Hege Storhaug, HRS
Det er et faktum at Indonesia har betydelig flere innbyggere enn Pakistan. Likeledes ligger Tyrkia geografisk tett på kruttønna Midtøsten. Men det er Pakistan og pakistanere i vesten som knyttes til bombene i London i 2005 (tre av fire hadde pakistansk bakgrunn), til World Trade Centre i 1993, til 9/11 (hjernen bak var Khalid Sheikh Mohammed, født i Kuwait av pakistanske foreldre), drapet av Daniel Pearl, for å nevne noen hendelser. Likeledes er det et faktum at svært mange av verdens terrorister/jihadister har fått opplæring i treningsleirer i Pakistan (antakelig også menn med norske pass), eller har hatt Pakistan som et utgangspunkt for opptrening i jihadisme, som Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og Mohammed Atta.
Fingeravtrykkene etter pakistanere i diaspora som har prøvd å gjennomføre terrorangrep er å finne i flere land i Europa, som Tyskland, Nederland og Danmark, skriver Sadanand Dhume, skribent og forfatter av boken My Friend the Fanatic: Travels with a Radical Islamist Landet Pakistan fungerer likeledes som en magnet for dem som er i voldelig opposisjon til vesten. Har Pakistan fått denne rollen fordi landet ble etablert på ett eneste fundament; islam?
Pakistan var den første staten i vår moderne tid som ble dannet på bakgrunn av islam, og kun islam. Det er altså en god grunn til at hovedstanden heter Islamabad og at grønnfargen til Muhammed er å finne i flagget og eksempelvis på skjortene til mennene som forsvarer Pakistans ære på cricketbanen. Dhume går opp Pakistans politiske historie, og finner link til Det muslimske brorskapet, til stormuftien i Jerusalem som rakte hendene velvillig ut til Adolf Hitler, mens på 1980-tallet rakte Pakistan velvillig ut hendene til Osama bin Laden, med mer:
From the start, the new country was touched by the messianic zeal of pan-Islamism. The Quranic scholar Muhammad Asad—an Austrian Jew born Leopold Weiss—became an early Pakistani ambassador to the United Nations. The Egyptian Said Ramadan, son-in-law of Muslim Brotherhood founder Hassan al-Banna, made Pakistan a second home of sorts and collaborated with Pakistan’s leading Islamist ideologue, the Jamaat-e-Islami’s Abul Ala Maududi. In 1949, Pakistan established the world’s first transnational Islamic organization, the World Muslim Congress. Mohammad Amin al-Husayni, the virulently anti-Semitic grand mufti of Jerusalem, was appointed president.
Through alternating periods of civilian and military rule, one thing about Pakistan has remained constant—the central place of Islam in national life. In the 1960s, Pakistan launched a war against India in an attempt to seize control of Kashmir, the country’s only Muslim-majority province, one that most Pakistanis believe ought to be theirs by right.
In the 1970s the Pakistani army carried out what Bangladeshis call a genocide in Bangladesh; non-Muslims suffered disproportionately. Prime Minister Zulfikar Ali Bhutto boasted about creating an «Islamic bomb.» (The father of Pakistan’s nuclear program, A.Q. Khan, would later export nuclear technology to the revolutionary regime in Iran.) In the 1980s Pakistan welcomed Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri and the Palestinian theorist of global jihad Abdullah Azzam.
In the 1990s, armed with expertise and confidence gained fighting the Soviets, the army’s notorious Inter-Services Intelligence (ISI) spawned the Taliban to take over Afghanistan, and a plethora of terrorist groups to challenge India in Kashmir. Even after 9/11, and despite about $18 billion of American aid, Pakistan has found it hard to reform its instincts.
Pakistan’s history of pan-Islamism does not mean that all Pakistanis, much less everyone of Pakistani origin, hold extremist views. But it does explain why a larger percentage of Pakistanis than, say, Indonesians or Tunisians, are likely to see the world through the narrow prism of their faith. The ISI’s reluctance to dismantle the infrastructure of terrorism—training camps, a web of ultra-orthodox madrassas that preach violence, and terrorist groups such as the Lashkar-e-Taiba—ensure that Pakistan remains a magnet for any Muslim with a grudge against the world and the urge to do something violent about it.
Hva er så løsningen på denne tragedien? Pakistan trenger nytt politisk og kulturelt DNA, mener Dhume. Bort med fantasiene om kalifatet, og fremhev gammeldags nasjonalisme. Fremhev likeledes lokal kultur som kan medvirke til å skape en mer innholdsrik identitet. Styrk respekten for ikke-muslimer i barnas undervisningsplaner (et apropos, som HRS viste i rapporten Ute av syne, ute av sinn, 2004, foregår det hatpropaganda mot ikke-muslimer i barneskolene). Konklusjonen er uansett hvilke tiltak som må settes inn for å snu Pakistan i en humanistisk retning; det vil ta tid. Veldig lang tid. Hvis det overhodet er mulig. Jeg frykter nok heller at det blir borgerkrig og oppsplitting langs etniske linjer enn at Pakistan reiser seg med et menneskelig ansikt.
If Pakistan is to be reformed, then the goal must be to replace its political and cultural DNA. Pan-Islamism has to give way to old-fashioned nationalism. An expansionist foreign policy needs to be canned in favor of development for the impoverished masses. The grip of the army, and by extension the ISI, over national life will have to be weakened. The encouragement of local languages and cultures such as Punjabi and Sindhi can help create a broader identity, one not in conflict with the West. School curricula ought to be overhauled to inculcate a respect for non-Muslims.
Needless to say, this will be a long haul. But it’s the only way to ensure that the next time someone is accused of trying to blow up a car in a crowded place far away from home, the odds aren’t that he’ll somehow have a Pakistan connection.