Hege Storhaug, HRS
Ifølge TV2 har ryktet om at Norge – som eneste vestlige land – økonomisk støtter koranskoler i Pakistan, spredd seg. Forrige gang pengene skulle fordeles var det snakk om 127 søknader, nå er tallet flere tusen.
– Denne gangen har vi tusenvis av søkere. Vi kan godt vise dere søknadene, sier Riaz Bahar Akhunzada til TV 2 Nyhetene.
Akhunzada er ifølge TV2 mannen som er ansvarlig for å følge opp utenriksdepartementet (norske UD) sitt koranskoleprosjekt i Pakistan. Han har likevel aldri fortalt norske myndigheter at noen av disse norskstøttede skolene ble stengt fordi de var opplæringssentre for Taliban.
Og for oss som så TV2 Nyhetene i går, fikk vi bekreftet søknadsbunken: Bunker med håndskrevne søknader på ulike type papir, og som ikke akkurat minner oss om en søknad med nødvendig dokumentasjon. Ja selvsagt, vi er i Pakistan og kan således ikke legge til grunn den standard og de krav vi har i Norge, men vi skal heller ikke tro at vi snakker om nærmest analfabeter som ikke har hjelpemidler og som heller ikke evner å forstå krav som settes til pengene – i den grad slike krav følger pengene, og i den grad pengene faktisk kommer frem. Vi snakker også om et land som er gjennomkorrupt, både økonomisk, mentalt og ideologisk. Folk stoler knapt på sine nærmeste.
Som rights.no meldte i går, er norske politikeres tro på at støtte til koranskoler i Pakistan, dertil i områder der Taliban i flere år har hatt grepet om befolkningen, grenseløst naivt. Det bør også ringe noen alarmklokker i UD over at ingen andre vestlige land støtter Koranskoler i ”verdens farligste land”.
Akhunzada sa også til TV2 i går at han håper at den enorme økningen av søknader fra koranskolene kan føre til en dobling av norsk bistand.
– Vi ønsker at bistanden til koranskolene skal dobles. Nå søker vi om 140 millioner for koranskolene. 140 millioner rupier, sier Akhunzada.
Akhunzada får ikke støtte av Pakistans tidligere ambassadør i USA Syeda Abida Hussain, som også har vært statsråd tre ganger i Pakistan. Tirsdag holdt Hussain foredrag for Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, om de politiske forholdene i Pakistan. Hun var krystallklar da TV2 intervjuet henne om den norske pengestøtten:
– Hvorfor i all verden trenger vi islamske skoler, sier Hussain.
– Så disse 115 koranskolene som Norge støtter, burde dette arbeidet fortsette eller stoppe?
– Jeg synes at det skal stanses.
– Umiddelbart?
– Ja, svarer Hussain.
På samme arrangement så og hørte vi Jan Egelands, leder av NUPI, febrilske forsøk på å legitimere Norges prosjekt: Støtten til Koranskolene var ment for å demme opp for ekstremisme, sa Egeland i TV2s reportasje.
Det er greit nok at dette var intensjonen fra godhetsindustrien. Vi var derimot flere som protesterte kraftig da det ble kjent i 2007 at Norge skulle inn med støtte til koranskoler i ”De renes land”. Protestene var faglig begrunnet, og de var begrunnet ut fra egne erfaringer med koranskoler i Pakistan. Myndighetene vendte det døve øret til. Våre politikere vil tro på det umuliges kunst. Man nekter å ta innover seg åpenbare realiteter, blant annet knyttet til den omfattende islamiseringsprosessen som har skjedd særlig det siste tiåret i Pakistan, og som resten av verden frykter nær sagt mer enn noe annet i den globaliserte virkeligheten vi befinner oss i.
I dag skal representanter fra det norske UD ha et møte om koranskoleprosjektet i Islamabad. Der vil de forhåpentligvis bli realitetsorientert av et ambassadepersonell jeg forventer forstår hvor skapet skal plasseres: Det er langt på vei helt umulig å ha kontroll på hva som foregår på innsiden av en koranskole. Det er endog ideologisk problematisk å støtte den offentlige skolen i Pakistan, som er gjennomsyret av religiøs propaganda, historieforfalskning, og eksempelvis opplæring i hat (mot ikke-muslimer generelt, og India og hinduer spesielt). Kanaliser heller eventuelle midler til helse og medisin for barn.
Hvordan utenriksminister Jonas Gahr Støre, som for øvrig er i Afghanistan i dag, eventuelt skal forklare en slik retrett for den norske befolkningen, er det derimot vanskelig å se for se. Å innrømme feilvurderinger er nemlig sjelden kost fra våre toppolitikere.