Hege Storhaug, HRS
Amal Adens sjokkbok om forhold i de indre sirklene blant somaliere i Oslo, rir meg som en mare fremdeles. Hun beskriver en tilstand som nær sagt er ubeskrivelig. Far slår, sparker og bruker beltet mot kone og barn, og mor slår, sparker og biter (!) ungene. Hva er dette? Overdriver Amal Aden? Vel, jeg har hørt om et høyt voldsnivå blant somaliere i en årrekke; fra unge norsksomaliske kvinner (en av dem viste meg endog arr over store deler av kroppen etter at faren brukte en oppvarmet kniv på henne som barn), fra norsksomaliske menn, og Ayaan Hirsi Ali har også beskrevet slike forhold i selvbiografien ”Mitt liv, min frihet”. I Tormod Strands ferske bok, Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse refererer Strand til en UNICEF-undersøkelse i Somalia (s.186) som viser hvor langt det er igjen til likestilling i landet: I undersøkelsen fra 2006 svarte 45 prosent av kvinnene i Somaliland at det var riktig av hennes mann å slå henne hvis hun gikk ut av huset uten hans tillatelse. Halvparten mente det var riktig at de ble slått dersom de kranglet med ektemannen, og hele 60 prosent mente ektemannen var i sin rett til å slå hvis hun nektet ham sex. Å svi maten mente ”kun” 30 prosent kvalifiserte til å bli slått.
Undersøkelsen er selvforklarende hva gjelder utbredelsen av vold.
Men hvorfor? Svaret er langt på vei å finne i æreskulturen, mener Ayaan Hirsi Ali. De strenge normene for hva som er forbudt og tillatt, det strenge kyskhetsidealet overfor jenter og kvinner og de alvorlige konsekvensene det kan få for familien dersom normer for hva som anses som sømmelig adferd brytes, gir utslag i en sterk disiplineringskultur. Eller som en ung norsksomalisk kvinne sa til meg få år tilbake: ”De (foreldrene) slår og mishandler deg så mye, at etter hvert som du vokser til, våger du aldri annet enn å adlyde blindt enhver kommando, om det så handler om å la seg kjønnslemlestelse.” I en æreskultur er det som kjent ingen sterk sentralmakt, og rettssikkerheten er meget svak. Barn ses ikke som et selvstendig individ, det blir man først når man er voksen. Barns rettigheter og kvinners rettigheter er sterkt begrenset – de er en form for undermennesker. De rettighetene de eventuelt måtte ha, delegeres av gutter og menn.
Dette er noe av svaret på en hastig dag.