Eksterne skribenter

Los Angeles-brevet

Bruce Bawer har tilbrakt noen dager i englenes by, og har et par ting å si om meksikanere i California, og om annerledeslandets Klassekampen, Marte Michelet og vinmonopolet.

Av Bruce Bawer

I skrivende stund sitter jeg på hotellrommet mitt i Los Angeles. Vel, i Los Angeles-fylke, ikke i selve byen Los Angeles (eller, for å bruke dens fulle navn, El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Angeles del Río de Porciúncula, altså Byen av Vår Frue, Dronningen av Englene av Porciúnculaelven).

Nei, jeg er i West Hollywood, en uavhengig by med 35 000 innbyggere som er omringet av USAs andre største by (og som grenser til Beverly Hills, en annen uavhengig by) og hvor ikke mindre enn 41 prosent av innbyggerne er homofile. I hovedgaten, Santa Monica Boulevard, er regnbueflagget heist overalt. Jeg tilbrakte en god del tid her på midten av 1980-tallet. På den tiden bodde moren min i San Fernando Valley og L.A. var mitt andre hjem.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Jeg pleide å tro at jeg kjente L.A. svært godt. Men her om dagen tok jeg bussen til en del av byen jeg aldri har vært i før. Det var i Øst-L.A., et område hvor man kan tro man er i Tijuana. Nesten alle rundt meg snakket spansk. Faktum er at i underkant av 50 prosent av byens befolkning stammer fra spansktalende grupper. De er med andre ord latino (et ord som er mer populært på vestkysten) eller hispanic (et ord som brukes på østkysten). På hotellet hvor jeg bodde i San Francisco var stuepiken meksikansk, og snakket gebrokkent, men brukbart engelsk. På dette hotellet i WeHo pratet jeg med stuepiken og fant øyeblikkelig ut at det var nødvendig å bytte til spansk. Kanskje utbredelsen av spansk i L.A. ikke bekymrer meg så mye, delvis fordi jeg har forstått språket siden jeg var en skolegutt – og kanskje også fordi spansk (tross alt) er en del av regionens kulturelle historie (før El Pueblo de Nuestra Señora la Reina de los Angeles del Río de Porciúncula ble en by, var det området til en spansk katolsk misjon). Likevel er det mange bevis på at språkspørsmålet allerede er i ferd med å forsvinne: I en bok jeg kjøpte i bokhandelen ved UCLA heter det at ifølge en studie fra 2002 foretrekker 57 prosent av ungdommene i L.A. med latino-røtter å snakke engelsk, mens bare 28 prosent foretrekker spansk. Det viser seg at flere og flere unge av meksikansk opprinnelse ikke kan spansk i det hele tatt.

Og hva angår den såkalte Aztlán-bevegelsen, som jeg nevnte i mitt ”brev” fra San Francisco – det vil si den meksikansk-amerikanske bevegelsen hvis medlemmer hevder at de ønsker å ta California og andre delstater tilbake fra USA og forme en ny spansktalende nasjon, er den også å finne her. Ved California State University, som ligger i Øst-L.A., snakket jeg med en middelaldrende kar som jobber som professor i Chicano Studies, studier som omhandler mennesker av meksikansk opprinnelse som er født eller oppvokst i USA. Han bekreftet at Aztlán-ambisjonen var viktig og inspirerende for ham da han var en ung aktivist, men at han for lenge siden hadde akseptert at den drømmen var urealistisk og utopisk. For hans studenter, sa han, er drømmen om Aztlán bare et interessant kapittel i historien av deres folk. Selv om de fleste av dem har meksikanske aner, har nesten alle engelsk som morsmål – og anser seg selv som amerikanere, punktum.

Jeg har også møtt fyren som driver Chicano Studies Center ved UCLA (som ble grunnlagt for 40 år siden) og som i tillegg er redaktør av den ledende tidskriften på feltet – som faktisk heter Aztlán. Men da jeg nevnte Aztlán-bevegelsen virket han nesten flau, og sa noe om at, ja, Chicano-studier ble etablert som følge av politisk agitasjon, men det var i en annen tidsepoke, og nå er situasjonen helt annerledes.

En ting til. Det å være i denne storbyen, i denne enorme delstaten, i dette kolossale landet, minner meg om at Norge er et veldig lite land. Dessuten et land hvor en bitteliten gruppe innflytelsesrike (men hovedsakelig middelmådige og arrogante) personer i Oslo setter dagsorden for mediene og for den akademiske og politiske eliten. Et lite knippe mennesker som er fullstendig ukjente utenfor Norge, men som oppfører seg som om de er hele planetens intellektuelle elite og som gis en absurd respekt, aktelse og makt. Når jeg sitter her i WeHo, påminnes jeg hvor helt utrolig det er at en liten amatørisk filleavis som for eksempel Klassekampen blir tatt alvorlig av noen i det hele tatt – UCLAs daglige studentavis er faktisk bedre. Og det er triste saker. Og så har vi denne uspiselige liksom-journalisten Marte Michelet i Dagbladet. I USA ville en slik kjedelig, forutsigbar, fjerderangs ideolog som henne kunne rable ned tullet sitt for en av de mange små, obskure gratisblekkene som er å finne i haugevis inne på shabby utesteder, hvor unge radikale og eldre tapere samles.