Hege Storhaug, HRS
Det er mye vi ikke vet, fordi det er gjort til ubehag politisk. Slik rammes ikke minst de mest sårbare blant oss; barna. Vi skal ikke vite hvor mange jenter fra Somalia, Nord-Irak, eller Etiopia – for eksempel – som får skjært bort deler av kjønnsorganet. For sannheten kan være så vanskelig for oss voksne å takle. Vi må beskyttes fra å måtte forholde oss til barbariet. For; kommer forskningsresultat på bordet, kan det jo hende at resultatene forteller om et omfang som ligger langt over hva forskere og intellektuelle i årevis har forfektet. De taper ansikt, mens politikeren tvinges til handling. Og da kommer nytt ubehag; ramaskrikene fra de virkelige ”ofrene”, altså foreldre til utsatte barn som vil ha seg frabedt stigmatisering, diskriminering, ja, regelrett forfølgelse av myndighetene. Derfor er det så deilig stille der ute. Vi vet ikke, vi slipper å forholde oss, og Titanic styrer videre inn i en bekmørk ishavsnatt mens passasjerene fortsatt smøres av musikernes fioliner, tilsynelatende intetanende om hva som venter dem.
Slik er tilstanden innen mang et felt når det handler om ”de andre”, enten ”de andre” er barn eller marginaliserte kvinner, og våre politikere synes å sove godt med situasjonen. For; det er stille fra ”de andre”, gudskjelov og takk. Vårt lederskap kan dermed fortsatt fremføre sine fargerike festtaler – uforstyrret. Nyheten fra Bergen føyer seg således inn i dette mønsteret: Bergen har 10 prosent innvandrere, mens 36 prosent av alle voldssaker som havnet i mapper hos barnevernsvakten i 2009, hadde ”utenlandsk bakgrunn”, rapporteres det. Hva sier dette oss? Begrepet ”utenlandsk” gir meg ”fordommer”, i den forstand at erfaringsmessig så vet jeg jo at i vestlig kultur står respekten for barns integritet og ukrenkelighet høyt. Krenker du barnet ditt, ja, da gjør du også alt for å skjule skammen. Vi er oppdratt i en kultur der man på autopilot reagerer med avsky overfor voksne som misbruker maktforholdet mellom små og store. Et slikt misbruk er blant det nedrigste som finnes. Slik er det ikke i en god del ikke-vestlige kulturer, der modernitet og åpne og frie demokrati er mangelvare. Ditto er barns status ofte lav, barns behov er underordnet de voksnes behov, og en generell forståelse for et barns følelser, behov og utvikling, er også begrenset. I tillegg kommer den seksuelle undertrykkelsen og frustrasjonen i muslimske kulturer, og muslimske miljø her i vesten, som man skal være naiv for ikke å tro medfører utbredt seksuelt misbruk av barn.
Hva ville statistikken fra Bergen vist, hvis vi fikk vite den nasjonale bakgrunnen til de berørte familiene? Antakelig en svært sterk overrepresentasjon av ikke-vestlige familier. Og hva sier det oss, i så fall? Jo, at med den sterke økningen vi har hatt i innvandring fra ikke-vestlige land, og som har medført til at i perioden 1998 – 2008 vokste den ikke-vestlige befolkningen 41 ganger mer enn resten av befolkningen, så vil barnevernets kapasitet kunne bli sprengt i årene som kommer, hvis det ikke utdannes betydelig flere fagarbeidere og at barnevernet tildeles betydelig mer resurser og alternative omsorgsordninger. Personlig har jeg eksempelvis på nært hold opplevd hvor høy terskelen er i Oslo for å få hjelp når barn er i nød eller ikke takler livet sitt. Man skal stort sett være svært resursfattig for å få hjelp. I tillegg vil en ærlig statistikk si mye om behovet for konkret politisk handling for å forebygge og avdekke mishandling og vold.
Til Dagbladet sier for øvrig bystyrerepresentanten for Arbeiderpartiet Abdelmajid Jerad, at ”mange sliter”.
– Vold er vanligere i enkelte miljøer. Far er den som skal irettesette, enten det er barn eller kona, sier Jerad, som vil ha en nasjonal dugnad for å sette søkelys på problemet.
– Dette må løftes fram på høyeste nivå, sier han.
Bra tale. Nils Askvik i barnevernvakten er imidlertid av den naive sorten. Han ”tror at livssituasjonen til mange av innvandrerne kan bidra til å forklare noen av sakene”. Han legger skylden for forholdene på ressurssvakhet!
– Innvandrerfamilier bor ofte trangt og dårlig. I tillegg har de ofte et svakt nettverk. Vi ser at de kan ha konflikter med barna i forhold til det å etablere seg i det norske samfunnet, sier Askvik
Altså; gi dem mer penger? Bedre boliger? Vil han påstå at lavinntektsgrupper slår mer enn middels- og høyinntektsgrupper? Snakker om stigmatisering… At barna sluses inn i norske miljø, er imidlertid avgjørende for alt som handler om integrering og et velfungerende fremtids-Norge.
Konklusjon: Lysbakken har mer enn nok å gripe fatt i. For, ”det går i oppoverbakke” som de sier det i Danmark om integreringen.