Religiøse og politiske symboler

Klesdrakt og voldtekt

Igjen prøves det fra muslimsk hold å sette likehetstegn mellom voldtekt og klesdrakt; altså at hvis en kvinne går i kort skjørt kontra burka er sjansene for å bli voldtatt langt større. Ja, dessverre kan dette være riktig grunnet innvandringen fra særlig den muslimske verden. Men stemmer egentlig denne tankegangen i den muslimske verden?

Det er ingen nyhet at ikke-vestlige er overrepresentert på statistikk over voldtektsforbrytere. Det er heller ingen nyhet at en god del muslimske menn har et kvinnesyn som ikke er anerkjent i Norge. Videre er det heller ingen nyhet at norske kvinner som konverterer til islam, ifører seg streng kleskodeks, som Tone Kristin Kara Ali. På spørsmål fra TV2 Nettavisen om hva som er galt i samfunnet vårt, svarer hun:

Ting spiller liksom ikke noe rolle lenger. Ta for eksempel dette med påkledning. En 16 år gammel jente som går kledd som om hun er eldre, går på diskotek og ikke har full ut kontroll over mulige konsekvenser. – For eksempel voldtekt. Kunne den har vært unngått om man hadde dekket seg til? Da tror jeg at man hadde halvert antall voldtekter. Hva er viktigst? Å stå på retten til å kle seg som man vil, eller er det viktigst å beskytte seg mot en farlig situasjon?

FrPs Jøran Kallmyr reagerer kraftig på Kara Alis tankesett:

Den dagen vi må si til norske jenter at de må kle seg for ikke å bli voldtatt, da har vi tapt det viktigste i vårt samfunnet: Friheten,” sier Kallmyr.

Nettopp hva frihet er, og hva ufrihet og tilsløring medfører, synes Kara Ali å ha misforstått fullstendig: Dess mer slør på kvinner, dess mer undertrykking og overgrep mot kvinner. Kara Ali synes også å misforstå hvilken tiltrekningskraft sløret på den muslimske kvinne har, og, ikke minst, seksualiseringen av kvinnen som ideologisk ligger i slørbruk.

Her er et utdrag fra fjorårets bok Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme, av Hege Storhaug, som kanskje kan være av interesse for Kara Ali og likesinnede:

”Ingen kikker på meg lenger!”

Anne Sofie Roald er også en norsk konvertitt. Hun er forfatter av flere bøker om islam og er religionshistoriker. I et intervju knyttet til sin siste bok, Er muslimske kvinner undertrykt (Oslo 2005), forklarte Roald hvordan det var å kaste sløret etter 22 års bruk. Den aller første reaksjonen uten slør var slik: ”Ingen kikker på meg lenger! Folk var helt likegyldige. Det var så skjønt (…). Nå er jeg bare en i massen. Jeg angrer ikke.”

(…). Roald var mye brukt som islamekspert i media og som foredragsholder – med slør. En dag gikk det opp for henne at det var ikke eksperten som ble invitert, men muslimen med slør: ”Noen ganger ble jeg bedt fordi jeg hadde sjal. Men jeg ville bli spurt fordi jeg gjorde en god jobb, fordi jeg hadde kunnskap.”

Roald opplevde tilværelsen med hijab som å være ”stengt” og ”usynlig”. Hun var ”en av dem”, ikke ”en av oss”, et fullverdig medlem av fellesskapet. Men hva med å bli beskyttet mot menns eventuelle seksuelle trakassering? Sløret har ”ingen funksjon” her i Norge, ifølge Roald. Tvert om har det ”motsatt effekt”: ”Det gjør at du blir glant på.” Om den religiøse identiteten sløret gir, sier Roald dette: ”Her, nå, er sjalet plutselig blitt en identitet. Jeg vet ikke om jeg er interessert i å slenge min identitet i ansiktet på folk.” Hvordan hun opplever seg selv uten slør, kommenterer hun slik: ”Jeg føler meg som et vanlig menneske.”

Mer slør = mer seksuell trakassering

En annen muslim som har personlig erfaring med å bruke slør, og som slår beina under (…) argument om å beskytte seg selv mot seksuell trakassering, er norskpakistanske Fahrat Taj. Taj arbeider for tiden med en doktorgardsavhandling ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo. Hun innvandret til Norge for få år siden fra det man kan kalle ”burkaland” i Pakistan, de svært konservative nordvestområdene. I hjembyen der Taj vokste opp, bar så godt som alle kvinnene burka, inkludert henne selv. Når Taj i voksen alder besøkte Pakistans storbyer, som er mindre konservativt, kastet hun hele det muslimske klesregimet på båten. Og hvor ble hun mest trakassert? Tilslørt i hjembyen. Taj forklarer hvorfor: “Noen av mine mannlige kollegaer, slektninger og bekjente i Pakistan har vært ærlige nok til å innrømme overfor meg at hijab vekker menns nysgjerrighet: de klarer simpelthen ikke å motstå ønsket om å finne ut hvilken skjønnhet som gjemmer seg inne i hijabet. Derfor stirrer og stirrer de på kvinner i hijab. De sier at de fleste menn antakelig ikke ville sendt et ekstra blikk etter en fremmed kvinne på offentlige steder, hvis de ikke bar hijab.”

Da Taj ankom Norge fikk hun det hun kaller et ”kultursjokk”. Menn i gatene kastet ikke et eneste ekstra blikk på henne. Hun undret først om norske menn kanskje mente at hun ikke var attraktiv, for Taj trodde at erfaringene hennes fra Pakistan var universelle: At menn verden over seksuelt trakasserte kvinner i det offentlige rommet. Det samme trodde min beste venninne fra Islamabad. Da hun ankom Norge første gang fikk hun det samme ”kultursjokket” som Taj. Hun kunne møte menns blikk på gaten, hun kunne endog sitte alene på kafé uten å være i nærheten av å bli trakassert. ”For første gang i livet” opplevde hun å bli ”behandlet som et menneske, ikke som et objekt”, som hun formulerte det.

Taj mener å ha funnet én logisk funksjon ved å bære hijab i Norge. Hijabet sender et kraftfullt signal til ikke-muslimske menn om at kvinnen i hijabet ikke er tilgjengelig som kjæreste eller hustru. Og det er et signal Taj mener særlig tjener muslimske foreldres sak: Sløret ”tjener muslimske innvandrerforeldres interesse, som vil gifte bort jentene i opprinnelseslandet.”

Taj og min venninnes erfaring med seksualisering av kvinner i det offentlige rommet, har jeg selv opplevd til gangs under mine mange opphold i Pakistan. Å komme tilbake til Norge etter et slikt opphold, er en enorm befrielse; man er igjen kun ”et vanlig menneske”, ”en i massen”, som Anne Sofie Roald formulerte opplevelsen da hun tok av hijaben.

Barn blir ”objekt for seksuelt begjær”

Den franskiranske antropologen Chahdortt Djavann, har levert det mest kraftfulle anklageskriftet mot sløret og slørets seksualiserende virkning, som jeg har registrert. Hun spør: ”Forsterker ikke det forbudte driften mot synden? Sløret minner den muslimske mannen om et av de største tabuene i islam: kvinnens kropp. Det man tildekker, kan ikke unngå å tiltrekke seg andres blikk. Sløret fikserer mennenes seksuelle energi og oppmerksomhet på dette skuet (…). I de muslimske landene er det umulig å overse mennenes insisterende og pågående blikk; aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret.” Djavann føyer til det som etter hvert er en kjent sak: ”På tross av tilsløringen er voldtekt og prostitusjon et stort problem i de muslimske landene. Pedofili er også utbredt” (…). Og hvis det virkelig var slik at islam og sløret frigjør kvinnene og beskytter dem mot overgrep, sier Djavann, så hadde verden forstått dette for lengst: ”men er det ikke kanskje i de fleste muslimske land at den mest barbariske voldsutøvelsen finner sted?”

Djavann har gjort en meget interessant observasjon. Sløret skal dekke kvinnens (erotiserende) hår, hevdes det. Djavann har spurt religiøs lærde om kvinner som er skallet kan la sløret ligge? Men, nei, også en skallet kvinne skal dekke hodet, var svaret. Altså er det ikke håret som skal skjules, det er kroppen som skal dekkes til, for å kontrollere kvinnens seksualitet og marker henne som muslim, mener Djavann.

Djavann, som ble tvunget inn i Khomeinis slørtyranni i 10 år, har også klare synspunkt på sløret som en selvønsket identitetsmarkør, slik sløret fungerer for blant andre Lene Amina Goubrini, som ønsker å bli sett som muslim: ”I Frankrike er det å bære slør (…) uttrykk for et ønske om å bli sett; det er en form for ekshibisjonisme eller provokasjon: Jeg er et objekt, eller rettere sagt et seksualobjekt, og jeg er stolt over å være det (…). Denne perversiteten er grunnleggende deres egen sak. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke helt er tilfellet, fordi de ved å bære slør sender et signal til yngre jenter, som er med på å tilsløre begrepene ’frihet’, ’identitet’ og ’kultur’.” Djavann etterlyser ”hvilken identitet” kvinnene ønsker å signalisere. Selv svarer hun slik: ”Deres tilsløring er (…) et uttrykk for en fremmedgjøring og et ønske om ikke å engasjere seg i de vestlige samfunnene de bor i.” Men, som Djavann sier, tilsløringen tiltrekker seg like mye oppmerksomhet som kvinner ”på forsiden av mannfolkblad”. På den tilslørte kvinne står det skrevet usynlig: ”Forbudt å se på, kun til å fantasere om.” Djavann mener sløret er det ”mest barbariske, islamske dogmet, fordi hensikten med kravet om tilsløring er å kontrollere kvinnen og legge bånd på hennes kropp”.