Her er lederartikkelen med fordømmelse av Qaradawi (16.februar, 2009)
Leserinnlegg av Hege Storhaug i Aftenposten i dag:
Tid for selvransakelse
Påfallende naivt. Naivismen og kunnskapsmangelen i media, inkludert Aftenposten, knyttet til islamismen er påfallende. Derfor er det kjærkomment at avisen presenterer en nyhetsartikkel der Yusuf al-Qaradawi, verdens ledende ideolog for sunnimuslimer, fremstår med sitt ekstreme jødehat (15. februar) og sin hyllest av Adolf Hitler. For oss som har fulgt Qaradawi, er det ikke nytt at han står for utryddelse av jøder, flerkoneri, kjønnslemlestelse, drap av homofile med mer.
Utfordringen for Aftenposten er å forklare hvordan avisen helhjertet har støttet oppunder en slik ekstremist.
Klara Klok.
8. juni 2007 rapporterte Aftenpostens A-magasin fra innsiden av det Europeiske Rådet for Fatwa og Forsking (ERFF), ledet av Qaradawi. Reportasjen oppleves kjemisk fri for kritisk fornuft, og Kari Vogt får døpe rådet «moderat». Avisen presenterer ERFF som en forsamling «vennlige» menn. Qaradawi er «omtrent så farlig som paven». Han er en «superstjerne», han er «Klara Klok for muslimer verden over».
Formidabelt svik.
Ikke ett ord om at Qaradawi oppfordrer til ekteskap med ni år gamle jenter og polygami. Ikke ett ord om at han mener at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimer, eller at han har gitt fatwa til støtte for kjønnslemlestelse, at han har gitt blankofullmakt til palestinske kvinnelige selvmordsbombere, og går inn for steining av homofile. Reportasjen var et formidabelt svik mot sekulære muslimer – og umistelige verdier i demokratiet vårt.
Aftenpostens leder.
Ikke nok med det. Aftenposten fulgte opp på lederplass og slo fast at reportasjen «reduserer faren for mistenkeliggjøring» av ERFF, et råd som ikke gir «inntrykk av fanatisme eller ekstremisme» (ikke tilgjengelig på nettet, vår merknad). Tvert om, mente Aftenpostens leder. Rådet finner «konkrete, praktiserbare løsninger på dilemmaer som oppstår i møtet mellom et verdslig europeisk samfunn og islam, slik troende muslimer ønsker å praktisere sin religion» (10. juni 2007).
Uansvarlighet.
I anstendighetens og historiens navn burde kanskje Aftenposten forklare oss hvordan denne oppvisningen i naivitet og uansvarlighet var mulig?