Hege Storhaug, HRS
Det er ikke enkelt å forholde seg til SSBs språkbruk og tankesett. I sommer la byrået om begrepsbruken overfor innvandrere. Begrepene første- og andregenerasjonsinnvandrere ble fjernet og erstattet med henholdsvis innvandrerbefolkningen og norskfødte med innvandrerforeldre. I tillegg ble ikke-vestlige og vestlige innvandrere strøket ut av vokabularet. Nå skal det henvises til hvilket kontinent den ikke-vestlige personen har bakgrunn fra. Altså er SSB seg svært bevisst språkbruk, som de selv sier har mye makt:
Norge er blitt et flerkulturelt samfunn med mange ulike etniske grupper. Innvandrere, innvandring, integrering og det flerkulturelle Norge debatteres bredt offentlig. Statistisk sentralbyrå (SSB) har hatt en viktig rolle i denne debatten, både som kilde til og formidler av kunnskap om samfunnet. Vi lager ikke bare tall og statistikk, men også begreper og definisjoner. I dette ligger det en betydelig definisjonsmakt, som har innflytelse langt utover statistikken.
Definisjonsmakten er ikke uten begrensninger. Vi kan innføre begreper, men vi har ikke særlige muligheter til å få dem avskaffet eller påvirke måten de blir brukt på, ute i samfunnet. Oppfatninger av hva som er korrekt språkbruk, endres også over tid. Betegnelser i tilknytning til innvandrere har dessuten vekket skarpe meningsutvekslinger om hvorvidt og hvordan det norske språket gjenspeiler samfunnet i endring (Samfunnsspeilet nr. 4, 2008, forfattet av Minja Tea Dzamarija).
Ja, SSB har definitivt definisjonsmakt. Og, ja, betegnelser og språk vil soleklart gjenspeile et Norge i endring. Da er spørsmålet til SSB: Hvorfor fullstendig homogeniserer dere begrepsbruken når det såkalte ”norske folk” sine holdninger skal måles? Hvordan kan dere (da) tillate dere å sause sammen ”innvandrere” til én kategori? Handler dette om å prøve å fremelske en positiv og minst mulig kritiskfornuftig tone overfor ”det nye Norge”?
Alle som har fulgt litt med i timen de siste tiårene, vet utmerket godt at det er en stor forskjell på innvandringen fra den pakistanske landsbygda, den tyrkiske landsbygda, fra klankulturen i Somalia, kontra velutdannede persere, svensker og amerikanere. De tre sistenevnte kategoriene er i all hovedsak positive bidragsytere både økonomisk og verdimessig. Fra de de tre førstnevnte gruppene er det mange som havner i et ”tapsprosjekt” både økonomisk og verdimessig. Ja, et ubehagelig faktum, men like fullt et faktum.
Neste utfordring for SSB er hvem de kategoriserer som ”det norske folk”? Er dette etniske nordmenn? Er dette norske statsborgere? Inkluderes veltilpassede ikke-vestlige (unnskyld…) borgere i begrepet – borgere som har en genuin tilhørighetsfølelse til Norge? En interessant observasjon vi har gjort oss, er eksempelvis at de mest velintegrerte med ikke-vestlig og muslimsk bakgrunn, er de som ofte er mest skeptiske til både ”egen etniske gruppes” integreringsgrad og til norsk innvandringspolitikk.
Et annet spørsmål som melder seg er hvorfor ikke SSB måler ”innvandreres” (da i betydning personer med bakgrunn fra ikke-vestlige kontinent, særlig land der islam er dominerende religion), holdninger til norsk og europeisk verdikultur og personer som er bærere av disse verdiene. For oss er det åpenbart at det er her at skoen virkelig trykker: at ”de” ser ned på ”oss” på grunn av ”våre” frihetsverdier. Om SSB har forstått denne grunnleggende lærdommen som nær sagt alle i nær kontakt med disse ikke-vestlige gruppene har måttet erkjenne (ofte motvillig, da erkjennelsen er ubehagelig og endog til tider smertefull), vites ikke.
Vi ”vet derimot bare én ting”, nemlig at vi ikke kunne svart på spørsmålene i SSBs holdningsundersøkelse. Nei, vi kan ikke se at eksempelvis somaliere eller kurdere ”flest gjør en nyttig innsats i norsk arbeidsliv”, men mange andre nye ikke-vestlige grupper gjør det, likeså vestlige grupper. Ei heller kunne vi svart ja eller nei til at ”innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge”. Vi finner det likeledes fullstendig meningsløst når SSB sier at blant det såkalte ”norsk folk ”finner” 25 prosent det ”ubehagelig dersom en sønn eller datter skulle ønske å gifte seg med en innvandrer”. Hva sikter SSB til her? Hvem er innvandreren? Hvorfor i all verden skulle fru og herr Olsen være skeptisk til at datteren gifter seg med en danske, amerikaner, eller annet i nært kulturelt slektskap – inkludert ikke-vestlige med en sterk tilhørighetsfølelse til Norge? Tvert om erfarer vi at ”nordmenn flest” setter stor pris på sistnevnte kategori.
SSBs holdningsmåling er rett og slett ikke bare meningsløs, den er også kunnskapløs, villedende og stigmatiserende.