Hege Storhaug, HRS
Qutb ble henrettet av Gamal Abdel Nasser i 1966. Arven etter hans voldelige og totalitære ideer lever derimot i beste velgående, ja, ideene hans har aldri vært så utbredt noensinne før. Globaliseringen, uro på flere kontinent, de mye kortere reiseavstandene, det liberale vestens vidåpne dører for innvandring, har gitt Qutbs prosjekt en styrke på nivå med en tsunami. Hva forteller historien om Faisal Shazad, som jobbet for Elisabth Arden, er utdannet i USA, og jogger om kveldene?
Fouad Ajami, libanesisk født professor i USA, prøver å nøste i det som minne om en gåte. Men det er ingen gåte. Det er en stringent logikk bak utviklingen som har gjort verden til et helt nytt sted å leve. Fordi islamistene nå er innenfor våre egne grenser. De har rømt fra mislykkede stater i den muslimske verdenen – og de har brakt ruinene med seg hit. De flirer av nasjonale grenser, de flirer av nasjonale identiteter. Påstanden bekreftes av en rapport fra Britain’s House of Commons etter 7/7-bombene i 2005: nemlig hvilken trussel og utfordring de vestelige samfunnene utsettes for ved våre åpne grenser og den enkle tilgangen på statsborgerskap.
Vi har hørt det så mange ganger før: de fire mennene bak London-bombene var tilsynelatende så velintegrerte. Tre av dem var født briter, den eldste av dem var far til en 14 måneder gammel baby og fremsto som en rollefigur for andre ungdommer. En av de fire var en ganske privilegert gutt på 22 år. Faren forærte han en rød Mercedes, og han gikk i dyre moteklær og hårklippen var siste skrik. Denne gutten spilte cricket kvelden før han sprengte seg selv og andre i luften. Samme dag som Storbritannia ble lammet av en groteske hendelsen, har overvåkningskamera fanget 22-åringen i en butikk, der han kjøper snacks og kverulerer med den butikkansatte over vekslepenger.
To av de fire mennene hadde, akkurat som Faisal Shahzad, vært på opphold i Pakistan før udåden fant sted.
Samme mønsteret fant kanadiske myndigheter året etter London-bombene, da “home grown” jihadister ble tatt i terrorplanlegging, en av dem en skolebussjåfør:
A year after the London terror, hitherto tranquil Canada had its own encounter with the new Islamism. A ring of radical Islamists were charged with plotting to attack targets in southern Ontario with fertilizer bombs. A school-bus driver was one of the leaders of these would-be jihadists. A report by the Canadian Security Intelligence Service unintentionally echoed the British House of Commons findings. «These individuals are part of Western society, and their ‘Canadianness’ makes detection more difficult. Increasingly, we are learning of more and more extremists that are homegrown. The implications of this shift are profound.»
Den store utfordringen er: Hvordan kan disse ”kanadierne” snu ryggen til islams doktrine om jihad? Eksemplet Yasser Sirri illustrerer det som kan bli vestens banesår:
I think of one Egyptian Islamist in London, a man by the name of Yasser Sirri, who gave the matter away some six years ago: «The whole Arab world was dangerous for me. I went to London,» he observed.
In Egypt, three sentences had been rendered against him: one condemned him to 25 years of hard labor, the second to 15 years, and the third to death for plotting to assassinate a prime minister. Sirri had fled Egypt to Yemen, then to the Sudan. But it was better and easier in bilad al-kufar, the lands of unbelief. There is wealth in the West and there are the liberties afforded by an open society.
Før masseinnvandringen fra den muslimske verdenen til vesten, var muslimske innvandrere få, og de var innstilt på å legge gamlelandet, feider og annet som tiltrakk dem bak seg. Islam tilhørte det afrikanske og asiatiske kontinentet. Islam hadde ikke slått røtter i vesten, og en flybillett kostet dyrt og flyavgangene var sjeldne. I tillegg stod assimilering i førersete i vestens policy, og de nasjonale grensene reflekterte dype sivilisatoriske forskjeller. Vestlig skyldfølelse var heller ikke en del av trosbekjennelsen
It was easy to tell where «the East» ended and Western lands began. Postmodernist ideas had not made their appearance. Western guilt had not become an article of faith in the West itself.
Nowadays the Islamic faith is portable. It is carried by itinerant preachers and imams who transmit its teachings to all corners of the world, and from the safety and plenty of the West they often agitate against the very economic and moral order that sustains them. Satellite television plays its part in this new agitation, and the Islam of the tele-preachers is invariably one of damnation and fire. From tranquil, banal places (Dubai and Qatar), satellite television offers an incendiary version of the faith to younger immigrants unsettled by a modern civilization they can neither master nor reject.
Hjem, det vil si gamlelandet, er i dag aldri langt unna. Pakistan International Airways har flere direkteflygninger mellom Oslo og Pakistan ukentlig, i tillegg til det vellet av andre flyselskaper som har Oslo – Pakistan som destinasjon. Ifølge pakistanske myndigheter hadde Faisal Shahzad 13 opphold bak seg i Pakistan de siste syv årene. Dette ville vært utenkelig for noen tiår siden. Shahzad levde i sømmen mellom det nye og gamle landet. Han tok imot den dyrebare gaven et amerikansk pass er, men det ble ikke stilt krav til han.
Fra Pakistan kommer det imidlertid en helt annen profil på Shahzads far; en høyt rangert militær, en mann med moderne tankesett. Buespennet fra den sekulære faren til den radikaliserte sønnen, er på mange måter buespennet til Pakistan også: fra en stat tuftet på et sekulært idésett til en militær-islamistisk stat. De sekulære foreldrene og de radikaliserte barna er også en fortelling om islam; den brutte pakten med moderniteten. Mødrene kjempet for å kaste sløret, mens døtrene nå ønsker å bruke burka i Paris og Milano. Utover 1980-tallet ble Pakistan til en treenighet bestående av ”allah, army og America”. Menn som Shahazad faller i grepet på en dyp schizofreni.
In its beginnings, the Pakistan of Faisal Shahzad’s parents was animated by the modern ideals of its founder, Muhammad Ali Jinnah. In that vision, Pakistan was to be a state for the Muslims of the subcontinent, but not an Islamic state in the way it ordered its political and cultural life. The bureaucratic and military elites who dominated the state, and defined its culture, were a worldly breed. The British Raj had been their formative culture.
But the world of Pakistan was recast in the 1980s under a zealous and stern military leader, Zia ul-Haq. Zia offered Pakistan Islamization and despotism. He had ridden the jihad in Afghanistan next door to supreme power; he brought the mullahs into the political world, and they, in turn, brought the militants with them. This was the Pakistan in which young Faisal Shahzad was formed; the world of his parents was irretrievable. The maxim that Pakistan is governed by a trinity —Allah, army, America— gives away this confusion: The young man who would do his best to secure an American education before succumbing to the call of the jihad is a man in the grip of a deep schizophrenia. The overcrowded cities of Islam —from Karachi and Casablanca to Cairo—and those cities in Europe and North America where the Islamic diaspora is now present in force have untold multitudes of men like Faisal Shahzad.