Islam

”Snikslemifisering”?

Dagsavisens Hege Ulstein, prøvde seg på lørdag med å introdusere et nytt begrep i den pågående islamdebatten, nemlig såkalt ”snikslemifisering”. Ulstein er tydelig ikke glad for religionskritikk, og Hege Storhaug svarer henne i dagens avis.

Islamkritikk versus muslimkritikk

Hege Storhaug, publisert i Dagsavisen 4.mars 2009

Dagsavisens Hege Ulstein framsetter en rekke alvorlige og feilaktige påstander knyttet til islam og muslimer (28/2). Ulstein mener «Synet på muslimer er i ferd med å bli totalt degenerert». Hun tegner et bilde av at muslimer nærmest forfølges i Norge. Dette er svært alvorlig og utålelig, hvis det er sant. Min påstand er at Norge har lagt forholdene til rette for at muslimer kan ta full del i frihetsverdier og velferd. At mange ikke får rettigheter oppfylt, særlig barn og kvinner, skyldes i størst grad at deres «egne» hindrer dem, samt feilslått integreringspolitikk.

Ulstein nesten sidestiller islam og kristendommen. To feil må først korrigeres: islam betyr ikke «fred og trygghet». Islam betyr underkastelse. Videre: Koranen forbyr ikke drap. Koranen sier: «Den som dreper et menneske, – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten» (5:35). Hvis islam og kristendommen var så like, så burde demokrati og menneskerettigheter være vel så utbredt i den muslimske verden som i den vestlige. Slik er det dessverre ikke.

Eksperter som Paul Berman peker på at kristendommen i sine grunnelement la forholdene godt til rette for våre sekulære demokratier. Ett forhold er samvittighet, knyttet til impulsen opprør – en impuls som startet med opprør mot gud. Gammeltestamentets gud beordret Abraham til å ofre sønnen Isak. Abraham tviler og kjemper med seg selv og mot guds ordre. I Vestens tradisjon er det således skapt rom for tvil, som igjen ga rom for opprør. Disse trekkene finnes ikke i islam. I Koranen mottar Abraham befalingen og gjør seg klar å utføre ordren, uten tegn til tvil eller opprør. Som Berman sier: «I islam er underkastelse alt».

Kristendommen er ikke en lovgivende religion, mens islam og sharias lovverk er ett og det samme. Jesus ord om å «gi keiseren hva keiserens er, og gud hva guds er», har tilrettelagt for å skille mellom det verdslige og åndelige. Monoteismen i kristendommen er også svekket gjennom treenigheten, mens «islam er en hard monoteistisk religion (…) men det er også en religion der ritualer, etikk og lovbestemmelser er tett forbundet (…) Derfor viser islam «mer motstand mot demokratiet enn mange av de eksisterende religioner» (professor Mehdi Mozafari, Berlingske Tidende, 15. juli 2005). Islam er således ikke særlig reformvennlig og tilpasningsdyktig til et moderne demokrati.

Filosofen Kai Sørlander viser forskjellene mellom Jesus og Muhammed. Mens Jesus ikke var politisk, var Muhammed en politisk, juridisk og militær leder. Jesus lot seg passivt føre til korset. Muhammed brukte både makt og vold. At Muhammed i sin levetid også klarte å skape et samfunn helt tuftet på islam, vanskeliggjør utvikling av demokrati og sekularisering («Forsvar for rasjonaliteten», 2008).

Nettopp derfor trengs islamkritikk, men ikke av en uensartet folkegruppe.