Hege Storhaug, HRS
”Norsk kultur blir styrket av muslimsk innvandring.” Ja, du leste riktig. Dette er tittelen på Thomas Hylland-Eriksens respons på Steinar Lems utspill på rights.no, snappet opp av Dagbladet.no.
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle hvem som ga meg svar på dette spørsmålet i en privat samtale med meg: ”Hva tenker du om innvandringen fra den muslimske verden?” spurte jeg en sentral politiker i Arbeiderpartiet for en tid tilbake. Vedkommende svarte kontant: ”Hva har de bidratt med?”
Vel, heldigvis er det en del som bidrar positivt, som IT-gründeren Shazad Rana, som i dagens Aftenposten går i rette med dem som løfter religion inn i det offentlige rommet. Eller som mang en iransk flyktning, som vet hvilke verdier som er viktige å hegne om.
Da er vi ved poenget, for hvilke verdier har den muslimske verden produsert som er verneverdige, og som kan styrke Norges verdigrunnlag? Nada. Dessverre. Og det er dette Eriksen åpenbart ikke forstår. Nemlig at den dagen Norge eventuelt får en muslimsk befolkning på la oss si 20 – 30 prosent, da kan vi være i en situasjon der presset på frihetsverdiene er blitt så stort at det begynner å rakne, og veien videre mot et verdimessig mørke kan være ustoppelig. Dette betyr ikke at jeg mener at ”alle” muslimer den dagen vil applaudere en verdimessig formørkelse, tvert om.
Jeg har selv opplevd fryktkulturen på nært hold både i Pakistan og muslimske miljø i Norge. Noen få ekstreme kan styre ”et helt nabolag”. Den mest talende personlige opplevelsen av denne mekanismen, hadde jeg i Pakistan på nyttårsaften i 1993, en tid der Pakistan var langt mindre preget av ekstremisme enn i dag. Endog er denne hendelsen fra Islamabad, som den gang var som en ”frisone” av Pakistan: Noen venner av meg (nesten alle troende muslimer, med ett unntak), ønsket å feire den ikke-islamske nyttårsaftenen. Instruksene som gikk ut til gjestene var at tilreisende i biler måtte parkere spredt i boligområdet ved huset der feiringen skulle foregå, slik at ingen utenforstående skulle forstå at det pågikk en ”vestlig/kristen” feiring denne kvelden. Dernest forløp festen slik: Dempet musikk og lave samtaler bak nedrullede persienner. Hvorfor? Jo, fordi man vet aldri om noen militante ekstremister tilfeldigvis forstår at det pågår en, for dem, såkalt uislamsk opptreden.
Slik råder frykten for det verst mulig. De samme mekanismene oppleves for særlig muslimer i dagens Norge (men også eksempelvis norske homofile i møte med konservative og potensielt voldelige muslimer). Konformismen og repressive holdninger stopper mang en frihetselskende muslim i dagliglivet. Å stikke seg ut, å kritisere interne forhold høyt, er det få som våger, jamfør at Sara Azmeh Rasmussen har mottatt drapstrusler for å brenne det – som Mohammad Usman Rana og Abid Raja ironisk nok kaller – ”et lite tøystykke”. Så var dette tøystykket altså så verdimessig ukrenkelig at det skaper grove trusler og derav frykt.
Eriksen mener videre at ”norskheten blir større når stadig flere mennesker begynner å kommunisere på norsk. Norge er kanskje først og fremst et språkfellesskap”. Han kan ikke ha fått med seg hva som skaper en nasjon. Hvis det er slik at det er språket som er det fremste fellesskapet i Norge, ja, da har vi ikke lang levetid igjen. Et fellesskap skapes av en noenlunde felles referanseramme, særlig verdimessig men også kulturelt, en noenlunde historisk forståelse av nasjonsbyggingen, identitetsfølelse som borger av Norge, tillit og samhandling borgerne imellom som skaper et lim, en lojalitet til staten og konstitusjonen, for å nevne noen sentrale punkter. Man blir med andre ord aldri fransk av å snakke fransk.
Eriksen benytter som alltid sjansen til å harselere med ”norske verdier”. Som om ikke Steinar Lem og de fleste andre med han, godt vet at våre skattede verdier er et rent produkt av den europeiske opplysningstiden, som Norge er, eller i alle fall burde være, en uslitelig del av.
Jeg har gått til jobb i Oslo sentrum over Grønland i nøyaktig ti år nå. Det bildet som møter meg på Grønland i dag er et diametralt motsatt bilde enn for et tiår siden. Bildet er nå dominert av repressiv religion, det vil si islam, ikledd enkeltindivid, inkludert jentebarn på tre-fire år. Den Eriksen som vil fortelle meg at dette er en styrke av norsk kultur, har ikke forstått særlig av verken vår kultur eller kulturen i Karachi eller Mogadishu. Kunne noen tvangssende denne mannen på et verdimessig feltarbeid på den klassiske landsbygda eller storbyen i den muslimske verden? Jeg betaler gledelig – under forutsetning at det for han blir en enveisbillett. Mens billetten tilbake gir jeg med enda større glede til arrangøren av nyttårsaftenen i 1993 i Islamabad. I motsetning til Eriksen er dette nemlig en person som verdsetter landet Norge høyere enn alle andre land på jord – på grunn av den frie, åpne, vennlige og trygge kulturen vår.