Av Terry Glavin
”Fred for enhver pris.” Dette var de eksakte ordene som Afghanistans president Hamid Karzai brukte forrige uke for å beskrive hensikten med en plan for fredsforhandlinger med Taliban – og som Storbritannia, USA og Japan skal finansiere. Planen skal benyttes som grunnlag for en ny strategi for tilbaketrekning fra Afghanistan. Karzais ord kan ikke ha falt i smak hos den britiske utenriksministeren, David Miliband.
Miliband foretrekker å beskrive planen som et slags ”tillitsfond”. Ideen er at Karzai kan bruke fondet til å bestikke ledende jihadister til å trekke seg ut av Talibans kommandoledelse. Dette er et forsøk på å finne det Miliband kaller “den riktige balansen mellom militær makt og politisk håndsutrekning.” Men for afghanske feminister, sekulære og demokrater fortoner strategien seg som et skittent forræderi utkledd som fredsstiftelse, som raskt kan utvikle seg til en nagende, forferdelig frykt.
”Du kan ikke kjøpe deg fra dine fiender,” sa Ahmad Zia Kechkenni, en ledende rådgiver for Abdullah Abdullah, Karzais hovedmotstander i fjorårets uredelige valg, til meg her om dagen. ”Når ens penger tar slutt, begynner de å kjempe igjen.”
I Paris, London, Washington og Ottawa, og alle steder hvor unge afghanske progressive menn skulle forvente å finne sine beste venner og allierte, er det ideen om ”fred” som står i sentrum i samtaler om Afghanistan. På protestplakatene står det ”send soldatene hjem”. Hvis Europa og USA koker sammen en forræderisk strategi, vil ingen stå i veien for det.
”Send soldatene hjem” er ikke hva afghanerne sier, minst av alle de afghanerne som man skulle tro europeiske liberalere ville være stolte av å kalle sine venner. En rekke meningsmålinger har vist at afghanere varierer i sitt humør, men afghanere er nå det mest studerte folket i hele sentral-Asia. Hva de mener bør derfor ikke være ukjent for oss.
Den siste meningsmålingen viser at 61 prosent av det afghanske folket støtter USAs og NATOs nylige opptrapping av styrker. Bare fem prosent kritiserer USA for volden som utspiller seg i landet deres. Men mens ledende aviser fortsetter å insistere på at afghanere mener at problemet er utlendinger som stadig trenger seg på, sier bare to prosent av det afghanske folket at “utenlandsk innflytelse” er landets største problem. Om lag 76 prosent sier at myndighetene bare skal forhandle med Taliban hvis Taliban slutter å krige.
Det ikke noe ekstraordinært ved denne meningsmålingen. Afghan Center for Socio-Economic Research gjennomførte målingene mot slutten av 2009, og resultatene gjenspeiler hva afghanere har sagt i årevis.
Men hva afghanere sier, teller ikke mye i ”krigsmotstandernes” sirkler. Det gjør det aldri. Men hvis en spør, kan en høre følgende fra Sima Samar, leder av Afghanistans Independent Human Rights Commission: ”Ingen inkluderer kvinner i disse forhandlingene, og det er en del av problemet.” Dette sa Samar forrige gang fredsforhandlinger ble diskutert som en uttrekningsstrategi, hvorpå hun sa til meg: ”Fullfør jobben dere er begynt på. Det handler om beskyttelse av menneskeheten.”
Man hører det samme fra hele det politiske spekteret. På høyresiden sier Fatima Gailani, president i Afghan Red Crescent Society: ”Jeg ønsker ikke å våkne opp i morgen og oppdage at dere ikke er her. Det er en skremmende tanke.” Suraya Pakzad, en liberal demokrat som etablerte den afghanske organisasjonen Voice of Women, sier at det å trekke tilbake utenlandske soldater i nærmeste fremtid ville være en katastrofe. Fra venstresidens perspektiv sier Horia Mosadiq, som er Amnesty Internationals ekspert på Afghanistan, at utenlandske tropper burde tenke over hvordan de definerer seire: “Istedenfor å konsentrere seg over hvor mange Talibanere som drepes eller hvor mange landsbyer det er ryddet opp i, burde internasjonale styrker måle sin suksess etter klare kriterier for hvordan de har forbedret menneskerettighetene.”
Men det er ikke disse afghanske stemmene vi hører, og det er det grunner til.
Den eneste afghanske kvinnen som er kjent i de fasjonable salongene i Vesten, er Malalai Joya. BBC kaller henne for ”den modigste kvinnen i Afghanistan.” Spanias 20 Minutos, som kringkastes i beste sendetid, omtaler henne som ”verdens vakreste kvinnelige politiker”. Hun sier selv at hun ”representerer alle de lidende menneskene i hennes lands kriker og kroker,” og at hennes stemme er ”alle afghanske kvinners stemme”. Men det Joya sier er nøyaktig hva Vestens isolerte intellektuelle ønsker å høre: Det afghanske folket ønsker at alle disse imperialistiske soldatene skal forlate landet, hele initiativet har vært et bedrageri, en fiasko og en løgn, soldatene ut.
Joya ble plutselig et navn i 2003. I en lidenskapelig tale til det afghanske parlamentet beskrev hun sine parlamentskollegaer som en gjeng krigsforbrytere. Siden har hun vært å finne på anti-globaliseringsprotester og anti-krigsmøter, langt fra Afghanistan. Hennes nylig utgitte memoarer, som visstnok skal være ført i pennen av en kanadisk antikrigsaktivist, høster gode kritikker i overflatiske aviser i Europa og Nord-Amerika, så vel som på de vanlige ”alternativ kultur” nettstedene. Hennes budskap er: Soldatene ut. Gi blaffen i konsekvensene.
Slikt forventer man å høre fra en berømt frontfigur i en irrelevant neo-maoistisk sekt. Joyas
Revolutionary Association of the Women of Afghanistan nyter mer støtte blant rike hvite liberale i San Francisco og Toronto enn den noen gang har gjort i Afghanistan – men for afghanske feminister er Joya ikke lenger bare en marginal skikkelse, ei heller er hun bare en pest og plage.
Joya har blitt rekruttert til et prosjekt som i realiteten innebærer at stemmene til hovedtyngden av afghanske feminister ikke lenger skal lyttes til. I USA henter Joya sin mest aktive støtte fra Code Pink, som hevder å ha 250 lokalavdelinger og 100 000 medlemmer. Som andre ”antikrigsgrupper” har Code Pink konsekvent, og falskt, hevdet at de kjemper for afghanske kvinner.
Code Pink ble tatt på fersken i oktober i fjor, da en journalist fra Christian Science Monitor var vitne til et møte mellom flere åpenhjertige afghanske kvinner og en delegasjon fra Code Pink i Kabul, der sistnevnte var på propagandatur. Shinkai Karokhail, en kvinnerettighetsaktivist og medlem av det afghanske parlamentet, fortalte Code Pink at ”Tilstedeværelsen av internasjonale soldater her garanterer min sikkerhet.” Masooda Jalhal, et tidligere medlem av det afghanske statsrådet, sa: ”Det er godt for Afghanistan å ha flere soldater – flere soldater som er forpliktet til å bygge fred og forebygge krig og terror og [gi] sikkerhet – sammen med andre ressurser.”
Striden ble kortvarig, selv om Code Pink manipulerte kommentarene fra de afghanske kvinnene. Dette ble avslørt da en av delegatene i Kabul fra Code Pink, Sara Davidson, skrev en serie på seks artikler fra turen. Men Code Pink publiserte sin rapport og leverte sitt protestskriv personlig til den amerikanske presidenten Barack Obama: soldatene ut.
Hva skjer hvis Karzais “fred for enhver pris” samler mer støtte i verdens rikeste land, hvis såkalte antikrigsbevegelser seirer og NATO-landene blir trett av det hele og bestemmer seg for å konsentrere seg om al-Qaida og overlater Afghanistan til mennene i svart turban? Wazhma Frogh, en ung afghansk menneskerettighetsaktivist, sier: ”Svaret på det spørsmålet kommer til å dreie seg om liv og død for mange tusener kvinner i mitt land, så vel som menn.”
Oversatt fra engelsk av Bruce Bawer