Aslak Nore bor delvis i New York, smeltedigelen og innvandringsbyen. Under tittelen ”Den hvite minoriteten”, tar han utgangspunkt i nettopp mangfoldet i New York og overfører dette til Oslo 2029, da hovedstaden vår er dominert av innvandrere fra alle verdens hjørner. Nores tittel er problematisk, mener vi. Fordi den leder tankene umiddelbart på rase, på svart-hvit. Dette er ikke et rasespørsmål, slik vi ser det. Dagens og fremtidig innvandring er først og fremst et spørsmål om bærekraft, både økonomisk og verdimessig.
Nore skriver også at Norge hentet innvandrere på 1970-tallet. Dette var ikke norsk politikk, men er blitt en godt befestet myte. De som kom fra Pakistan, Marokko, Tyrkia og andre land i særlig 1971, kom som turister, men dro ikke, de tok seg heller arbeid her. I Finland satte de opp charterfly og returnerte samme gruppene. Aps statsråd Oddvar Nordli lot dem derimot bli i Norge, der tanken var at de selv skulle tjene penger til returbillett og slik ikke belaste skattebetalerne. Resten av denne visen kjenner vel alle godt. At innvandringen var økonomisk motivert, har Nore helt rett i – men motivasjonen lå nok først og fremst hos innvandrerne selv.
I avsluntingen sier Nore at ”I New Yorks t-banevogner har du selvsagt ytringsfrihet til å tegne profeten Muhammed eller insistere på retten til å bruke ordet ’neger’. Men ingen gjør det. Mennesker i en minoritetsby vet at ytringsfrihetens prinsipp er ukrenkelig, mens praksisen tilsier at vi viser hensyn og respekt for andre. Hvorfor? Fordi vi ikke lukker øynene for de enorme utfordringene en minoritetsby medfører. Fordi vi har stått trengt sammen i en vogn der vi selv utgjør den hvite minoritet.”
Men det er et hav – bokstavelig talt – av forskjell på USA og Europa. USA er et innvandringsland, det er ikke Europa. Mer betenkelig er det at det antydes at dersom man er minoritet – hvit minoritet – gjør man lurt i å ligge lavt, også når det gjelder rasjonell religionskritikk. Ja, muslimer i dagens Europa ligger lavt – grunnet frykt fra ytterliggående elementer i egne rekker. Knapt noen våger å reise røsten i det offentlige rommet knyttet til kritikk av både egen opphavskultur, interne kritikkverdige forhold, og, ikke minst, av islam. Hvis dette skal bli den allmenne kulturen i Norge og Europa, hvilket er i ferd med å skje, er det definitivt et alarmerende tegn på ikke bare en verdimessig og utviklingsmessig stagnasjon på kontinentet, men også en tilbakegang mot nedgangstider på alle plan.
Henvisningen til Carl I. Hagens ”forlengst gjendrevne konspirasjonsteorier” om et muslimsk flertall i Europa på sikt, harmonerer for øvrig ikke med en rekke internasjonale eksperters spådommer, som professorene Bassam Tibi og Bernard Lewis.
HRS hadde planlagt offentliggjøring av rapporten torsdag 13. november, denne er utsatt til tirsdag 18. november.
Les Nores ellers tankevekkende kommentar her:
Den hvite minoritet
Merk av året 2029. Da kommer hvite protestantiske nordmenn i mindretall i Oslo.
Jeg bor i USA, og dagen etter det amerikanske presidentvalget tok jeg t-banen fra Brooklyn til Manhattan. Som alltid var vogna en ambulerende verdensutstilling. Her satt innvandrere fra Mexico, Russland og Kina fordypet i aviser på sine respektive språk, her delte arabiske imamer og ortodokse jøder plassen mellom sekulære Obama-fans og meg selv.
Få saker berører nervetrådene som omgir den norske folkesjela sterkere enn den demografiske utviklingen. Som i resten av Europa eldes befolkningen, samtidig som mennesker med annen hudfarge og religion blir stadig flere. Tanken på et hvitt mindretall i Norge – et yndet tema for bloggere og avisdebattanter – er så betent at du må være akademiker for å ikke la deg affisere av det.
I dette minefeltet må det derfor sies at ”ikke-vestlige innvandrere” (fra Øst-Europa og den tredje verden) utgjør i overkant av 7% av Norges befolkning, hvorav rundt halvparten har bakgrunn fra muslimske land. Ideen om ”muslimsk flertall i Norge” – i sin tid kolportert av Carl I. Hagen – er et alarmistisk oppkok av forlengst gjendrevne konspirasjonsteorier.
Likevel er det et sted vi bør ta befolkningsframskrivninger på alvor. I dag har hver fjerde Oslo-borger bakgrunn fra et annet land (21% er ikke-vestlige innvandrere) og 40% av byens grunnskoleelever har fremmedspråklig bakgrunn. Derfor er scenarioet som tegnes i en ny rapport fra Human Rights Service (HRS) verdt å lytte til. Ved å anvende Statistisk Sentralbyrås (SSB) høyalternativ for innvandring (som faktisk er lavere enn nettoveksten de siste årene), har man kommet fram til at innvandrere og deres etterkommere vil utgjøre et flertall i Oslo i 2029.
Befolkningsframskrivninger er ingen eksakt vitenskap. Varslere i innvandringsdebatten blir ofte møtt med kritikk fra SSB og akademiske miljøer om upresis begrepsbruk (fjerdegenerasjonsinnvandrer? etnisk norsk?) og deres mer eller mindre aktverdige motiver. Men intensjoner og sannferdighet følger ikke nødvendigvis av hverandre. Sannheten er at det demografiske skiftet allerede har endret Oslo – og vil forandre byen ytterligere de neste tiårene.
I de siste årene har minoritetsbyer, ”Minority-Majority Cities”, blitt viet større oppmerksomhet. Byer som Rotterdam, Oldham og Malmö beveger seg raskt mot vippepunktet, og andre følger etter. Disse byene har flere fellestrekk: innvandrere har betydelige sosiale problemer. De lever dels avsondret fra øvrigheten, like overrepresenterte innen voldskriminalitet som underrepresenterte i arbeidslivet.
Vi ser med andre ord konturene av en helt annen by. Oslo vil bli mer dynamisk og farligere – klasseforskjellene og konfliktnivået vil øke. Den som drømmer seg tilbake til et 50-talls Norge av dugnadsånd, ulåste ytterdører og kollektiv historiefortelling om ”krigen” bør reise et annet sted. Skjønt hvor? Selv om andelen innvandrere kan reguleres, vil antallet fortsette å øke. Et meningsfylt politisk prosjekt i tiårene framover – på linje med arbeider- og kvinnekamp i forrige århundre – handler derfor om å få minoritetsbyen Oslo anno 2029 til å fungere.
La meg derfor vende tilbake til t-banevogna i New York. Synet av medpassasjerene fikk meg til å tenke på de tre viktigste suksessfaktorene i en slik by. Det første er selvsagt å få innvandrere i arbeid, som både har direkte samfunnsøkonomiske gevinster og gunstige sideeffekter. Nært forbundet må byens politikere ta debatten om innvandrerregnskap på nytt. Når amerikanere flest er positive til immigranter, skyldes det at alle innvandrere anses som en kilde til nasjonal berikelse. Egen vinning har alltid vært en sterkere drivkraft enn nestekjærlighet. Glem ikke hvorfor Norge hentet innvandrere på 1970-tallet.
Det siste punktet er kan hende det ømmeste. I New Yorks t-banevogner har du selvsagt ytringsfrihet til å tegne profeten Muhammed eller insistere på retten til å bruke ordet ”neger”. Men ingen gjør det. Mennesker i en minoritetsby vet at ytringsfrihetens prinsipp er ukrenkelig, mens praksisen tilsier at vi viser hensyn og respekt for andre. Hvorfor? Fordi vi ikke lukker øynene for de enorme utfordringene en minoritetsby medfører. Fordi vi har stått trengt sammen i en vogn der vi selv utgjør den hvite minoritet.