Innlegget er (foreløpig) ikke lagt ut på Dagbladet.no.
Kan vi komme videre?Av Hege Storhaug, HRS
Tidlig i 1993. Debatten om helseundersøkelser av jenters underliv raser i kjølvannet av Bjugn-skandalen. Mediene omtaler de eksisterende rutinemessige underlivsundersøkelsene av jenter som ”sex-kontroll”, og Helsedirektoratet (HD) mener undersøkelsene krenker barns bluferdighet. Rutineundersøkelsen avvikles, med unntak av testiklene hos gutter.
Barneombudet og legen Trond Viggo Torgersen skriver protestbrev til HD og forsvarer inspeksjonen som en naturlig del av en helkroppsundersøkelse av førskolebarn, av hensyn til ”å alminneliggjøre undersøkelse av underlivet” og ”som en sikkerhet for barnet”. Undersøkelsene kan avdekke skader, misdannelser og sykdommer, mener Barneombudet. Hvorfor gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter? spør han: ”Vi trenger åpenhet og tillit til helsevesenets grundighet, ikke en følelse av at noen deler av kroppen skal hoppes over av hensyn til den offentlige debatten som raser for øyeblikket” (25.01.93).
Norsk Barnelegeforening følger også opp i brevs form til HD: ”Hvis en slik undersøkelse utelates er ikke undersøkelsen komplett. (…) Det brukes ingen instrumenter, det brukes ikke benholdere (…). Etter vår erfaring har ikke barna opp til 7-års alder noen problemer med å godta en slik undersøkelse, og slett ikke av bluferdighetsgrunner. Det er nok heller vi voksne (….) som har problemer (…) dels fordi vi selv har bluferdighet (…). Erfaringene (…) er, så langt vi kjenner til, bare positive. Både barn og foreldre har akseptert dette uten noen problemer, og helsepersonell har vært tilfreds” (12.02.93).
Men hovedekspertisen, barnelegene og helsesøstrene, ble overkjørt, og siden 1993 har vi hatt et kjønnsdiskriminerende helsetilbud til barn. Til tross for at vi i 1993 også hadde barn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, var ikke dette et tema i debatten, antakelig fordi det ikke før i år 2000 ble avdekket kjønnslemlestelse av norskfødte jenter. I dag har vi over 10 000 jenter fra land der kjønnslemlestelse praktiseres, og man skulle således kunne forvente at våre folkevalgte tok et grep og gjeninnførte underlivsundersøkelser – også for å forebygge og avdekke lemlesting. SVs programkomité har nettopp gjort det, og så er den fordummende, manipulerende og direkte uredelige debatten i gang igjen, i Dagbladet anført av avisens Marte Michelet, og Mari Teigen, Institutt for samfunnsforskning (01.11.08).
Michelet slår fast at ”det overhodet ikke finnes noen medisinsk begrunnelse for å kikke opp i underlivet til alle jenter.” En slik sjekk en ”meningsløs”, sier hun. Ja, det er meningsløst å sjekke indre kjønnsorgan, med det er altså ikke det som SV eller noen andre har foreslått. Vel så underlig er påstanden hennes om at ”en tvungen underlivsundersøkelse (vil) være i strid med enkeltindividets rett til å bestemme over egen kropp, og i strid med grunnleggende etiske prinsipper for legers virke. Man skal ikke, og kan ikke, beordre samtlige skolejenter å spre beina, bare for å sjekke”. Det er noe med tonen som er støtende: å spre beina. Hvorfor en slik terminologi overfor barn? Og; hva med barns rett til å bestemme over egen kropp? Er dette et gyldig argument når motstridende barn må finne seg i at legen – uten medisinsk indikasjon – undersøker øret? Eller enda verre, når vi som skolebarn skjelvende, noen også gråtende, måtte ta av oss underskjorten og helsesøster stakk den fryktinngytende sprøytespissen i overarmen. Vondt var det, og for alt i verden ville de fleste av oss slippe, men den gang ei. Michelet mener videre at det ikke finnes ”noen holdbar medisinsk begrunnelse”, ei heller ”preventiv begrunnelse” for å gjeninnføre underlivsundersøkelser. Påstanden er drøy og ikke dokumentert. Det er som sagt ikke medisinsk begrunnelse for å sjekke ørene til alle barn, men det gjøres. At underlivsundersøkelse i vår tid kan ha preventiv effekt i forhold til lemlesting, er bredt dokumentert i det franske fylket Seine-Saint-Dénise (legen Emanulle Piet).
Michelet påstår også at ”alt tyder på at de tiltakspakkene som allerede er iverksatt faktisk fungerer, og at ting går i riktig retning”. Men, dette vet hun ingenting om, ei heller jeg. Det er nettopp dette som er så ubehagelig; vi vet ingenting om antall barn som utsettes for lemlesting. Jeg tror det er svært mange, Michelet ser ut til å tro at det er svært få.
Mari Teigen kaller likestilt helsetilbud til barn for ”kriselikestilling” basert på ”sensasjonelle oppslag og heftige debatter”. SVs forslag kalles en ”ad-hoc politikkutvikling”. Alt er feil. Prosessen startet i 2005 etter lobbyaktivitet fra HRS sin side. Heikki Holmås og Karin Andersen i Kommunalkomiteen på Stortinget gikk våren 2005 sammen med Frp og Ap ved å pålegge regjeringen å utrede hvordan rutinemessige undersøkelser også av barns underliv blant annet kan forebygge og avdekke lemlesting. Dette utløste en partipolitisk strid initiert av mindretallsregjeringen Bondevik. Et av de grelleste utslagene i den hele tiden trenerte prosessen, så vi i 2007 da Sosial- og Helsedirektoratet utredet innføring av underlivsundersøkelse: helsesøstere og barneleger, den fremste fagekspertisen, ble ikke bedt om å uttale seg. Blant annet slik får debatten også fortsette på et ufaglig nivå, som når Teigen sier at med unntak av kjønnslemlestelse ”finnes (det) ikke særlig mange andre gode grunner for å gjennomføre et slikt tiltak”. Vel alle Norges barn sin onkel, Trond Viggo, rister nok oppgitt på hodet.
Teigen mener at toppolitikeren svikter ”de aktuelle minoritetsmiljøene” hvis underlivssjekk gjeninnføres. Hvem tenker hun på? De som våre toppolitikere ønsker å beskytte mot barbari må hun ha glemt. Men har hun tenkt på jenter som ned i spedbarnsalder ble lemlestet etter 1993, og som snart er i ”kjærestealder” og da gjerne finner ut hvilket uopprettelig overgrep de ble utsatt for? Har hun tenkt på at mange av disse hadde vært reddet fra barberbladet dersom velfungerende helseundersøkelser, ”en sikkerhet for barnet”, som Trond Viggo skrev i 1993, ikke hadde blitt karakterisert som ”sex-kontroll” for 15 år siden?