Kvinner og likestilling

Relativismen og multikulturalismen stagnerer kvinnene

Sara Azmeh Rasmussens brenning av hijab kvinnedagen foregikk tilsynelatende i et vakuum uten at mediene synes å ha forstått hvilken kontekst handlingen ble utført i, og hvor unge hijabbærende jenter, ikke overraskende, føler seg ”krenket og såret”. Begivenheten gir anledning til løfte blikket ut av norsk lønnskamp og plassere den såkalte kvinnekampen i et større perspektiv, skriver filosof Rune Vik-Hansen.

Av Rune Vik-Hansen, filosof

At kvinner selv i sekulariserte samfunn ennå ikke er fullt likestilte, gir grunn til å mistenke at Vestens menneskesyn tildels fortsatt henger fast i gamle religiøse forestillinger. Forestillinger om kvinners vesen, selv om de ad natur tilhører menneskeheten, rettslig og formelt kan forstås som ekskludert og utdefinert fra en menneskehet som oppfattes å bestå av menn med makt – dertil med stadig interesse for å opprettholde ekskluderende strukturer.

All den tid man forfekter at kvinner rettslig og formelt også tilhører menneskeheten, er det vanskelig å spore rasjonelle og velfunderte grunner til at det umiddelbart ikke taes grep for å gi kvinner de samme rettigheter og muligheter som menn nyter godt av. Slik verdens tilstand er, utnytter motkrefter historisk sedimenterte forskjeller, som det i manges øyne vil kreve for dramatiske omveltninger til reelt å korrigere, slik at kvinner fortsatt formelt er ekskludert.

Til belysning av problemets omfang, kan nevnes saken i Italia hvor tre muslimske menn først ble dømt for å ha mishandlet en ung kvinne som ønsket å leve et vestlig liv, men så frikjent, fordi Høyesterett, ved å legge sharia til grunn, opphevet dommen fra lavere instanser og aksepterte argumentet om at julingen var ”til hennes eget beste».

Frifinnelsen i Italia er forståelig i et multikulturelt perspektiv, men er metodisk relativisme (å forstå andre på deres egne premisser) på sitt verste, fordi den leder rett inn i verdirelativismen. Avvises ikke relativismen, aksepteres og legitimeres diskriminering, fordi vi ikke kan si at andre standpunkter eller oppfatninger er gale eller uetiske.

Kampen for kvinners rettigheter og muligheter kompliseres unødig av forestillinger som nettopp relativisme, verditeoretisk så vel som erkjennelsesteoretisk, og et debattklima, hvis mantra er ”dialog” og ”forståelse” (les: ”multikulturalisme”), som undertrykker ikke-relativistiske standpunkter, dvs. standpunkter som hevder å si noe sant, allmenngyldig og allmennetisk om verden.

Relativismen og multikulturalismen er de første hindre som må overvinnes for at kvinnekampen skal gi målbare resultater. Innledningsvis kan sies at relativismen enklest gjendrives ved å påpeke selvrefererende inkonsistens, fordi relativisten universelt må begrunne at det ikke finnes noe universelt, men bare noe relativt. Vesentlig er spørsmålet om hva som skal til for å forankre vår moral slik at den ligger fast selv i urolige tider, dvs. at vi ikke endrer standpunkt avhengig av hvilken vei vinden blåser.

For å berge etiske vurderingers universalitet, må vi med andre ord finne et ståsted eller målestokk uavhengig av tid, steder, skikker og tradisjoner. Således utfordres sosiologiprofessor Lise Widding (åpent møte 4. mars, Bergen Studentersamfunn) som hevder at hva som er godt for kvinner må avgjøres lokalt, hvor hun synes å blande praktisk tilrettelegging av daglige aktiviteter med formelle menneskerettigheter og en stat som garantist for muligheten til å kunne realisere evner og anlegg så langt råd er, for å tale med Aristoteles.

Dette impliserer at kvinnen per se er selve målestokken på hva som er godt og riktig for henne. Skal kvinner frigjøres fra åket som fratar dem deres rettigheter og muligheter, vil dette nettopp innebære et brudd med de patriarkalsk funderte lokale skikker, tradisjoner, ritualer og seder.

For det andre må irrasjonalitet overvinnes, gjerne uttrykt ved ulike religioner som er tankesystemer med et dogmatisk, foreldet og anakronistisk kvinnesyn dannet av menn hvor kvinner av ukjente grunner alltid synes å ha blitt oppfattet som ”annerledes” og nødvendig å kontrollere (ikke minst seksualiteten). Dette betyr at kvinnekamp også er en kamp mot irrasjonalitet, fordi krav stilles til rasjonell begrunnelse for hvorfor man handler, tenker og mener som man gjør.

Studentlederen i Muslimsk Studentersamfunn Bushra Ishaq, hevder i møtet 4.mars at kvinnefrigjøring basert på sekulære verdier, aldri vil finne gjenklang hos muslimer. Dette antyder at muslimske kvinner skulle være vesensforskjellige fra kvinner i sekulære samfunn. Så vidt jeg kan bedømme, består islamsk kvinnefrigjøring av en eiendommelig forestilling om at kvinner ved å akseptere undertrykkelsen forstås som frie, fordi de slutter å kjempe mot den. Skal kvinner forskjellsbehandles med henblikk på rettigheter og muligheter, må det argumenteres for at kvinner på ulike steder er vesensforskjellig fra kvinner andre steder, dvs. at ikke alle kvinner er kvinner i samme betydning, hva nå det måtte bety.

Kvinnefrigjøringen hindres også av gruppetenkning man gjerne finner i religioner, og kanskje spesielt islam hvor kvinner ikke oppfattes som autonome individer, men som objekter eller eiendom tilhørende en familie eller klan. Denne enheten må kvinner konstant ha i tankene når de handler, nettopp fordi deres handlinger reflekterer tilbake på klanen eller familien (jf. for eksempel saken fra Italia). Kvinner må gjenvinne sin individualitet og autonomi slik at de representerer kun seg selv fremfor klanen eller familien. Kvinners mangel på autonomi står i skarp kontrast til menn som til alle tider blitt oppfattet som autonome individer med privilegier, rettigheter og muligheter. Dette utelukkende fordi de er menn og således oppfattet som mer verdifulle, uttrykt bl.a. gjennom det asymmetriske forholdet at menn ikke følger Koranens strenge kleskoder, mens kvinner er pålagt å følge påbudet.

For at kvinner og andre diskriminerte skal gis like rettigheter og muligheter, må det erkjennes at mennesker over hele verden, uavhengig av kultur, tradisjoner, kjønn og etnisitet, har identisk status med samme verdi i kraft av å dele en felles menneskelig natur og essens. Således vil kravet til rettigheter og muligheter gjelder absolutt, uavhengig av geo- eller religionspolitisk kontekst.

Liksom et bilde forteller mer enn tusen ord, er brenning av hijab for å signalisere brudd med både relativisme og irrasjonalitet, samtidig som kvinner formelt gis samme status som menn, langt mer effektivt enn all dialog. Dette fordi handlinger bærer i seg uendelig mye mer informasjon enn hva språklig baserte dialoger gjør. Språket har en svært lav båndbredde, dvs. svært lav informasjonsbehandlingskapasitet, mens vi oppfatter langt mer fra en handling eller et bilde, ganske enkelt fordi vi oppfatter mer enn hva som går via bevisstheten.

Således kan hijabbrenningen bidra til overvinnelsen av de nevnte hindre for muslimske kvinner, der de sammen med all verdens sekulariserte kvinner og menn, kan kjempe om like rettigheter og muligheter. Voksesmerter er en nødvendig, om enn smertefull, del av veien, slik Sara Azmeh Rasmussen påpekte i nettmøte på Aftenposten dagen etter hijabbrenningen på kvinnedagen 8.mars.