Vold og overgrep

Ubehaget

27.01.10: På Holocaust-dagen kom nyheten fra Sverige om økende jødeforfølgelse. Unge arabiske menn står i hovedsak ansvarlig for at flere og flere jøder forlater landet. Denne situasjonen reiser mange svært ubehagelige spørsmål: hvordan kan ytre venstre flanke fortsette det falske mantraet om at muslimene er Europas nye? Skal dette få fortsette – uten at både politikere, journalister og akademia setter foten kraftig ned?

Hege Storhaug, HRS

I fjor høst ga jeg ut boken Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge. Et kapittel er viet den økende jødeforfølgelsen på det europeiske kontinentet, ”Europas nye jøder?”, igjen bekreftet med ny statistikk over hatforbrytelser mot jøder i Sverige, som ble publisert i dagHolocaust-dagen Først og fremst unge arabere står bak hatkriminaliteten. Altså muslimer.

Det mest opprørende med denne utviklingen er selvsagt at enkeltindivid og familier opplever at de rett og slett ikke kan bo i Europa lenger – Europa klarer, evner eller vil ikke gi jødene trygghet og frihet – fordi jødene angripes av en annen minoritet? At dette skjer på kontinentet der jødeutryddelsene fant sted, er nesten umulig å fatte. Et større moralsk og ideologisk nederlag kan vel knapt Europa gå på.

At venstresiden, sammen med ortodokse muslimer, prøver å manipulere opinionen til å tro på falskneriet om at situasjonen nær sagt er motsatt; at muslimene er ”Europas nye jøder”, er en av vår tids mest makabre manipulasjoner. Dette sier jeg klart og tydelig i Rundlurt, og til min store glede fikk jeg full støtte av idéhistoriker Trond Berg Eriksen i hans anmeldelse av boken i Morgenbladet. Eriksen er blant annet en av forfatterne av det tunge verket, Jødehat – antisemittismens historie fra antikken til i dag

Eriksen avviste analogien til oppseilingen av jødeforfølgelsen på 1930-tallet blant annet som ”tankeløs”:

(…) analogien mellom muslimer i våre dager og jøder i mellomkrigstiden (er tankeløs). Skal man få et slikt regnestykke til å gå opp, forutsetter det at man ikke vet noe håndfast om noen av delene. Påstanden om at muslimene er Europas nye jøder, er mildest talt temmelig upresis. Bildet av ”den evige muslim” som en ny versjon av ”den evige jøde” i Klassekampen (14. mars 2009) ble nok tegnet som et argument mot diskriminering av fremmede – altså i beste mening – men er blitt stående som eksempel på antijødiske affekter. At tegningen så brukes for å renvaske grupper som i sine egne hjemland driver fascistoid, antisemittisk propaganda i stort omfang og gjennom alle medier, gjør ikke saken bedre. Verken nazistenes ekteskapslover, arbeidslivsregler, konfiskering av eiendom, Krystallnatten eller holocaust er noe muslimene i dagens Europa behøver å frykte. Analogien er derfor mer enn haltende. Høyres Per-Kristian Foss gikk i den samme fellen med begge bena. Så Klassekampen står ikke alene. Storhaug slår med rette hardt ned på begge.

Dette sier Berg Eriksen på bakgrunn av hva jeg skriver tidlig i dette kapitlet, og store deler av kapitlet følger under her – i anledningen minnemarkeringen av jødeutryddelsen i Hitlers konsentrasjonsleirer.

Den fremste og tydeligste medierepresentanten for påstanden om at muslimer er Europas nye jøder, er så langt jeg har registrert Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen. I første halvår av 2009 har han skrevet to lederartikler med dette budskapet. Under tittelen ”Den evige muslim”, skriver han at ”våre hjemlige muslimer (ikke) oppleves lenger bare som fremmede, men som noen det er grunn til å frykte. I denne sammenhengen er det kanskje unødvendig å nevne at det var akkurat denne typen sammensvergelsesteorier som antisemittismen livnærte seg av på 1920- og 30-tallet”. Videre skriver Braanen: ”Man ser også flere og flere eksempler på forestillinger om ’den evige muslim’, altså at muslimer og islam er uforanderlige størrelser, som uansett tid og sted framstår som evig krigerske og umenneskelige. (…) Det er avgjørende at denne diaboliseringen av alle muslimer som deltakere i en verdensomspennende kamp for å omstyrte vestlige samfunn blir nedkjempet ideologisk. Det er i egentlig forstand en rasistisk forestilling.” [1]

Braanen har dratt påstanden lenger enn dette. I den andre lederartikkelen i 2009 skriver han slik: ”På 1920- og 30-tallet var det antisemittiske strømninger i Norge. Jødene ble ikke lenger bare sett på som fremmede, men også som en konspirasjon, en internasjonal sammensvergelse. Hvis vi sammenlikner det antisemittiske klimaet i Norge før krigen med dagens antimuslimske klima, er det dessverre grunn til å frykte at vi allerede er forbi mellomkrigsnivået.” Braanen frykter altså med dette at et folkemord er under oppseiling mot Norges vel 150 000 muslimer og Europas om lag 25 millioner muslimer, Norge som medhjelper til en repetisjon av Holocaust.

Først; hvorfor konstruerer Braanen uttrykket ”den evige muslim”? Han henspeiler selvfølgelig på Hitlers uhyrlige propagandafilm ”Der Ewige Jude” fra 1940 med et nazistisk og antisemittisk innhold. Filmen ”skildrer jødene som onde parasitter blant ariske overmennesker”. Den viser jødene som ”et sosialt laverestående, griskt og kulturløst folk som snylter på ’vertsfolkene’, som hadde dominerende makt i Tyskland (Weimarrepublikken) før Hitler kom til makten i 1933.”[2]

Dernest; at ”dagens antimuslimske klima” gir grunn til ”å frykte at vi allerede er forbi mellomkrigsnivået”, gir assosiasjoner til at Norge kan komme til å innføre et særskilt lovverk for å befeste muslimer som undermennesker. For hva var det de såkalte Nürnberg-lovene fra 1935 forfektet, et lovverk som la juridisk til rette for Hitler-Tysklands systematiske forfølgelse og seinere utslettelse av jøder? De mest groteske lovtekstene er å finne i den såkalte ”Blodsvernloven”, med undertittelen ”Lov til beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære.” Innledningsvis sies dette: ”Idet vi har innsett at det tyske blods renhet er den viktigste forutsetning for det tyske folks videre eksistens, og inspirert av den urokkelige vilje til å sikre den tyske nasjons eksistens i all framtid, har Riksdagen enstemmig vedtatt følgende lov, som hermed bekjentgjøres.” I paragraf 1 sies dette: ”Ekteskap mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod er forbudt. Ekteskap som inngås på tross av dette, er ugyldige, selv om de inngås i utlandet for å omgå denne lov.” Videre sier lovteksten at ”kjønnslig omgang utenfor ekteskap mellom jøder og statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod er forbudt”. Jødene forbys likeså ”å ansette i sin husholdning kvinnelige statsborgere av tysk eller artsbeslektet blod, som er under 45 år gamle”. Jødene fikk også forbud mot ”å heise riks- eller nasjonalflagget eller bære rikets farger” (svart, hvitt og rødt, min merknad), og deres tyske statsborgerskap ble inndratt.[3]

Mellomkrigstiden var gjennomsyret av rasehygieniske tankegods, der ”dårlige” arveegenskaper skulle elimineres. Man fant slike tanker i nesten samtlige norske politiske partier. En av målsetningene var å stoppe all jødisk innvandring. Den mest ekstreme uttalelsen som falt fra Stortingets talerstol i denne perioden, mener jeg er denne: ”En god del av disse utlendingene som kommer inn i landet, er rasemessig av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig. Vår rase lider under denne innvandring.”[4] Dette ble sagt av Bondepartiets representant og senere statsminister Jens Hunseid, under trontaledebatten i 1931. Kanskje det mest talende for datidens klima er at uttalelsen ikke vakte en politisk skandale. Kan noen i dag forestille seg at en norsk politkere ville overlevd politisk ved en liknende uttalelse rettet mot muslimer (eller andre religiøse grupper)?

Har rasehygieniske teorier i det hele tatt noe som helst innpass hos ett eneste parti på Stortinget? Har ideen om nullinnvandring av muslimer grobunn i ett eneste parti på Stortinget? Svarene er, så langt jeg kan finne belegg for, nei på begge spørsmålene.

Er det ikke for eksempel nær sagt en fanesak for ethvert parti på Stortinget å integrere (også) muslimer inn i frihetsverdier som fullverdige samfunnsborgere? Er ikke fleretniske og flerreligiøse ekteskap likeså positivt ansett av samtlige partier på Stortinget? Hvem tror at noen fra Stortingets talerstol vil hevde at et ekteskap mellom en muslimsk kvinne og en kristen mann er å regne som en tragedie for Norge? Kanskje det heller er slik at flere reagerer på særbehandling av muslimer? For eksempel ved at det stilltiende aksepteres økt kjønnssegregering i skolen, ved at muslimske jenter ikke får delta i svømming og gymnastikk på lik linje med de andre, eller at muslimske barn ikke får delta på leirturer eller klassefester. Eller at speiderforbundet oppretter egne muslimske speidergrupper for å kunne rekruttere muslimske barn. Eller halalmat i barnehager og kantiner, bønnerom på offentlige arbeidsplasser, kvotering til offentlige stillinger. Flere reagerer på dette og hint fordi noen, og jeg understreker noen, muslimer arbeider hardt for at islam skal påvirke det offentlige rommet. I Norge har dette vært et ukjent fenomen over relativt lang tid, fordi det religiøse aspektet har tilhørt den private sfære. Nettopp derfor var det vel også at utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) uttalte de famøse ord under striden om karikaturer av Muhammed i 2006 da vi som var kritiske til forsøk på å legge lokk på islamkritikk ble bedt om å utvise respekt: ”Norge har fått et folk med et tro,” ifølge Gahr Støre.

Norge har alltid hatt ”folk med tro”, dertil mange troer eller mangel på sådan, og det eneste ”problemet” vi har hatt med dette, er at vi har diskutert for og imot. Det som kanskje kjennetegner denne debatten er at kristendommen har fått så hatten passer, mens kritikk av samtlige andre religioner har glimret med sitt fravær. Dette har endret seg med en raskt økende muslimsk befolkning, men at den jevne muslim i Norge motsetter seg debatten om islam, betviler jeg sterkt. Noen vil anse enhver kritikk av islam som ”hets av muslimer”, men viktigere er at andre muslimer ønsker en slik debatt velkommen. Dette er oppegående mennesker som ikke anser seg som noe ”offer”, slik som gjerne selvutnevnte talspersoner ynder å fremstille at kritikk av islam er. Men spørsmålet er om det er disse som skal få dirigere det offentliges atferd. I så fall er det ingen som sviktes mer enn de muslimer som ønsker å ta fullverdig del i de frihetsverdier som står sentralt i Norge.

Et annet moment som bør påpekes knyttet til begrepet ”forfølgelse”, er ubehagelig, men like fullt en realitet: å beskytte muslimer mot forfølgelse er høyt på agendaen til Europas myndigheter, først og fremst beskyttelse av muslimske jenter og kvinner som utsettes for forfølges av deres fedre, ektemenn eller brødre. Jentene og kvinnene forfølges fordi de ønsker å ta del i friheten og unnslippe overgrepspraksiser som bryter både med menneskerettighetene og sentralt lovverk.

Braanens påstander og antydninger om at muslimer er dagens jøder er hinsides enhver fornuft. I mine øyne er det et regelrett intellektuelt forræderi, og sprenger alle grenser for anstendighet.

Det er nok heller ikke tilfeldig at Klassekampen lot konvertitten til islam Lena Larsen få betydelig nyhetsplass med liknende påstander etter at jeg hadde advart myndighetene mot å ha dialog med islamister, altså politiserte muslimer som ønsker at islamsk lov sharia skal få innpass i Norge[5]: ”Nå skal åpenbart muslimene tas på samme måte som jødene før andre verdenskrig. (…) Alle synes det er grusomt med jødeforfølgelsene, men ingen ser likhetstrekkene til i dag.” [6]

Vi har heldigvis ytterst få personer og miljøer som vil mene at det er legitimt å forfølge og undertrykke muslimer. Det som undrer meg, er likevel at ikke samfunnsengasjerte mennesker som Braanen og Larsen forstår at ved å presentere dette vrengebildet av situasjonen, kan de bidra til å gi ekstremister en opplevelse av at det er legitimt å angripe og undertrykke en religiøs gruppe som muslimer. Hvem bærer ved til hvilket bål?

Det er først og fremst fra ytterste politiske venstrefløy og fra islamistisk hold at parallellføringen av jødeforfølgelsen og dagens muslimer fremsettes. Hvordan denne alliansen mellom kommunister/sosialister og islamister har oppstått, kan forklares fra ikke-kommunistisk intellektuelt hold slik: Kommunismens fallitt var endelig ved jernteppets sammenbrudd og Berlinmurens fall i 1989. Kommunistene og sosialistene hadde tapt kampen mot vesten og kapitalismen. Det er heller ingen klassisk arbeiderklasse i Norge og Europa lenger. En ny ”offerklasse” må derfor konstrueres, og det loddet synes å ha falt på muslimene. Kapitalismen og de kapitalistiske samfunnenes verdigrunnlag og sekularitet ses av islamistene som reinspikka hedenskap, og det passer dem utmerket at muslimer generelt defineres som ”de nye ofrene”, fordi dette gir noen av dem et pressmiddel politisk til legitimt å kreve særrettigheter.

Videre er USA og Israel de fremste symbolene på ondskap og overgrep for ytterste venstre, likeledes for islamistene. Ytre venstre – med hang til å falle på knærne for totalitære krefter – ser slik en ny allianse med islamistene som en mulighet for å gjenerobre ideologisk makt. Islamistene, som også predikerer sosial utjevning tett opp mot sosialismen og kommunismen – mot kapitalisme, mot USA og mot Israel, i kamp for en ny ”arbeideklasse”. Dette er de sentrale fellessakene.

Det var svært forunderlig å oppleve at Høyres Per Kristian Foss dro den samme parallellføringen om jødene i februar 2009. Utgangspunktet var Fremskrittspartiets leder Siv Jensens advarsel om ”snikislamisering av Norge”, der hun blant annet pekte på særkrav fra islamske organisasjoner som hijab til politiuniformen og ”forsøk på å begrense mulighetene for religionskritikk”.[7] NRK kunne melde dette to dager senere: ”I mellomkrigstiden plukket Hitler ut jødene som skyldige i Tysklands problemer. Foss sammenligner det Frp-formann Siv Jensen sa om islam med denne perioden. – Det har visse likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i dette tilfellet jøder, sier Foss.” [8]

Denne hitlingen av Siv Jensen falt imidlertid ikke i god jord politisk eller i media. Braanens tidligere kollega i Klassekampen, journalist og redaktør Aslak Nore, hadde mildt sagt lite til overs for at Foss klistret en slik radioaktiv etikette på Jensen: ”Med Per-Kristian Foss sine uttalelser var bunnen nådd. Påstander som har vært forbeholdt historieløse ekstremister som Bjørgulv Braanen, Usman Rana og lederskapet i Islamsk Råd – der islamdebatten sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme – er blitt en del av vokabularet til en ledende norsk politiker.” [9] Hilde Sandvik i Bergens tidende kommenterte utspillet slik: Sjølv ikkje ein SV-er ville ha sagt at Siv Jensen = Hitler. Dei fleste skjønar at det er over streken.

Sagt med mine ord; er det ikke forstemmende at slik grov intellektuell uredelighet kommer fra toppolitisk hold? Kanskje Foss’ utsagn kan tolkes ut fra et lite gjennomtenkt politisk taktisk trekk i en tid da Frp steg til nye høyder på meningsmålingene, mens Høyre måtte sank nærmere og nærmere 10 prosents oppslutning. Uansett vitner Foss sin uttalelse om hvor ufattelige lite seriøst en av de største skamplettene i vår historie tas av enkelte.

Foss’ utsagn er ikke bare historieløst. Det vitner også om at han ikke er kjent med svært alvorlige forhold i vår samtid. Det er nemlig tragisk nok slik at Europas nye jøder nok en gang er jødene. Vel så ubehagelig er det faktum at de som først og fremst forfølger og fordriver jøder i Europa i dag, er deler av den mye større minoriteten muslimene.[10]

Dette er så delikat at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) først prøvde å unndra en rapport fra offentligheten da den pekte på at ekstremister blant muslimer i stor grad står bak det økende jødehatet i Europa, overfall på jøder og angrep på deres eiendommer.[11] Dette skjedde i 2003, samme år som en annen rapport ble forsøkt lagt i skuffen i landet som huser flest jøder i Vest-Europa, Frankrike. Frankrikes om lag 500 000 jøder har også opplevd en eskalerende jødeforfølgelse de siste årene, først og fremst fra kriminelle bander med bakgrunn i den arabiske verden samt voldelige islamister.

Jødehatet er også utbredt i skolene i områder som er dominert av muslimer. I desember 2003 var den såkalte Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten, oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut til media sent i 2004, slik også EUMCs rapport gjorde.Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte til sammen 61 skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til jødehat (og sexisme). Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, ja, faktisk ble uttrykket ”allestedsnærværende” benyttet. Det ble avdekket at jødiske elever ble overalt både verbalt og fysisk, og å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Obin karakteriserte situasjonen for en ”forbløffende og brutal realitet”, og mente det nærmest er umulig for jødiske barn å få utdannelse på skoler i disse områdene. To år senere uttaler Obin seg til New York Times, og sier at situasjonen overhodet ikke har bedret seg, til tross for de mange forslagene til tiltak som ble presentert i rapporten.[12]

Situasjonen er på flere måter dramatisk for Frankrikes jøder, ikke minst etter den eskalerende konflikten mellom Israel og Palestina de siste få årene. Motstand og aggresjon mot staten Israel overføres på etnisk jøder. Flere tusen jøder forlater nå årlig Frankrike for godt. Typisk bosetter de seg i USA eller Israel. I mars 2007 søkte en gruppe på mer enn 7 000 franske jøder om politisk asyl i USA. Søknaden ble sendt den amerikanske Kongressen, med samtliges signatur. Begrunnelsen for søknaden var ”økningen i antall antisemitiske handlinger begått av islamistiske fundamentalister”, som fører til at et ”betydelig antall” jøder ikke føler seg ”trygge lenger i Frankrike”. [13]

I asylsøknaden refereres det til den mest groteske handlingen i nyere tid begått mot en jøde i Frankrike, en hendelse som bidro til sjokkstemning i landet som sådan. Ilan Halimi på 23 år, jøde med røtter i Marokko, ble kidnappet og innesperret av en gjeng islamister, som selv kaller seg “barbarene”. Han ble grovt torturert i 24 dager inntil torturen tok livet av ham. 29. april 2009 startet rettssaken mot de 27 gjengmedlemmene, og den franskfødte 28 år gamle lederen for gjengen “gliste til Halimis slektninger og ropte ‘Allahu akbar’ ” (Allah er større på arabisk, min merknad) da han entret rettssalen. Da dommeren spurte ham hvor og når han er født, svarte han: ”13. februar 2006, i Sainte-Genevieve-des-Bois”, samme dato og sted som der Halimi ble drept. Flere av de tiltalte har bekreftet at de kidnappet Halimi fordi han var jøde.

Ikke underlig er det bestialske drapet på Ihlan Halimi blitt et symbol på den økende jødeforfølgelsen i Frankrike.[14]

Også i Norge opplever jøder forfølgelse og trakassering. Eksempelvis møtte statsminister Kjell Magne Bondevik jødiske barn i Osloskolen i 2004, som kunne fortelle om både fysiske angrep fra muslimske medelever, og at de opplevde å få slengt ukvemsord etter seg daglig – som ”jødehore” og ”jævla jøde”. Mobbing fører til at foreldre ser seg nødt til å skifte skole for barna.[15] Ikke minst så vi negative holdninger til jøder generelt under Gazademonstrasjonene i Oslo tidlig i 2009, da enkelte demonstranter ropte ”drep jødene”. I ettertid er dette forklart både med at ”pøbler er pøbler”, og at muslimer opplever seg så stigmatisert og undertrykte at det var en måte ”å bli hørt på”. Det er uansett et tankekors at det nettopp er jødene som gjøres til syndebukk – igjen.

I den sørsvenske byen Malmö, som har en betydelig andel muslimer, utspant det seg likeså et tankevekkende opptrinn da Sverige og Israel skulle møtes til tenniskamp i Davis Cup. På grunn av frykt for uroligheter måtte arrangementet gå for tomme tribuner, det vil si kun noen utvalgte fikk overvære konkurransen; presse, sponsorer og skolebarn.

Situasjonen før arrangementet var svært spent. Både anti-fascistiske, islamistiske og nynazistiske grupperinger hadde f på forhånd varslet ”kamp” på utsiden av stadion, og det ble anslått at rundt 10 000 demonstranter kom til å møte frem og at faren for opptøyer var overhengende. Politiet mobiliserte derfor 1 000 betjenter fra egne rekker. Ikke nok med det: i tillegg til at politiet hentet inn pansrede kjøretøy fra andre deler av Sverige, så svensk politi seg for første gang i historien nødt til å be om bistand fra naboene på den andre siden av Kattegat. Dansk politi bistod sine svenske kollegaer med 12 pansrede busser.[16] En annen tankevekkende situasjon oppstod også: Politiet eskorterte idrettsutøverne til tennisarenaen i helikopter.

6 000 demonstranter fylte Malmös gater 7.mars 2007. Ytterliggående elementer gikk til angrep på politi med blant annet fargebomber og fyrverkeri. At den knøttlille jødiske minoriteten i Malmö følte seg utrygge, er ikke til å undres over. Den svenske historieprofessoren Kristian Gerner gikk så langt som å kalle situasjonen ”den verste krisen for jøder i Sverige siden andre verdenskrig”.

Og hvem demonstrerte på utsiden av idrettsarenaen? Islamister, venstreradikale og nynazister, kunne Aftonbladet melde.[17]

Jeg skal ikke her gå i dybden på historikken i jødehatet i islam, annet enn å påpeke at røttene er å finne tilbake til islamstifteren Muhammeds tid og hans konflikter med jødiske stammer som avviste ham som en sann profet. At jødene ikke ville underkaste seg Muhammed, førte til flere massakre der hele stammer ble utryddet av Muhammed og hans krigere, og også vers i Koranen er, forsiktig sagt, lite flatterende overfor jødene. Konspirasjonene om at jøder skal ta over verden og deres påståtte griskhet, lever i beste velgående i deler av muslimske land og grupper i dag, noe som bør være vel kjent, og som jeg selv opplevde helt inn i de intellektuelle rekkene i Pakistan. Den tragiske konflikten mellom Israel og Palestina har ytterligere forsterket jødehatet blant et ukjent antall av verdens muslimer, og som vist i kapittel 2, propaganderer islamisten Yusuf al-Qaradawi, som via fjernsyn når ut til flere 100 millioner muslimer verden over, for at muslimene selv skal fullføre Hitlers Holocaust.

Det bør også minnes om Europas jøder aldri har forfulgt eller forgrepet seg på andre etniske eller religiøse grupper på kontinentet. Det er også verdt å referere hva den danske redaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, sa under et seminar om ytringsfrihet i Oslo i 2009: muslimer i dagens Europa nyter til fulle politiske og sivile rettigheter, og de mottar det samme sjenerøse helse- og utdanningstilbudet som de opprinnelige borgerne. I mellomkrigstiden var det da heller ikke slik at jøder strømmet til Berlin, mens i dag strømmer muslimer til Europa, la han til, og karakteriserte parallellføringen mellom mellomkrigstidens jøder og dagens europeiske muslimer for ”helt borte i hampen”.[18] En lederartikkel i Jyllands-Posten tok enda sterkere ord i munnen da temaet ble brakt på banen av islamister og venstreintellektuelle under karikaturstriden i Danmark i 2006: Sammenlikningen er ”en syk og infam manipulasjon”, skrev avisen.

Så vidt jeg har registrert ble aldri en mann som Arnulf Øverland utsatt for beskyldninger om forfølgelse av de kristne da han fremsatte ramsalt kritikk av kristendommen og dens geistlige på 1930-tallet.

Det mest bekymringsverdige i dagens situasjon er at hvis ikke den reelle jødeforfølgelsen i nåtidens Europa slås tilbake, kan vi i de kommende årene oppleve at stadig flere jøder ikke ser en trygg fremtid for de kommende generasjonene og således forlater Europa.

Et større moralsk og ideologisk nederlag kan vel knapt Europa gå på.

[1] Klassekampen 14.mars 2009.

[2] wikipedia.no, ”Der Ewige Jude”.

[3] wikipedia.no, ”Nürnberg-lovene”.

[4] Jødehatet. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz, Cappelen Damm 2005.

[5] Klassekampen.no 21.februar 2006.

[6] Klassekampen.no 22.februar 2006.

[7] Dagbladet.no 21.februar 2009.

[8] NRK.no 23.februar 2009.

[9] VG 1.mars 2009.

[10] Europas samlede jødiske befolkning er på om lag to millioner personer, der de fleste (1,4 millioner) bor i Polen og det nye Tyskland, mens den muslimske befolkningen i Europa, nærmere bestemt i EU, er på om lag 16 millioner personer. Det finnens ingen eksakt oversikt, da det å registrere folk på bakgrunn av etnisitet og/eller religion er forbudt i en rekke land, også i Norge. Disse tallene er hentet fra den engelske utgaven av wikipedia.org.

[11] Aftenposten 29.november 2003.

[12] Newtimes.com 26.mars 2009.

[13] Jav.org 20.mars 2007.

[14] France24.com 30.april 2009.

[15] Aftenposten 7.april 2004.

[16] VG.no 7.mars 2007.

[17] Aftonbladet.se 7.mars 2007.

[18] Debattmøte i regi av den norske tenketanken Civita, 19.mars 2009.