Hege Storhaug, HRS
Margalla Hills, de frodige Slangeheiene som er foten av Himalaya, danner en rygg i Islamabad mot øst. Jo nærmere boligene ligger Maragalla Hills, dess mer eksklusive er de. Derfor finner man ambassadene og de private ambassadeboliger her, samt pakistaneres palasser. Med andre ord en luksuriøs, frodig og stille lomme. Tanken på at Taliban om kort tid skulle stå på den andre siden av Slangeheiene, er grusom, et regelrett levende mareritt av verste slag. Man må kunne undre seg: Hvor er motstanden i folket? Hvor er sammenhørigheten, viljen i massene til å marsjere opp mot barbererne?
Først; den veike og korrupte statsministeren Asif Zardaris imøtekommelse av krav fra Taliban om å innføre sharia i Swatdalen, fikk selvsagt ringvirkninger. Taliban fortsetter erobringene. Når man gir de mørkeste kreftene lillefingeren, genererer det inspirasjon om å gripe hele hånden, og kappe den av. Denne lærdommen er vel så livsviktig i dagens Norge og Europa.
Det er ikke tilfeldig at et flittig sitert ordtak i Pakistan lyder slik: ”At landet Pakistan fremdeles eksisterer, er det beste beviset på Allahs eksistens.” Sammenhengskraft, fellesskap, limet som holder en nasjon lojalt sammen – dette finner man knapt i Pakistan. Og nettopp dette er Pakistans svøpe. Et land som ble konstruert i 1947, og som etter min forståelse aldri skulle vært opprettet. Hvorfor? Svaret er i kortversjon hvor beviselig umulig det har vært for staten å bygge en positiv nasjonalfølelse og identitet. Her er den lengre versjonen:
Under et seminar i Islamabad i regi av Human Rights Commission of Pakistan i 1994, med tittelen ”The Identity Crisis of Pakistan”, forklarte en høyt respektert pakistansk professor landets identitetsfloke slik:
Språk, etnisitet, felles kultur og historie, og landegrenser, er avgjørende faktorer for å binde en nasjon sammen. Vårt nasjonalspråk er urdu, som kun snakkes av åtte prosent av befolkningen. Vi har et mangfold av etniske grupper med vidt forskjellig kulturer – de er som egne nasjoner i nasjonen. Vår historie er historien til det indiske subkontinentet. Våre grenser er fremdeles ikke fastlagt, grunnet konfliktene i Kashmir. Islam kan ikke binde oss sammen. Det er ingenting spesielt ved å være muslim, all den tid den muslimske verden strekker seg fra Indonesia øst i Asia til Marokko vest i Afrika. Det er bare én identitet som binder oss sammen som pakistanere; det er oss mot India. Og det er en negativ identitet.
Det er ingen åpen debatt om hvorvidt det var riktig å opprette Den Islamske Republikken Pakistan. Tvert om anses det nærmest som blasfemisk å stille kritiske spørsmål i denne retningen. Men en del pakistanere (og andre) sier ironisk at Pakistan heller er en folkemengde enn et land, dette grunnet den manglende positive nasjonale sammenhengskraften og derav også blodige og uløste konflikter fra og med fødselen av for 52 år siden. Hvis man derimot skal peke på fellestrekk mellom de ulike gruppene, er det en trist liste punkter: Med få unntak lever folk i storfamiliesystem og de gifter seg innen storfamilien. Giftermål er i praksis maktbygging eller nødvendig økonomisk motivert. Pakistanere flest, i dette landet med om lag 175 millioner innbyggere, er tynget av gamle tradisjoner og føydale, autoritære og patriarkalske verdier som står i motstrid til modernisering og utvikling av samfunnet inn i en teknologisk verden der menneskerettigheter og individualitet står i førersetet. Mange av tradisjonene binder dem dog sammen. Det samme gjør mangelen på tillit til myndighetene, og skepsis til hva fremtiden vil bringe.
Når Taliban nå er på rask fremmarsj, er spørsmålene flere: Vil hæren stå samlet, eller vil den manglende nasjonale sammenhengskraften slå ut også i de militære rekkene, og slik føre til mer eller mindre oppløsning av hæren? Hvor mange sovende celler i Pakistans storbyer har Taliban bygget opp de siste årene? Hvor mange nye talibanere vil de i tiden som kommer klare å rekruttere inn i sine rekker, rekrutter som ikke ser en fremtid for seg og sine under nåværende elendige og korrupte styret? Hva kan det internasjonale samfunnet bidra med for å tvinge Taliban på retrett – og aller helst frata ekstremistene den tilrøvende makten en gang for alle?
At pakistanere generelt skulle ønske seg et shariastyrt land i taliban-style, er langt fra virkeligheten. Etter eksempelvis over 20 år med amputasjon som straffemetode nedfelt i lovverket (som ble innført av despoten Zia ul-Haq), har fremdeles ikke en eneste amputasjon blitt gjennomført. Ingen lege har stilt opp for å utføre barbariet. Men den ekstreme fryktkulturen som de få, men likevel altfor mange, Talibanerne bringer med seg kan lamme massene. Denne fryktkulturens mekanismer har jeg selv opplevd på nært hold både i Pakistan og muslimske miljø i Norge. Noen få ekstreme kan styre ”et helt nabolag”. Den mest talende personlige opplevelsen av denne mekanismen, hadde jeg i Pakistan på nyttårsaften i 1993, en tid der Pakistan var langt mindre preget av ekstremisme enn i dag. Endog er denne hendelsen fra Islamabad, som den gang var som en ”frisone” i Pakistan: Noen venner av meg (nesten alle troende muslimer, med ett unntak), ønsket å feire den ikke-islamske nyttårsaftenen. Instruksene som gikk ut til gjestene var at tilreisende i biler måtte parkere spredt i boligområdet ved huset der feiringen skulle foregå, slik at ingen utenforstående skulle forstå at det pågikk en ”vestlig/kristen” feiring denne kvelden. Dernest forløp festen slik: Dempet musikk og lave samtaler bak nedrullede persienner. Hvorfor? Jo, fordi man vet aldri om noen militante ekstremister tilfeldigvis forstår at det pågår en, for dem, såkalt uislamsk opptreden.
Slik råder frykten for det verst mulig. Frykten er kanskje det fremste våpenet Taliban besitter.
HRS er nå i løpende kontakt med unge i Pakistan som nettopp frykter for fremtiden. Men de er ikke lammet av frykt så langt. Vi håper å kunne formilde deres tanker og synspunkt om utviklingen i landet den kommende tiden.
Les også ”Ondskapens inntog”