen tvil om æresmotivet. Norskpakistaneren Khalid Javed skjøt sin høygravide søster og svoger i 1988. De hadde giftet seg mot familiens vilje. Javed fikk livstidsdom og utvisningsvedtak. Han søkte myndighetene om å ikke bli utvist med begrunnelsen: jeg kan bli utsatt for hevndrap i Pakistan. Justisdepartementet svarte han kontant: Du er det beste beviset på at æreskulturen har slått røtter i Norge. Du kan like godt bli drept her som i Pakistan.
Han ble utvist etter soning.
Informasjonen om Justisdepartementets håndtering har jeg fra en sentral kilde i byråkratiet den gang.
Her er for øvrig en kronikk jeg skrev i Aftenposten i 2003 om æresdrap, der konkrete saker nevnes.
Det Aftenposten har ”rett i”, hvis et slikt uttrykk kan godtgjøres, er at vi antakelig har hatt langt flere æresdrap enn hva som kommer frem i rettergangen og domfellelser. Da tenker jeg ikke minst på trippeldrapet på Kaldbakken. Jeg fikk selv informasjon fra norskpakistanere om at det ble snakket om i bekjentskapskretsen til familien allerede et år før tragedien skjedde, at konfliktene i familien rundt døtrene ville ende med drap. Blant ”vanlige” norskpakistanere har jeg til gode å høre noen påstå at dette ikke var et æresdrap. En ung kvinne fortalte meg endog at trippeldrapet ble brukt av foreldre som trussel om hva som ville skje hvis man motsatte seg arrangert ekteskap. Nøyaktig det samme gjelder Rahila Iqbal-saken, der Abid Q Raja som advaokat for faren gjorde en formidabel innsats for å dekke over hva som faktisk skjedde med Rahila.