Bruce Bawer, Nazneen Khan, Hans Rustad, Yusuf Gilani, Aslak Norge, Bushra Ishaq, Shoiab Sultan, Ali Esbati, Anne Sofie Roald, og flere til, har gitt sin vurdering til Dagbladet.no av Norges fremtid hvis det skulle bli et muslimsk flertall, men mer.
Her kan du lese Hege Storhaugs svar:
1) Tror du byer i Norge kan få et muslimsk flertall i fremtiden? I tilfelle, er det lenge til?Ut fra dagens befolkningsutvikling i Norge og Europa, og hvis dagens politikk i hovedsak ligger fast i årene som kommer, er det ifølge internasjonale eksperter ikke et spørsmål om det blir et muslimske befolkningsflertall på kontinentet, og dermed også i norske byer.Spørsmålet er når dette er en realitet. Beregninger HRS har gjort, viser at nordmenn blir i mindretall i Oslo rundt år 2026 med dagens innvandringshastighet (og fødselstall). Da er ikke 3. og 4. generasjon medregnet. Majoriteten av innvandrerne vil ha ikke-vestlige bakgrunn, og majoriteten av disse igjen vil ha bakgrunn fra den islamske verden.Dette betyr altså ikke at muslimer er i flertall i 2026. Ut fra den demografiske utviklingen i andre europeiske storbyer, som Rotterdam og Marseille som kan få muslimsk flertall innen ett til to tiår, vil jeg således anslå at vi kan få et muslimsk flertall i Oslo om fire til fem tiår.2) Hva er de viktigste tingene du tror kan forandre seg om Norge eller områder i Norge får et muslimsk flertall? Først; i utgangspunktet er det revnende likegyldig for meg om en person er født inn i familie som bekjenner seg til islam eller hinduismen. Utfordringen er derimot det sterke konformitetspresset som legges på muslimske befolkningsgrupper fra det som oftest er et mindretall, nemlig ortodokse krefter uten respekt for menneskerettigheter og frihetsverdier. Disse kreftenes første ofre er vanlige folk som tilfeldigvis er født inn i islam. De tvinges og trues inn i den repressive folden. Jeg opplever at nettopp denne formen for trusselkultur allerede har etablert seg i Norge, og at den har forsterket seg i større grad de siste årene enn jeg selv forutså. Jeg mener også at svært mange, både i politikken og akademia, ikke forstår hvordan et mindretall kan klare å legge beslag på massens frihet og rettigheter etter FNs menneskerettighetserklæring.I dagens Europa og Norge er det ingen tvil om at det er de repressive kreftene som leder an. De fosser frem, godt hjulpet av saudiske petrodollar, og er meget godt organisert, i motsetning til de sekulære muslimske kreftene, som grovt sagt kun er enslige svaler. Dette kombinert med den verdimessige selvutslettende norske ånden, og fokuset på multikulturalismen fra det brede politiske landskapet, som underlegger individets rettigheter kulturelle, og dermed også religiøse, rettigheter, gjør meg til pessimist. Allerede i dag fylles media daglig med støy grunnet frihetsfiendtlige krefter blant muslimer som ikke respekterer vår levemåte og våre grunnleggende verdier. Hvis ikke det skulle skje en bråoppvåkning innen kort tid blant den politiske eliten i Norge og Europa, altså at repressive særkrav med røtter i sharia avvises kategorisk, og at fokuset snus bort fra den undertrykkende multikulturalismen og over på individets frihetsrettigheter, kommer vi til å våkne opp til en durabelig blåmandag allerede lenge før vi eventuelt får et muslimsk flertall. Og, igjen, de første ofrene er vanlige folk med muslimsk bakgrunn, og ofrene er allerede mange i dagens Norge. Da tenker jeg på kjønnssegregeringen, tvangsekteskapene, kjønnslemlestelse, sosiale og religiøs kontroll generelt, som legitimeres med islam.Med et muslimsk flertall, og under forutsetningen at dagens politiserte islam vinner frem, vil Norge underlegges sharia, og muslimer vil, i tråd med sharia, bli herskerne, og andre religiøse grupper vil få dhimmi-status, altså at man får færre og andre lovmessige rettigheter ogmå betale en særskatt. Vi får altså et religionsfascistisk og kjønnsfascistisk samfunn. Allerede i dag ønsker 40 prosent av unge britiske muslimer i alderen 16 — 24 år, seg et shariastyrt Storbritannia. Skulle slike antidemokratiske krefter, som er fiender av friheten vi skatter så høyt, vinne frem blant Europas sterkt voksende unge muslimske befolkning, da sier det seg selv hvilken vei Europa går.3) Hva synes du om islamdebatten i norsk offentlighet?Islamdebatten er mer fordummende enn lærerik. Den er også skitten hva gjelder begrepsbruk som diagnostiserer folk som kritiserer islam som syke (fobi). Det er likeledes utrolig hvor mye av feilaktige påstander som passerer ukritisk. Debatten er svært manipulerende fra islamistisk hold og fra kommunistisk hold, som altså går hånd i hånd, men også fra deler av akademia. Som jeg eksempelvis skriver i boken Rundlurt, som lanseres i august, prøves det til stadighet å tvangsgifte islam og kristendommen. Men disse religionene er langt fra «tvillinger». Islam er ikke minst en hard lovreligion, lovverk innført av og gjennom religionens profet Muhammed, mens Jesus eksempelvis avviste lovverket i Moseloven, og kun ga noen milde bud som «å vende det andre kinnet til» og «elsk din fiende». Mens hvis Muhammeds fiender ikke ga etter, drepte han dem. Fortielsen om hva faktisk islam og islams stifter har stått for historiske, og som har konsekvenser i dag, skal helst ikke diskuteres. Ei heller skal praktisering av sharia i dagens Norge diskuteres. I alle fall ikke saklig og faktuelt. Slik nektes vanlige muslimer å tre inn i rasjonalitet og kritisk tenkning rundt egen religion, som vi selv er så glade for å ha fått oppleve. Og slik videreføres undertrykking av muslimske barn og kvinner i Norge i islams navn. Jeg tror dog at nødvendig kritikk av islam kommer til å forsterkes betydelig i årtiet som ligger foran oss. Jeg frykter derimot at debattklimaet kommer til å bli svært ubehagelig, og at aggresjonsnivået og frontene blir mye hardere enn de trengte å ha vært – fordi rasjonalitet tvinges i bakgrunnen for føleri, benektelse, manipulasjon og trusler. Hvis vi derimot ikke våger å ta en ærlig debatt om islams mangel på aksept av menneskerettigheter og menneskeskapte lover, vil vi uomtvistelig seile inn i en verdimessig istid, uansett muslimsk flertall eller ei.