Hege Storhaug, HRS
At foreldre skal belønnes med opphold hvis de kommer fra land der kjønnslemlestelse er utbredt, kan få dramatiske konsekvenser for nivået på innvandringen. Kurdere fra Irak, der kjønnslemlestelse i noen områder skjer med ni av ti jenter, må få opphold, det samme gjelder iranske kurdere, gambiere, mauritaniere, etiopiere osv. Verdens helseorganisasjon estimerer at rundt to millioner jenter lemlestes årlig. Hva vil skje når ryktene om den nye norske praksisen får føtter å gå på?
Det er Aftenposten.no som melder om Utlendingsnemdas (UNE) nye praksis.
Norge er ikke i nærheten av å evne og beskytte jenter født her mot lemlesting, noe HRS har dokumentert gjentatte ganger. Hvordan skal myndighetene sikre at de familiene som nå får opphold av hensyn til å beskytte jentene deres, ikke lemlester døtrene? Skal jentene følges opp med rutinemessige helseundersøkelser? Skal eksempelvis de somaliske familiene ilegges forbud mot å besøke Somalia (og omkringliggende land), som er en utstrakt praksis blant norsksomaliere? Skal foreldre som nå får opphold av hensyn til jentene, men som likevel lemlester døtrene på et tidspunkt, kunne straffes med at ervervet statsborgerskap trekkes tilbake? Er det i det hele tatt noen som helst form for konsekvensetikk i denne regjeringen?
Men det er kanskje ikke så enkelt. UNE er opprettet av Stortinget, og regjeringen kan ikke styre UNE politisk. Høyres Bent Høie sier til VG Nett at denne politiske uavhengigheten må avblåses, noe vi støtter Høie i. UNEs leder Terje Sjeggestad, sier at UNE må ta hensyn til menneskerettslige forpliktelser.
Libe Riber-Mohn, statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet for Ap, er ikke enig i UNEs praksisomlegging:
– Ikke fordi vi ikke er opptatt av å beskytte barn mot kjønnslemlestelse, men fordi vi er avhengige av et fungerende kontrollapparat, sier Rieber-Mohn. Hun viser til at det ikke finnes hjemmel til å pålegge helseundersøkelser av barna, eller snakke med barna uten foreldrenes samtykke, sier Rieber-Mohn til NTB. – Vi mener derfor at forutsetningene for en praksisendring ikke er til stede, sier Rieber-Mohn.
Men hvorfor har ikke regjeringen innført et ”fungerende kontrollapparat”? I november i fjor lanserte regjeringen et antakelig velmenende men dog så lite gjennomtenkt tiltak, nemlig å tilby frivillig ”klinisk underlivsundersøkelse” av jenter i risikogruppen. En slik ”frivillighet” står dessuten nå i et merkelig lys, all den tid ”fare for” kjønnslemlestelse er grunnlag for varig opphold i Norge av familier fra land der kjønnslemlestelse praktiseres. Samtidig er det absurd i den forstand at vi samtidig ikke vet om døtrene til de som får opphold, allerede har lemlestet jentene sine. Det er det nemlig ikke lov å helsesjekke uten samtykke av foreldrene. Ikke kan det sjekkes heller om de gjør dette senere.
Vi er helt enige med arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen, som i dagens Aftenposten.no, sier at ”Vi kan ikke ha det sånn”. Men så bør han minnes om at det er hans ansvar å få gjort noe med det. Kan ikke han og regjeringen instruere UNE så får de tilrettelegge for en politikk som nettopp er et fungerende kontrollapparat.