Mediene og islam – en ubeleilig sannhet
Den amerikanske studenten Alex Knepper har skapt bruduljer i USA etter at han utfordret herskende ideer om såkalte “date rape”. Han intervjues derfor av en spaltist for en nederlandsk storavis – for kun å oppleve seg selv beskrevet i spalten som en uvitende fyr som har stygge og fordomsfulle holdninger om islam. Knepper har faktisk studert islamsk historie, og det er klart at han vet en del mer om islam enn sin intervjuer. Men i de store vestlige mediene i dag, med få unntak, forbys kunnskapen hans, og gjennom en merkelig orwelliansk alkymi, blir kunnskapen magisk forvandlet til uvitenhet og intoleranse i politisk korrekte aviser.
Av Alex Knepper, for HRS
Vestens store illusjon om religion er ideen om at hvilken som helst legitim tro nødvendigvis må være en godhetsfaktor. Det er denne edle løgnen som fører til at vestlige mennesker – særlig de som har blitt oppdratt på et kosthold bestående av multikulturalisme og kulturell relativisme – betrakter islam som en slags eksotisk versjon av kristendommen; det vil si, ikke nødvendigvis rendyrket, men innerst inne et positivt fenomen.En journalist og spaltist for en nederlandsk storavis intervjuet meg nylig over telefon om utviklingen i Washington, D.C. Utgangspunktet var en kontroversiell spalte jeg hadde skrevet om ”date rape” for studentavisen ved American University i Washington hvor jeg er student. Men samtalen dreide seg raskt til å handle om nederlandsk politikk – for å være mer presis, om islam og Geert Wilders.Selv om journalistens artikkel behandlet meg hyggelig i forhold til striden om spalten min om ”date rape”, var det slående å oppleve hennes uærlighet i forhold til islam. I samsvar med de vestlige medienes konstante forsøk på å karikere kritikere av islam som idioter, beskrev hun mine synspunkter om islam og Wilders som marginale, uvitende og basert på vulgære stereotyper.
Ut fra den nederlandske journalistens spalte forstår man ikke at jeg faktisk studerer islamsk historie og at journalisten, som presenterte intervjuet som kort og overfladisk prat, faktisk hadde snakket med meg i nesten en time – og at i løpet av den timen informerte jeg henne om detaljer i islamsk historie som hun tydelig ikke hadde kjennskap til.
Hun nevnte for eksempel ingenting i spalten sin om mine utlegninger om Hudaybiyyah-traktaten, som Muhammad signerte med Medina-staten. Traktaten skulle etablere en tiårs våpenstillstand mellom de to stridende leirene, men Muhammed brøt den så snart han hadde etablert tilstrekkelig makt til å erobre byen. (Denne episoden bidro forresten til den muslimske praksisen som er kjent som taqiyyah – det å lyve til fordel for troen.)
Jeg foreslo også overfor den nederlandske journalisten at hun kunne plukke en tilfeldig sura i koranen, og ta den for seg ord for ord. Jeg forklarte henne at dette var den raskeste måten å forstå nettopp hvor grusom den islamske troen er. Jeg siterte i tillegg Muhammads avskjedstale, hvor han erklærte at han hadde blitt ”beordret til å kjempe inntil alle menn sier ’Det er ingen gud uten Allah.’” Så var det det lille spørsmålet om islams institusjonaliserte pedofili; Aisha, Muhammeds barnebrud, hadde sex med den angivelige profeten, den perfekte muslimen, da hun bare var ni år gammel. Og dette var bare oppstarten. På grunn av alt dette er islamske verdier antitetiske i forhold til nederlandsk pluralisme, hevdet jeg.”Men det er akkurat hva jeg snakker om,” sa journalisten. ”Vi er et pluralistisk samfunn. Burde de ikke tillates å leve ut sine kulturelle verdier i Nederland?” Jeg sa at det ikke var tolerant å tolerere det intolerante. ”Det er hva Wilders alltid sier. Han sier alltid slike ting til Vesten. Men så snur han seg rundt og fornærmer muslimer i parlamentet. Ikke islam, men muslimer.”
Hun nevnte en ubehagelig uttalelse Wilders skal ha kommet med, og som de vestlige mediene angivelig nektet å rapportere (jeg har dessverre glemt detaljene), og spurte meg om jeg visste at han hadde prøvd å forby koranen.”Nei, det gjorde han ikke,” svarte jeg. ”Han ville bare understreke noe om ’hate speech’ lover. Han sa at hvis Mein Kampf kan forbys på grunn av hatefullt språk, så kan koranen også forbys. Og han har rett. Poenget var at religion ikke burde heves over all kritikk. Han ønsker ikke å forby den ene eller den andre.” (Hvis dette kan beskrives som å ”prøve å forby koranen,” hvor pålitelig kan hennes påstander om Wilders som demagog være?)I artikkelen siterte den nederlandske journalisten poenget mitt – som er et uomtvistelig faktum – at homofile menn ikke kan gå hånd i hånd i Amsterdam og nyte samme trygghet som før. Hun sa at dette var en absurd løgn som demagoger som Wilders har solgt til Vesten. ”Kom til Amsterdam. Du kan gå sammen med din kjæreste,” forsikret hun meg. Hva kunne jeg si? ”Nei, det kan jeg ikke.” Jeg nevnte angrepet på den homofile amerikanske redaktøren Chris Crain, som ble banket opp av en gruppe muslimske ungdommer i en gate i Amsterdam. Men hun insisterte på at dette var en ”ikke-sak”.Det som er foruroligende er at denne journalisten kan bli en slags profet. Fordi det er absolutt mulig at angrepene på homofile menn vil reduseres fordi de i økende grad legger bånd på atferden sin. Kort sagt; vi vil ikke oppleve mange liknende overgrep slik Chris Crain ble utsatt for, simpelthen fordi homofile vil bli mer og mer oppmerksomme på risikofaktorene. Den nederlandske artikkelen siterte min kommentar om at jeg ville nøle med å holde en annen mann i hånd i visse deler av for eksempel Mississippi. Det er rett og slett ikke trygt, så man gjør det ikke. Er Amsterdam – hovedstaden i landet som først tillot kjønnsnøytralt ekteskap – morgendagens Mississippi?På telefonen fremholdt journalisten faktisk at Ayaan Hirsi Ali egentlig var en mediehore som hadde løyet flere ganger om at hun hadde blitt truet på livet. Før drapet på Theo van Gogh, påsto journalisten, prøvde Hirsi Ali å provosere radikale muslimer til å drapstrue henne slik at hun kunne få en medieposisjon som islamkritiker. Hirsi Alis liv hadde den gang aldri blitt truet, sa journalisten, men hun visste at hvis hun provoserte radikale muslimer, så kunne hun oppnå berømmelse. Hennes far bekreftet dette, sa journalisten til meg.Hvordan kan man svare på slikt motbydelig vå ? Et overordnet og ærlig blikk på Ayaan Hirsi Alis livshistorie, avdekker ingenting annet enn mot og integritet. Hun forstår og aksepterer risikoen det innebærer når man taler totalitær islam midt imot, og hun fortsetter å kjempe mens hun tvinges til å leve med livvakter. I en fornuftig verden ville hun bli anerkjent overalt som et strålende eksempel på intellektuelt heltemot. Kvinner som min nederlandske intervjuer, ser imidlertid på Ayaan Hirsi Alis tapre livshistorie og betrakter – utrolig nok – muslimer som ofrene.Den nederlandske journalisten og hennes relativistiske åndsfrender liker å anse seg selv som opplyste eliter som har vokst av seg gårsdagens borgerlige moralitet. Det er fint. Men problemet med denne postmoderne nihilismen er at alle andre, også muslimene, må følge den samme veien til opplysning og endring – ellers blir postmodernistene simpelthen knust. Islam har svart på all denne dumheten ved å diagnostisere den (helt korrekt) som et symptom på et moralsk og kulturelt vakuum i Europa, og det haster å fylle tomrommet. Ettersom min nederlandske journalist og hennes kollegaer – snyltere som tærer på liket av det gamle Europa – forsikrer alle med glede at vi ikke har grunn til å dømme andres kulturelle verdier, blir nederlandske verdier feid bort. Nederlendere blir foret med det bisarre argumentet at sharialoven ikke er bedre eller verre enn den nederlandske grunnloven, og at koranen ikke er bedre eller verre enn etikken til Aristoteles. Imperialisme? Pedofili? Det er helt greit, forutsatt at det forsvares av ikke-hvite mennesker i den tradisjonelle religionens navn.Kanskje den egentlige grunnen til at postmodernistene tilber islam er at den er så fremmed. Eksistensiell frykt har ikke funnet sin vei inn i den muslimske bevisstheten. Allah er ikke død. Muslimsk kultur er fremdeles kohesiv. Det er ingen Michel Foucault som ber til Allah, fordi det ikke er en Nietzsche som ber til Allah. Islam beholder fortsatt sin fundamentale følelse av kulturell enhet – den er en arv fra en verden før vårt relativistiske samtidsliv, før noen fant på kulturell relativisme, postmodernisme eller kritisk teori. Den islamske verden tror på noe, tenker den vestlige verdens journalistiske elite – hvorfor stjele dette fra dem og drukne dem i vår kjedelige verden, hvor vi er ”dømt til å være fri”?På en viss måte, har de postmodernistene riktignok rett: vi tror ikke på noe. Men vi må begynne å tro på noe igjen – hvis vi ønsker å få tilbake det som gjorde Europa til den store makten kontinentet engang var.Oversatt fra engelsk av Bruce Bawer