Hege Storhaug, HRS
Men er det så enkelt at hijab er en menneskerett – og at hijab gir frihet? Hvem gir hijab frihet til? Definitivt gir hijab frihet til mindretallet av dem som bruker plagget, et lite mindretall endog, hvis man skal tro meningsmålinger blant hijab/slørbrukende kvinner i Italia og Frankrike: Rundt 80 prosent sier det gjør det ut av frykt og press. Hijab gir åpenbart heller ikke frihet til barna. Men kvinner som har internalisert hijbens iboende verdier, til dem gir hijab selvsagt frihet: Frihet til å kunne manifestere verdier i det offentlige rommet, som at de er hevet over andre grupper – de er de rene og rettroende – at de aksepterer dogmer om kvinnens underlegenhet og segregering mellom kjønnene – altså kjønnsapartheid. Det hadde vært interessant å spørre Bushra Ishaq, som ikke bruker noen form for hodeplagg men altså står frem som troende muslim og hijabforsvarer i Dagsavisen.no, hva hun tenker om at eksempelvis Islamsk Råd Norge (IRN) hevder i Dagbladet.no at hijab er påbudt, en plikt, et religiøst krav. Vi antar at Ishaq ikke vil underkjenne IRNs oppfatning, så hva vil skje med henne på Dommens Dag? Har hun levd et liv i tråd med islams påbud og forbud?
Ishaq mener altså at hijab er en menneskerett. Vel, hun har et betydelig dokumentasjonsproblem. Vi har flere kjennelser internasjonalt, i Danmark, og i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, som tilsier noe annet. Og i Norge er vi så uheldige at vi har et naivt, religionspromoterende Diskrimineringsombud, tidligere kalt Likestillings- og diskrimineringsombudet, som igjen antakelig står bak politidirektør Ingelin Killengreens avgjørelse om å anbefale regjeringen å innføre hijab som del av politiuniformen.
Følgende er utdrag fra min bok Tilslørt. Avslørt, som starter med den famøse støtten fra Likestillingsombudet i 2004 til kvinnen på A-Møbler i Norge, som fikk trumpet gjennom å bruke hijab som del av arbeidsantrekket.
Har det norske Likestillingsombudet nødvendigvis rett i sin vurdering at det er ulovlig diskriminering å nekte muslimske kvinner å bære hodeplagg på arbeidsplassen? Ifølge domsavsigelse i dansk Høyesterett, er svaret nei. Bakgrunnen for dommen er denne: Den 23 år gammel Nasla Ainouz, ble ansatt på supermarkedet Føtex i 1996. I 2001 tok hun på seg hijab av religiøse årsaker. Ifølge klesreglementet til Føtex, som Ainouz signerte da hun ble ansatt, var alle typer hodeplagg forbudt for ansatte som hadde kundekontakt. Reglementet forbød også piercing og eksempelvis å farge håret i sterke farger. Ainouz fikk sparken da hun nektet å etterkomme klesreglementet, og saken endte til slutt i dansk Høyesterett. Føtex mente at ettersom alle typer hodeplagg, og også andre religiøse og politiske gjenstander på de ansatte, var forbudt, så ble heller ingen diskriminert. Føtex ønsket at de ansatte skulle signalisere verdinøytralitet. Men Ainouz mente seg indirekte diskriminert som muslimsk kvinne. Hennes motiv for å bære hijab var ikke å skilte med religiøsitet. Hun ville bare skjule håret, nakken og halsen av personlige religiøse årsaker, sa hun. Det hører også med til saken at Føtex ga Ainouz tilbud om en annen jobb i butikken som ikke innebar kundekontakt, og at Ainouz da kunne bruke hijab. Hun takket nei.
I januar 2005 falt dommen i Høyesterett. Det ble understreket at Føtex sitt forbud mot hodeplagg konsekvent gjaldt alle ansatte, at Ainouz selv hadde undertegnet klesreglementet hvor forbudet var nedfelt, og at Føtex ikke hadde brutt loven mot forskjellsbehandling i arbeidslivet. Høyesterett aksepterte også Føtex sitt argument om verdinøytralitet. Videre ble det vist til praksis i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (DEM), og en konkret domsavsigelse som gikk så godt som verden over. En tyrkisk kvinnelig medisinerstudent, Leyla Sahin, anla sak mot den tyrkiske staten som forbyr slør på universitet. Bakgrunnen er denne: I 1998 nektet universitetet i Istanbul Leyla Sahin å fullføre studiet ved universitete fordi hun bar hijab. Sahin, som tilhører en konservativ religiøs familie, valgte da å flytte midlertidig til Wien for å fullføre studiene der – med hijab – og gikk samtidig rettens vei fordi hun mente den tyrkiske staten krenket hennes menneskerett til å følge sin religiøse overbevisning. Etter at hun hadde tapt i alle instanser i Tyrkia, brakte hun saken inn for DEM i Strasbourg. Hun tapte igjen. Første gang i 2004, og også da hun anket saken inn for Strasbourgdomstolens Storkammer. Ankedommen falt 10. november 2005. Storkammeret ga Sahin rett i at Tyrkias forbud er en reell inngripen i hennes rett til åpent å signalisere og kle seg etter religiøs overbevisning. Men, sa Storkammeret, å begrense utøvelse av en menneskerettighet er ikke nødvendigvis en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. En stat kan etter konvensjonens artikkel 9 gripe inn mot religionsfriheten når tre vilkår innfris: (1) at det foreligger et lovforbud mot slør, (2) at myndighetenes inngrep handler om hensyn til offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller å verne andres rettigheter og friheter, (3) og når inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, som det heter, altså at inngrepet er et tilsvar på en presserende tilstand i samfunnet.
Storkammeret mente at universitetet, som hadde innskjerpet klesreglementet tidlig i 1998 med forbud mot hijab (og også mot å anlegge skjegg på en religiøs måte), var i sin rett til å nekte Sahin å bære sløret, i tråd med Tyrkias sekulære nasjonale lovverk. Det ble påpekt at forbudet innfridde vilkåret i menneskerettighetskonvensjonen om å ”beskytte andres rettigheter og friheter”, særlig kvinners rettigheter fra å bli presset av religionpolitiske krefter til å bære slør. Å beskytte likestilling og sekulariteten til den tyrkiske staten, to av republikkens helt sentrale bærebjelker, ble fremhevet som nødvendig for Tyrkia i en tid med økende press fra islamistisk hold. Domstolen konstaterer at de som bærer hijab, kan ha en negativ innvirking på dem som velger å ikke bære hijab. Medstudenter kan oppfatte hijabet som en religiøs plikt. Religion må ikke utøves og uttrykkes på en måte som fører til konflikt med de grunnleggende ideene bak menneskerettighetene, som likestilling, eller andres rettigheter og friheter, het det. Dommen konkluderte med at Tyrkia derfor kan forby studenter på universitet å bruke slør.
Kanskje sløret og hijabens fortalere, skulle vurdere om argumentasjonen om menneskerett burde justeres? Men da må de altså gå substansielt til verks og blant annet anerkjenne at hijaben signaliserer at menn og kvinner ikke er likestilte; kvinnen er underlegen.