2. september uttrykker Hege Storhaug sterk bekymring på kronikkplass i Aftenposten for at jenter i Norge i stort monn blir lemlestet. 10. september leverer professor Thomas Hylland Eriksen den sedvanlige stand-up-tragedien om samme tema, inkludert grove faktiske feil. Storhaugs tilsvar, med tittelen ”Skjødesløs og skandaløs”, ønsker ikke Aftenposten å trykke. Tilsvaret kan du lese her:
Skjødesløs og skandaløs
Thomas Hylland Eriksen fornekter seg ikke. Igjen fremsetter han en rekke påstander og tankeutflukter som er en ren gavepakke til krefter som ikke vil ta reelle politiske grep for å sikre barn med somalisk (og annen) bakgrunn grunnleggende rettssikkerhet, omsorg og verdighet.
På veggtavlen i lokalene til Human Rights Service henger det et innlegg fra Aftenposten 7. september 1993, signert Hylland Eriksen (THE). Under tittelen ”Afrikansk omskjæring” skriver han: ”Det er velkjent at denne praksis, som fra europeisk synsvinkel fortoner seg som barbarisk og umenneskelig, har lange tradisjoner i enkelte samfunn (…). Det modigste standpunktet til omskjæring er uten tvil argumentet om at vår egen sterke interesse for fenomenet skyldes en monoman seksualfiksering innen vår kultur, en interesse som slett ikke deles med andre folkeslag.” Etter 15 år, blir jeg fremdeles nummen av å lese disse ordene, og tankene går til de mange kvinnene jeg har møtt som er fortvilet over barbariet de ble utsatt for som barn, smerter og ødeleggelse som har forfulgt dem som et mareritt til dags dato. Jeg klarer også å rystes over den manglende forståelsen for hvorfor lemlesting pågår; nemlig en ekstrem opptatthet av seksualitet, det vil si kontroll over kvinners seksualitet, og en idé om at menn ikke kan beherske seg seksuelt i møte med kvinner.
Igjen er THE ute i Aftenpostens spalter med feilaktige og udokumenterte påstander (10/9). Av plasshensyn kan kun noen moment nevnes. Først det vanlige: Ingen har i debatten om somaliere og kjønnslemlestelse den siste tiden, vært i nærheten av å mene at praksisen skulle gjelde alle. Det alvorlige poenget er at ingen vet hvor mange som lemlestes. Så hvordan kan professoren påstå at utvandringen fra Somalia til Europa er en ”spektakulær suksess for alle som ønsker å bekjempe kvinnelig omskjæring. Tallenes tale er krystallklar på dette punktet”?
Jeg leser videre at de få som unnslipper lemlesting i Somalia, kommer ”gjerne” fra ”dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. (…). En sterkere islamisering kunne (…) være et effektivt virkemiddel (….).” Jeg er jo bare en legperson, likevel har jeg fått med meg mengder av litteratur som viser til islams profet Muhammed sine utsagn om lemlestelse, som igjen ligger til grunn for at av de fire lovskolene innen sunni-islam, anbefaler tre av dem lemlestelse, mens en påbyr lemlestelse. Hvis man med ”dypt religiøs” mener konservativ tolkning der det letes etter svar i islams egne grunntekster, ja, så vil enda flere muslimskfødte jentebarn i dagens verden bli lemlestet.
THE sier det ikke, men jeg leser mellom linjene hans kritikk av min kronikk i Aftenposten 2. september om kjønnslemlestelse. Han misliker oss som kritiserer forskere for å være naive. Min oppfordring er: Les Tormod Strands nye dokumentarbok Suaads reise, der Strand rett og slett fillerister den siste rest av troverdighet som Norges mest anerkjente forsker på kjønnslemlestelse, Aud Talle, måtte ha. Strand viser i detalj hvordan han sommeren 2008 avdekket at omskjærere i Somalia lemlester jenter fra Norge i hopetall. Slik avkler han også den siste ”forskningen” til Talle, bestilt av Sosial- og Helsedirektoratet, som prøvde å underkjenne Strands funn. Slik sparker han også benene under Institutt for samfunnsforskning, som i vår mente at kun 15 jenter i Norge var lemlestet siste to til tre år.
Jeg klarer ikke å lese THEs bidrag gjennom alle årene som annet enn et klart håndslag til status quo, grotesk nok på bekostning av de aller mest sårbare i samfunnet; jentebarn som kan være bare noen uker gamle før barberbladet tas frem. Amal Aden og Suaad Abdi Farah, som begge har bidratt i høstens to viktigste bøker, Se oss og Suaads reise, hadde nok håpet på drahjelp fra forskere i kampen deres for at jentene våre skal unnslippe tortur. Det har de så langt ikke fått, og THE har med sin kronikk gitt dem passet påskrevet: Triste enkelthistorier hører ikke til samfunnsforskningen – i motsetning til «de andre historiene».